Utvikling av den globale energimiksen fra 1980 til 2022

Noen refleksjoner i fortid og noen perspektiver for fremtiden

Energisektoren har gjennomgått en dramatisk endring fra 1980 til 2022. Fra en tid hvor olje dominerte markedet, har verden beveget seg gjennom flere faser som har inkludert kull, naturgass og i økende grad, fornybare energikilder. Sentrale internasjonale avtaler og initiativer som Brundtland-kommisjonen, Kyoto-avtalen, Parisavtalen og FNs bærekraftsmål har spilt en viktig rolle i denne utviklingen.

I 1980 var oljeprisen høy, noe som presset land til å søke etter billigere alternativer. Overgangen fra olje til kull for elektrisitetsproduksjon var et resultat av dette. Deretter begynte verden å ta inn over seg behovet for en mer bærekraftig energipolitikk. Brundtland-kommisjonen introduserte i 1987 begrepet "bærekraftig utvikling", og Kyoto-avtalen i 1997 tok for seg reduksjon av klimagassutslipp.

Parisavtalen i 2015 markerte en enda større global innsats for å bekjempe klimaendringene, med mål om å begrense den globale temperaturøkningen til godt under 2 grader Celsius. FNs bærekraftsmål fra 2015 fremhevet også behovet for å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi for alle som en del av målene som skal evalueres i 2030.

Samtidig har teknologiske fremskritt gjort fornybare energikilder som solkraft og vindkraft mer økonomisk levedyktige. I Tyskland begynte man rundt 2005 å tilby premium-priser for strøm fra fornybare kilder for å stimulere markedet.

Oljeprisøkningene i 1973 og 1979

I 1973 og 1979 opplevde verden dramatiske økninger i oljeprisene. Årsakene til disse prisøkningene var sammensatte og varierte, men to viktige hendelser spilte en vesentlig rolle:

Oljeembargoen i 1973: I 1973 innførte OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land) en oljeembargo mot en rekke vestlige land, inkludert USA, i protest mot deres støtte til Israel under Yom Kippur-krigen. Denne embargoen førte til en kraftig økning i oljeprisene og forstyrret energiforsyningen i vestlige land.

Den iranske revolusjonen i 1979:Den iranske revolusjonen førte til politisk ustabilitet i regionen og en betydelig nedgang i Irans oljeproduksjon. Dette hadde en negativ innvirkning på tilgangen til olje på verdensmarkedet, noe som igjen presset opp prisene. Som et resultat av disse hendelsene så man høy inflasjon, økonomisk usikkerhet og energikriser i mange vestlige land.

Kullets inntog med lavere priser

På grunn av de høye oljeprisene i 1970-årene, begynte mange land å se etter alternative energikilder. Et av de mest bemerkelsesverdige skiftene var økningen i bruken av kull som energikilde. Kullprisene forble relativt lave i den perioden sammenlignet med olje , og det var en rikelig tilgjengelig ressurs fordelt på mange regioner.

Oljeprisøkningene i 1973 og 1979 og den påfølgende økningen i bruken av kull som energikilde hadde store økonomiske og miljømessige konsekvenser. Disse hendelsene tjente som en vekker for behovet for å diversifisere energiforsyningen og å finne miljøvennlige energiløsninger. Den første betydelige gassoppdagelsen i Norge ble gjort i 1969 i området Ekofisk i Nordsjøen. Norsk gasseksport begynte først i 1977 med opprettelsen av en avtale mellom Norge og Storbritannia, kjent som "Frisian Gas Agreement," som gjorde det mulig for Norge å eksportere naturgass til britene. Senere utviklet Norge flere gassfelt og infrastruktur for gasseksport, inkludert rørledninger som Troll A og Ormen Lange, og vi har etablert oss som en av de største eksportørene av naturgass i verden. Gassen har blitt en viktig inntektskilde for den norske økonomien, og Norge eksporterer gass til flere europeiske land.

Brundtland-kommisjonen

I 1987 publiserte Brundtland-kommisjonen sin rapport, kjent som "Vår felles fremtid" (Our Common Future). Denne rapporten introduserte begrepet "bærekraftig utvikling" og ga en allment akseptert definisjon av det: "bærekraftig utvikling er utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge muligheten for kommende generasjoners behov." Rapporten argumenterte for at økonomisk vekst og miljøvern kunne og burde gå hånd i hånd. Noen av de viktigste punktene og anbefalingene som ble presentert i "Vår felles fremtid" inkluderte:

Behovet for bærekraftig utvikling: Rapporten argumenterte for at økonomisk vekst ikke kunne fortsette på bekostning av miljøet og fremtidige generasjoner.

Prinsippene om forsiktighet og forebygging: Kommisjonen understreket viktigheten av å ta forholdsregler for å unngå miljøskader og iverksette tiltak for å forhindre slike skader.

Miljøvern og utvikling: Rapporten hevdet at utviklingspolitikk og miljøpolitikk måtte samkjøres for å oppnå bærekraftig utvikling.

Rolle for internasjonalt samarbeid: Kommisjonen påpekte behovet for internasjonalt samarbeid for å løse globale miljøproblemer og oppfordret til en sterkere rolle for FN.

"Vår felles fremtid" ble godt mottatt internasjonalt og har hatt en betydelig innflytelse på miljøpolitikk og bærekraftig utvikling i årene som fulgte. Begrepet "bærekraftig utvikling" har blitt sentralt i globale diskusjoner om miljøvern og økonomisk vekst, og Brundtland-kommisjonens arbeid hjalp til med å sette dagsorden for senere initiativer som Kyoto-avtalen og Parisavtalen for å takle klimaendringer.

Kyoto- avtalen

Kyoto-protokollen, også kjent som Kyoto-avtalen, er en internasjonal avtale som har stor betydning for bekjempelsen av klimaendringer. Den ble vedtatt i 1997 i Kyoto, Japan, og trådte i kraft i 2005. Her er noen av de viktigste betydningene av Kyoto-avtalen:

Forpliktelse til å redusere klimagassutslipp: Kyoto-avtalen etablerer forpliktelser for de deltakende landene (kjent som Annex I-land) til å redusere sine utslipp av klimagasser, spesielt karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O).

Markedsmekanismer: Kyoto-avtalen introduserte markedsmekanismer som "Clean Development Mechanism" (CDM) og "Joint Implementation" (JI), som tillot Annex I-land å oppfylle deler av sine utslippsforpliktelser ved å finansiere klimavennlige prosjekter i utviklingsland eller andre deltakende land.

Overvåking og rapportering: Avtalen etablerer strenge regler for overvåking og rapportering av utslipp og utslippsreduksjoner, noe som bidro til å skape transparens og ansvarlighet i klimapolitikken.

Kyoto-avtalen ble sett på som et tidlig eksempel på internasjonalt samarbeid for å løse globale miljøproblemer, og oppmuntret til utvikling av klimavennlige teknologier og politikk gjennom økt forskning og utvikling innenfor fornybar energi og energieffektivitet. Kyoto-avtalen bidro vesentlig til å øke oppmerksomheten rundt klimaendringer internasjonalt og nasjonalt. Den førte også til en økende forståelse av de alvorlige konsekvensene av klimaendringer og styrket presset for konkret handling.

Kyoto-avtalen forpliktet bare Annex I-landene til utslippsreduksjoner, mens utslippene fra mange andre land, inkludert noen av de største utslippsnasjonene som Kina og India, ikke ble omfattet av kvoteordningen. Dessuten var avtalen ikke juridisk bindende for de deltagende landene. Til tross for sine begrensninger, var Kyoto-avtalen et viktig skritt i retning av internasjonalt samarbeid for å bekjempe klimaendringer, og den la grunnlaget for senere avtaler som Parisavtalen fra 2015.

Utvikling av fornybar energi med vekt på sol og vind

Prisene på solkraft og vindkraft har vært gjennom betydelige endringer i perioden fra 1980 og utover:

På 1980-tallet var både sol- og vindkraft relativt dyre alternativer sammenlignet med tradisjonelle energikilder som kull og gass. Teknologien for sol- og vindkraft var umoden, og det var begrenset etterspørsel, noe som resulterte i høye kostnader per produsert kilowattime. Prisene på solpaneler og vindturbiner var betydelig høyere enn i dag, og effektiviteten var lav. På 1990-tallet begynte prisene å synke noe i tråd med teknologiske fremskritt og økt konkurranse. Skaleringsfordeler og forbedringer i effektiviteten av sol- og vindkraftteknologi bidro til reduksjon i kostnadene. Subsidier og politiske insentiver ble innført for å fremme bruken av fornybar energi.

Prisene på solkraft og vindkraft fortsatte å synke markant på 2000-tallet. Veksten i installert kapasitet, spesielt i land som Tyskland og Kina, førte til økt konkurranse og produksjonseffektivitet.Teknologiske forbedringer og økende aksept av fornybare energikilder førte til en markant kostnadsreduksjon per produsert kilowattime. I perioden 2010-2020 falt prisene på solkraft og vindkraft dramatisk. Sol- og vindkraft ble stadig mer konkurransedyktige med tradisjonelle energikilder, og mange regioner opplevde "grid parity," der fornybar energi ble like rimelig eller billigere enn konvensjonell kraftproduksjon. Innovasjoner som store vindturbiner, mer effektive solcellepaneler og forbedret batterilagring førte til ytterligere prisreduksjon. Politiske målsettinger og miljøbevissthet førte til økt investering i fornybar energi.

På 2020-tallet har både solkraft og vindkraft etablert seg som ledende energikilder globalt. Prisene for sol- og vindkraft har fortsatt å falle, og disse teknologiene har blitt hjørnesteiner for overgangen til bærekraftig energi. Regjeringer og bedrifter forplikter seg til å øke bruken av fornybar energi som del av innsatsen for å bekjempe klimaendringer.

Innovasjoner som integrasjon av smart grid-teknologi og forbedret lagringskapasitet bidrar til ytterligere kostnadsreduksjon og økt pålitelighet. I dag er prisene på solkraft og vindkraft i mange regioner konkurransedyktige med eller til og med billigere enn tradisjonelle fossile energikilder. Denne utviklingen er drevet av teknologisk fremskritt, økende global etterspørsel, politiske insentiver og et sterkt fokus på bærekraft.

Sol- og vindkraft spiller en stadig viktigere rolle i fremtidens energimiks, og prisene forventes å fortsette å synke, noe som vil fremme en mer bærekraftig energiforsyning. Både EU og Japan hadde tidlig et teknologisk forsprang innen solenergiteknologi, men mistet delvis dette forspranget til Kina av flere årsaker, blant annet på grunn av en tidlig satsning på etablering av infrastruktur for produksjon av solcellepaneler i Kina, påfølgende stordriftsfordeler og omfattende statlige subsidier.På tross av tiltak som antidumping og toll på kinesiske produkter, flyttet mange vestlige aktører produksjonen sin til Kina, noe som bidrog til å øke produksjonskapasiteten vesentlig.Resultatet har uansett blitt en betydelig nedgang i prisen på solpaneler, noe som har gjort solenergi mer tilgjengelig og overkommelig for forbrukere og bedrifter over hele verden.Det er viktig å merke seg at både EU og Japan er aktive innen solenergisektoren og har fortsatt teknologisk lederskap og utvikling. Dette peker på at teknologiske forsprang og komparative fordeler kan skifte over tid, og at internasjonal konkurranse kan bidra til kontinuerlig innovasjon innen solenergi

FN’s bærekraftsmål

FN's bærekraftmål ble etablert i september 2015. De ble vedtatt av FNs medlemsland under toppmøtet for bærekraftig utvikling som ble holdt i New York. Målene består av 17 konkrete mål og 169 underliggende delmål som er utformet for å adressere globale utfordringer, inkludert fattigdom, ulikhet, klimaendringer, miljøvern, fred og rettferdighet.

Evalueringen av FNs bærekraftmål er satt til 2030. Dette betyr at målene skal være oppnådd, eller i det minste at betydelig fremgang skal være oppnådd innen dette tidspunktet. Dette gir nasjoner, organisasjoner og samfunnet som helhet en tidsramme på 15 år for å arbeide sammen mot en mer bærekraftig fremtid. Det er forventet at det vil være periodiske gjennomganger og vurderinger av fremskritt på vei mot disse målene i løpet av perioden fram til 2030 for å sikre at man holder seg på sporet for å oppfylle dem.

Scenarioer og planer fremover 2030 - 2050

Oxford-studien fra Way et al. estimerer kostnader fremover i tid og kumulativ produksjon basert på historiske data ved bruk av tids-serie modeller. De tre scenarioene for utbredelse av de fire viktigste teknologiene omfatter nullutslipp i 2050 (Fast Transition) som reflekterer Net Zero Emission (NZE), nullutslipp i 2070 (Slow Transition) og i hovedsak ingen transisjon (No Transition).

International Renewable Energy Agency (IRENA) har laget en oppsummering som vist i figuren på omfanget av fornybar elektrisitet for å oppnå NZE i 2050 samt hvor vi står i 2030.

Tilsvarende har IEA laget et overordnet veikart over hva som må gjøres innenfor politikkutforming, infrastruktur og teknologiutvikling og -implementering for å oppnå NZE i 2050.

Diskusjon og refleksjoner

Til tross for betydelige fremskritt, står verden overfor utfordringer i overgangen til ren energi. Premiepriser for nye energiformer er nødvendige fordi et godt utviklet marked ofte mangler, og det er dyrt å implementere nye teknologier. Likevel er det viktig å merke seg at denne praksisen kan føre til høyere energikostnader for forbrukerne, i hvert fall på kort sikt.

Internasjonale avtaler har hatt en positiv innvirkning, men oppfølging og implementering er en kontinuerlig utfordring. FNs bærekraftsmål gir en god ramme, men det er opp til hvert enkelt land å sette målene ut i livet. EU lanserte i august 2022 sin RePowerEU-plan for å akselerere investeringene i ny grønn energi, herunder havvind, og avslutte EUs bruk av russisk olje og gass innen 2030. Tempoet økes også utenfor Europa, den amerikanske "Inflation Reduction Act" forplikter til massive investeringer i fornybar energi i USA de neste årene. Innsatsen skaleres også opp i land som Japan, Sør-Korea og ikke minst Kina. Satsningene i EU og USA er også koblet til Net Zero Industrial Act og Chip Act er tiltak for å flytte hjem industriell produksjon knyttet til fornybar energi og systemer. Dette fører til en de-globalisering av markedene og kan også føre til forstyrrelser i verdikjeder for materialer og teknologier. Mindre internasjonalt samarbeid vil føre til en forsinkelse i hastigheten for å oppnå NZE.

Norges nære handelspartnere i EU og Storbritannia har lansert ambisiøse mål med tilhørende planer for hvordan havvind kan forsyne europeiske husstander og industri med energi de neste tiårene. Samtidig ser vi nå at EU for første gang legger til rette for at det opprettes regionale målsettinger og samarbeid for havvindutbygging i ulike europeiske havområder, som Østersjøen, Svartehavet og Nordsjøen. Det globale havvindmarkedet) ventes å nå 380 GW i 2030 i United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). Kilder:The Paris Agreement. «Esbjerg-erklæringen», «Marienborg-erklæringen» fra Baltic Energy Security Summit, og «Dublin statement» fra North Seas Energy Cooperation (NSEC), der også Norge deltar. Installert kapasitet i 2030 er planlagt 380 GW og 2000 GW i 2050.

Hva med Norge?

En sterk kraftbalanse i framtiden er viktig for Norge for å sikre en god strømpris for forbrukerne og bidra til økonomisk velstand. Samtidig som samfunnet skal elektrifiseres er det planlagt lite utbygging av fornybarproduksjon innen 2030. For mens politikere gjerne vil klippe snorer til nye fabrikker med nye arbeidsplasser, er det ikke like populært å klippe snoren til ny kraftproduksjon på grunn av motstand i befolkningen.

Hvordan får vi fart på den fornybare kraftutbyggingen? En ide kan være å etablere «kommunenes Parisavtale» der kommuner og nasjonale myndigheter samarbeider for å frigjøre mest mulig konfliktfri, fornybar kraft, i tillegg til å redusere og effektivisere energibruken. Vi bør anvende Parisavtalens modell, der sentrale mål settes og lokale bidrag utfordres.

Man bør reversere økningen i grunnrenteskatt av vann- og vindkraftproduksjon og sørge for insentiver som i større grad går til kommuner med behov for mer kraft, f.eks. ved at disse mottar en viss sum per kWh produsert kraft. Da vil man sørge for økt utbygging av fornybar kraft. I Danmark og Sverige bygges det ut betydelig mer fornybar kraft enn i Norge, noe som muliggjør ny industriutvikling.

For å øke tempoet i utbygging av fornybarproduksjon her hjemme foreslår Fornybar Norge i sitt nylig publiserte veikart mot 2030, maks tre års konsesjonsbehandling fra myndighetene, samtidig som man ivaretar demokratiske prosesser. Kommunene har mulighet til å bruke offentlig innkjøp til å for eksempel sette opp solceller på både eksisterende og nye bygg. Energiregulering i dag er basert på en tradisjonelt sentral regulerbar kraftproduksjon. Det må i stedet legges til rette slik at «pro-sumers», med solceller på bygninger og batterier for utjevning av effekttopper over døgnet, belønnes sterkere. Lovverket må derfor endres, og det må utvikles et enklere system som gir raskere konsesjonsbehandling.

En god start er den vedtatte solpakken som gjør det mulig å dele strøm på anlegg større enn 1 MW mellom nabobygg og eiendommer. Energiøkonomisering har et stort potensial som påpekt av Energikommisjonen. En konkret satsning kan frigjøre mye ny kraft som kan brukes til andre formål. Et godt eksempel er å bygge varmelager for å lagre og ta i bruk energi til riktig tid, slik Bodø kommune har gjort. Ved å effektivisere kommunens energiforbruk og spare strøm – bl.a. ved å investere i en bergvarmepumpe og 17 varmebrønner – sparte kommunen 7,1 millioner kroner i energiutgifter på fire år.

Utbygging av fornybar kraft og kraftintensiv industri krever store areal og kan skape interessekonflikter. Lokale beslutninger, med kommunene i førersetet, spiller en avgjørende rolle i å bestemme arealbruk. For å realisere nasjonale eller fylkesbaserte mål, bør samfunnet utfordre kommunene til å bidra på best mulig måte. Hver kommune bør spille på sine styrker, og vi må legge til grunn krav til naturmangfold og ta hensyn til ulike brukerinteresser. For å øke tempoet kan alle involverte aktører og interessenter bli innkalt til forhandlinger, med profesjonelle meglere til stede. Det er viktig at alle blir hørt.

Norge har en lang kystlinje med flere hundre år med tradisjoner innen fiskeri og maritim teknologi og maritime operasjoner. Senere utvikling innen offshore olje og gass samt akvakultur har bygget opp en helt unik kunnskap og kompetanse innen dette feltet. Det betyr at det er stort potensiale for teknologiutvikling, og kunnskap om forvaltning og reguleringer av ressurser knyttet til havet er også på et høyt nivå i Norge. Dette fortrinnet må vi utnytte til å skape en ny næring knyttet til havrommet. Den norske regjeringen har store ambisjoner innen offshore vind på 30 GW innen 2040 dedikert til to ulike felter så langt, vi snakker om både bunnfaste og flytende konstruksjoner. Områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II er åpnet for opptil 4,6 GW med havvind, der første runde med tildelinger ventes i 2023. Det er innenfor flytende vind det største globale potensialet for energi finnes og hvor Norge har mulighetene for å bygge et næringsliv av betydelig størrelse.

EU-landene er Norges største og viktigste eksportmarked og norsk eksportindustri må være dekarbonisert og utnytte både kunnskap, kompetanse og erfaringer innen olje/gass, maritim sektor, vannkraft og prosessindustri inn mot de nye markedene for å lykkes. Hurtighet og oppskalering må til innen utvikling av nye teknologier og verdikjeder for å følge de nye utviklingsbanene (pathways – «ticket to ride») som er skissert i EU’s rammeprogrammer og industrielle strategier.