Arealbruk vs naturmangfold: Hvor ble det av økofilosofien?

Denne artikkelen utgjør kapittel 2 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatterens mening.

Alle er for naturen, den kommer ofte på topp når vi skal rangere hva som virkelig betyr noe for oss. Allikevel, til tross for at den er omgitt av lutter velvilje, så trekker naturen allikevel det korteste strå når det er snakk om arealbruk. Hvorfor? Jo fordi vi tenker helt feil om verdi.

Både de som går inn i naturen og søker den positive ensomheten ved et bål og et tjern langt fra folk, og de som går ut i naturen for en selfie med spektakulær bakgrunn, ja enten det er hundremeters­kogen bak huset eller villmarka der ute, så hevder alle at naturen er en essensiell del av livet – og det er all grunn til å tro det. En gang var det få mennesker i en endeløs natur. Det var evig nok å ta av. Dessuten hadde naturen overtaket, den var ikke bare truende, men også farlig. Et menneskelig prosjekt ble derfor å ikke bare beskytte oss mot naturen, eller bekjempe den, men rett og slett å ta kontroll over den. Det har vi stort sett klart, i alle fall når det gjelder den levende naturen. Vi har temmet den, og underlagt den vår kontroll. Ja vi har hatt slik suksess at det nå er naturen som må beskyttes mot oss.

Det er så mange gode grunner til å forsyne seg av naturen, og de enkelte inngrepene er alle små når man måler de mot det samlede norske landareal. Dels skyldes dette at vi fortsatt dyrker forestillingen om villmarkslandet Norge, og det ser unektelig grønt ut fra flyvinduet, der det ikke er fjell. Dels skyldes det at natur er gratisvare, den betraktes som en eksternalitet. Grunnen er at vi ikke har maktet å synliggjøre den reelle verdien av natur, det gjelder også alle de verdier som ikke kan måles i penger, som naturens egenverdi – hva vi enn legger i det.

Loven om avtakende grensenytte gjelder imidlertid her også, og i takt med en krympende natur i en stadig mer folketett og ressurskrevende verden begynner vi å få øynene opp for vår avhengighet av denne naturen, alle økosystemtjenestene. Dette er alt fra karbonopptak og lagring, til pollinering, flomdemping og vannrensing samt et spekter av helsegevinster, ikke minst de mentale. Det som gjør disse «tjenestene» så viktige, også med en økonomisk målestokk, er at det er gratistjenester naturen leverer så lenge den er intakt. Med en lengre tidshorisont enn en valgsyklus, i et hundre – for ikke å si tusen års perspektiv, blir den kumulative gevinsten formidabel.

Mange har advart mot innføringen av økosystemtjenester som en instrumentalisering av naturen og et knefall for markedskreftenes tentakler. Litt som å måle kjærlighet i kroner og øre. Det kan være grunn til å frykte at hensynet til naturen for naturens egen skyld, dens egenverdi, salderes i møtet med økonomiens harde rasjonalitet. Til det er å si at naturens egenverdi lenge har vært et akseptert prinsipp i lover og forskrifter, men det har ikke vært tilstrekkelig til å demme opp for en stadig nedbygging av natur. Vi har fortsatt med oss forestillingen om at naturen først og fremst er til for oss, og dette gjelder ikke bare naturen og mangfoldet der ute, men også det mangfoldet vi har satt i bur, på bås og i fjøs.

Men også dette mangfoldet har evnen til å lide, det har følelser, og alt som har livsgnist har også en verdi som vi plikter å ta inn i et moralsk regnskap. Dessuten har kanskje også de ikke-biologiske komponentene i naturen en egenverdi? Det er dette det skal handle om her, naturens egenverdi og dens utspring fra dypøkologien, om hvordan et mekanistisk og økonomisk syn på natur har fått nytt og dominerende fotfeste, og om hvorfor også en filosofisk og normativ begrunnelse for natur er viktig.

Natur for mennesket

Naturfilosofien har «alltid» vært der. I forskjellige innpakninger og fortolkninger riktignok, men forholdet mellom mennesket og naturen – dersom vi velger å se disse som en dualisme – har en plass hos de fleste filosofer, fra antikken til nyere tid. Generelt har imidlertid naturfilosofi ofte blitt brukt i betydningen naturvitenskap, og sentrale filosofer som Immanuel Kant (1724 – 1804) og Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) mente begge at naturen måtte tolkes gjennom et empirisk og naturvitenskapelig analyseapparat[1]. Hegel mente allikevel at filosofiens fremste oppgave var å forstå naturen, og var da på linje med samtidens store svenske naturforsker, Carl von Linné (1707 – 1778) som anså at mennesket hadde en rolle, tildelt av Gud, for å kartlegge naturen.

Linné var imidlertid mer opptatt av kartlegging av arter enn å forstå grunnleggende naturlover og prinsipper, og han var en hellig (!) overbevist teleolog, som mente at alt i naturen hadde en hensikt og et formål siden det var skapt, og at i siste instans var alt skapt for oss. Dermed føyde han seg inn i en lang, primært vestlig tradisjon der mennesket var utenfor eller over naturen, og hadde gudegitte fullmakter og rettigheter overfor alt annet levende. Naturen selv var uten rettigheter, og det gjaldt også dyrene, som i tradisjonen fra Rene Descartes (1596-1650) ble betraktet nærmest som interesse­løse roboter.

Interessant nok opponerer Linné mot dette synet, selv om han på ingen måte framfører noen tanker om at dyr skulle ha rettigheter[2]. I sin Diaeta naturalis skriver han at man ikke skal la sitt sinne gå ut over dyr. Med en underliggende kritikk av Descartes skriver han at “Theologi statuera meniskan har siähl, och att diuren äro alenast automata mechanica, men jag tror de consulterade bättre att diuren hade siähl, med difference ad ädelheten”. Altså, også dyr har sjel mener Linne, men dog på et lavere nivå enn oss.

I en av de senere utgavene av Systema naturæ er han enda klarere: “Carthesius certe nono vivid simias” - Det kartesiske (Descartes) syn på det fundamentale skillet mellom mennesker og de antatt sjelløse (og følelsesløse) dyr er forfeilet. Noen naturverner eller biosentriker i moderne forstand var han definitivt ikke. I 1749 lanserer han en plan for utryddelse av alle Sveriges ulver. Vel hadde dyr en slags sjel og naturen en verdi, men det var først og fremst instrumentell verdi. Det var menneskets ikke bare rett, men også plikt, å bruke, foredle og tilrettelegge naturen.

Etter opplysningstidens naturfilosofi oppfylte menneskeheten sin selvtildelte rolle med å mangfoldiggjøre seg selv og legge verden under seg med stadig større suksess. Naturen ble beseiret, og ikke bare en stadig krympende natur, men også vårt økende forbruk og utslipp viste etter hvert behovet for en ny type naturfilosofi som i større grad vektla hensynet til natur. En filosofi som pekte også på våre plikter, ikke bare rettigheter, og som hadde et nytt syn på menneskets plass i naturen. Rett og slett en mer ydmyk filosofi som satte bærekraft i fokus, både for naturens skyld, men også vår egen.

Økofilosofiens radikale idé

Økofilosofien eller dypøkologien (begrepene er beslektet, men ikke synonyme), vokste fram av en ny erkjennelse av at det var naturen som måtte beskyttes mot mennesket, ikke omvendt. Vår hersker og forvaltertankegang hadde ført til en overutnyttelse av natur som også innebar at vi skjøt oss selv i foten. Arne Næss (1912-2009) sto sentralt i utvikling av denne filosofien, men ideen om at naturen selv, i alle fall dyr, hadde egeninteresse og rettigheter hadde røtter i panteistiske trosretninger, og Næss fant inspirasjon både fra Baruch Spinoza (1632-1677) og ikke minst Jacob von Uexküll (1864-1944).

Dypøkologien oppsto ikke fra tynn luft, og den nye virkelighetsforståelsen i forholdet mellom menneske og natur var i stor grad basert på den vekstkritikken som kom utover på 1960 og -70-tallet[3]. I slutten av 1960-årene hadde den første grønne bølge nådd Norge, og vekstmedaljens bakside var med ett tydelig (for noen). Allerede i 1948 skrev biologen William Vogt sin Roads to Survival, med det hovedbudskap at befolkningsvekst og konsumvekst i kombinasjon, katalysert av et kapitalistisk system som var fiksert på vekst, før eller siden ville lede til kollaps.

Vogt kritiserte blant mye annet den økende bruken av insektgiften DDT, og ble inspirator til to utgivelser som skulle bli vesentlig mer kjent enn hans egen utgivelse; Rachel Carsons Silent springfra 1962 og Paul Ehrlichs The Population Bomb fra 1968. Sammen med en gruppe forskere (“Romaklubben”), som med Limits to Growth revitaliserte Malthus’ budskap i 1972, skapte disse utgivelsene en ny debatt om forbruksvekst, og de første kravene om tydelige «kursendringer» i samfunnsutviklingen. Samme år ga Erik Dammann her hjemme ut boka Fremtiden i våre hender, og to år senere samlet han 3000 mennesker i en fullsatt Nadderudhall for å spre budskapet om at vekstideologien måtte forlates.

Figur 1. Fra Mardøla-aksjonen mot kraftutbygging i Eikesdal sommeren 1970. Filosofen Arne Næss bæres bort av politiet ved Mardøla-elven, mens han argumenterer flittig (foto: Leif Magne Flemmen, lisens: begrenset gjenbruk).

I denne perioden var det en gruppe personer med base i Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo som fulgte opp vekstkritikken. 24. juni 1969 samlet 30 aktivister seg på Filosofisk institutt, og grunnla Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern, (snm), som for alvor blomstret under Mardøla-aksjonen sommeren 1970. Sigmund Kvaløy var primus motor for aksjonen, Næss mer i kulissene, men han sa seg villig til å stille opp etter innstendig bønn – og ble den som symboliserte aksjonen ved det ikoniske bildet der han bæres bort mellom to uniformerte konstabler.

Det var imidlertid en norsk filosof som før Vogt skrev sarkastiske og bitende innlegg mot samfunnets grunnleggende vekstfilosofi, som ikke bare dreide seg om et økende konsum, men også økende forbruk av natur; Peter Wessel Zapffe (1899-1990). Allerede i 1934 hadde han sin første ytring mot åpning og tilrettelegging i fjellet under tittelen Fjeldet i fare. Her polemiserte han mot Turistforeningen som ville åpne fjellet: “ Når vi opsøker fjeldet, så er det for å komme bort fra den verden av beregning og pengepugg og menneskelig infektion, som vi er nødt til å leve i, og ikke for å møte den igjen i nye varianter … ”

Innlegget «Avskjed med Gausta»», sto i Aftenposten 3. mai 1939 og må ha vært et av de første, krasse angrep på vår «erobring» av natur her til lands i en tid da tiltroen til teknologien og framskrittet var på høyden. Verden var på vei fram- og oppover, levestandarden økte, ingeniørkunsten spesielt og vitenskapen generelt gjorde livet stadig lettere og velstanden syntes å vokse inn i himmelen. Zapffe så det ikke slik.

Zapffe spilte en viktig rolle med sin tidlige vekstkritikk, men har var ingen egentlig dypøkolog som ville gi naturen noen egenverdi. Når Sigmund Kvaløy (han føyde senere til Setreng da han overtok slektsgården med samme navn) skriver om Økokrisefilosofi – glimt fra det norsk økofilosofiske forsøket sier han at «Peter Wessel Zapffes norske villmarkseksistensialisme tråklet seg inn og ut av alt dette». At han selv så Zapffe som en sentral inspirator er helt entydig, og framkommer blant annet i hans etterord til en samling av Zapffes skrifter (Essays) utgitt i 1992.

Arne Næss og dypøkologien

Næss ble den karismatiske og internasjonalt profilerte opphavsmann til dypøkologien, men han sto på skuldrene både av tidligere filosofer og tidlige vekstkritikere. Da han formulerte sin dypøkologi, først kalt Økosofi T (etter hytta Tvergastein på Hallingskarvet), var det i stor grad som en respons på samfunnets ensidige vektlegging av vekst og materielle goder, som resulterte i et overforbruk av natur og naturressurser.

Dypøkologi som begrep ble lansert i 1973 og kampen om vassdragene, ikke minst Mardøla-aksjonen i 1970, var avgjørende. Selv om dypøkologien hentet inspirasjon fra fagøkologene, var det en opp­fatning at “skoleøkologien” ikke klarte å mobilisere vernet av den naturen den studerte. Fagøkologien var strengt deskriptiv og «nøytral», og manglet en normativ forankring. Biologien – og biologer – spilte allikevel en viktig rolle som premissleverandør, det var «naturens samspill» og dens kompleksitet som inspirerte (snm), og naturen ble ikke bare et offer for teknologisamfunnet, men også selve motsatsen til det.

Næss og andre var påpasselige med å understreke at dypøkologi ikke måtte tolkes som en mistillit til den naturfaglige økologi, som ikke er «grunn» økologi i negativ forstand, den har bare et annet mandat. Den skal, som all naturvitenskap, være verdinøytral, ikke-normativ, empirisk og deskriptiv, så kan dypøkologi eller hva man ønsker å kalle det, komme som en type komplementær argumentasjon hvor følelser og verdier tillegges legitimitet og vekt. Strengt tatt hadde også skoleøkologien, i alle fall 1970-årenes økologer, klare dypøkologiske forankringer; man ville forstå naturen og dens kretsløp for sin egen skyld, ikke med utnyttelse som primært siktemål.

Begrepet dypøkologi kan ses som en fellesnevner på en type «La elva leve!»-innstilling til naturen. Et argument for at alt i naturen har en verdi – og at vi er en del av det hele. Arne Næss satte opp «dypøkologisk plattform», i form av åtte prinsipper:

1. Alt liv har en verdi i seg selv.
2. Rikdom og mangfold av livsformer realiserer disse verdier, og dette har også har verdi i seg selv.
3. Mennesket har ikke rett til å redusere mangfoldet av livsformer unntatt for å tilfredsstille vitale behov.
4. Befolkningsveksten må begrenses.
5. De menneskelige inngrep i naturen er overdrevne og destruktive.
6. På det politiske plan må det skje en endring fra økonomisk vekst til bærekraftig utvikling, et likevektssamfunn hvor produksjon svarer til forbruk (av grunnleggende behov) i desentrali­serte selvbergingssamfunn og fødselsrate balanseres av dødsraten.
7. Fokus på livskvalitet bør erstatte dagens overdrevne fokus på levestandard.
8. Tilslutning til de åtte punktene forplikter til å handle for å iverksette nødvendige tiltak.

Denne blandingen av deskriptive og normative punkter avrundes altså med en forpliktelse til handling, og noen har sett parallellene mellom dypøkologi (eller deler av naturvernbevegelsen generelt) som en parallell til religiøse bevegelser, med karismatiske ledere – og de åtte bud. Rent praktisk er det kanskje det første punktet som flest har festet seg ved, og som så har blitt en del av den juridiske og normative begrunnelsen for artsvern spesielt og naturvern generelt.

Og hvor ble økofilosofien av?

Selv om det er allmenn enighet om at tiden var moden for et nytt syn på forholdet mellom menneske og natur, og at økofilosofien har gitt avgjørende bidrag til dette, så har ulike aspekter og retninger innen økofilosofien også høstet kritikk. Hva er egentlig egenverdi? Kan vi snakke om at natur har verdi uten en menneskelig betrakter som setter denne verdien?[4] Et annet argument er at økofilosofien kan oppfattes som menneskefiendtlig ved at menneskelige behov for velferd og vekst nedprioriteres. Dette er en argumentasjon som ble framført allerede på 1970-taller og er en standard innvending også i dag mot vekstkritiske miljøargumenter. Dette er imidlertid ikke den sentrale grunnen til at øko­filosofien står svakere i dag enn for noen tiår siden.

Ifølge Peder Anker var det Arbeiderpartiet som sto bak en «miljøpolitiske utmanøvrering av høyrøstede og politisk aktive dypøkologer». Dette startet med den tapte Altaaksjonen og fortsatte med en politisk styrt reorganisering av miljøforskningen ved universitetene. «Brundtland stod bak det hele [...]. Arbeidsdelingen mellom politikere og forskere ble her slik hun ønsket seg det, nemlig at forskerne bare legger fakta på politikernes bord. Miljøpolitiske ytringer var for så vidt akseptert, bare de ikke stilte spørsmål ved fortsatt økonomisk vekst»[5].

Figur 2. Demonstranter fra Folkeaksjonen mot Altautbyggingen i Stilla (foto: Riksarkivet).

Miljøvekkelsen forsvant etter hvert i mer pragmatiske holdninger, og det ble lagt mer vekt på at universitetene skulle bedrive samfunnsnyttig virksomhet, altså bidra til penger i kassa og vekst. Denne trenden er bare blitt tydeligere, og føyer seg inn i den rådende, politiske idé om at vi skal vokse oss ut av problemene gjennom «det grønne skiftet».

Vekstkritikken står svakt i dag, også innen akademia, noe som er et paradoks all den tid både det internasjonale klimapanelet (IPCC) og det internasjonale naturpanelet (IBPES) har pekt nettopp på vekst og overforbruk som den sentrale grunnen til verdens skjeve gang både når det gjelder klima og naturtap. Fra 1980-tallet ble også det klassiske naturvernet marginalisert av et økende fokus på klimaproblematikken, og først helt nylig har det blitt erkjent at vi står overfor to likeverdige kriser; klima- og naturkrisen, som dessuten er tett og gjensidig sammenkoblet.

Samtidig har også konfliktene mellom disse to krisene blitt forsterket gjennom det grønne skiftets betydelige appetitt på natur både for energiproduksjon og mineraler. Klimakrisen og naturkrisen er imidlertid drevet fram av den samme veksten, «multiplikatorguden», som Zapffe (og andre) kritiserte, og det er ikke noe vi enkelt kan betale oss ut av – selv om vi forsøker.

Grønn vekst og økosystemtjenester

Ideen om at naturen og arter har en egenverdi bryter radikalt med den gamle doktrinen om at naturen er til for oss, og det er utvilsomt enklere å argumentere for bevaring med utgangspunkt i menneskelig nytteverdi. I 1987, 14 år etter at dypøkologien ble lansert som begrep kom Verdenskommisjonen for miljø og utvikling («Brundtland-kommisjonen») med sin rapport «Vår felles framtid»[6]. Rapporten satte bærekraft på dagsorden, men insisterte allikevel på økonomisk vekst som premiss for utviklingen, og argumentasjon for natur var ensidig begrunnet med naturens (økonomiske) nytteverdi. Ordet egenverdi finnes ikke i rapporten.

Den samme argumentasjonen er videreført under begrepet økosystemtjenester. Den første av en rekke rapporter fra det internasjonale prosjektet The Economics of Ecosystems and Biodiversity kom i 2008, og jeg var med i ekspertutvalget som utredet verdien av økosystemtjenester i Norge; Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester[7]. Her tallfestet vi (der det er mulig) verdien av en rekke økosystemtjenester (for eksempel pollinering, klimaregulering, vannrensing, sykdomsregulering), men også opplevelsesverdi for trivsel og folkehelse. Utredningen diskuterer i flere kapitler den potensielle risikoen for en for sterk vektlegging av økonomi og nytteverdi, men understreker klart at egenverdi og økosystemtjenester er komplementære tilnærminger. Siden natur stadig trekker det korteste strå i møte med samfunnets mange interesser, mente imidlertid utvalget at det var et viktig pedagogisk grep å få fram at vi var avhengig av natur på så mange vis, også mentalt.

Økofilosofi og det dypøkologiske prinsippet om at naturen har egenverdi er forankret i lover og konvensjoner. Den norske biomangfoldloven[8] slår fast (§1) at «"Formålet med denne loven er å ta vare på naturens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser gjennom bærekraftig bruk og vern, til beste for mennesket, samt at naturen har en egenverdi"). Allikevel har ikke dette vært nok til å demme opp for et stadig tap av natur. Fortsatt må naturen vike for samfunnets stadige, mer eller mindre velbegrunnede behov for å ta en jafs av det grønne, bare akkurat her, bare akkurat nå. Derfor har det vist seg viktig å appellere til våre egne interesser her også. Det er viktig å poengtere at dette aldri var ment å erstatte egenverdi, men det skal samtidig ikke legges skjul på at naturens økonomiske verdi har blitt det sentrale argumentet, men vel og merke intakt natur.

Kanskje er det her teknooptimismen og det grønne skiftet har overtatt. Den harde økonomien har tatt tilbake det den måtte ha tapt av hegemoni til den «myke» filosofien. «Det grønne skiftet», som i stor grad dreier seg om å avkarbonisere energisektor og industri, er basert på videre økonomisk og materiell vekst[9]. Problemet, og konflikten, er at dette grønne skiftet forutsetter ikke bare et betydelig forbruk av natur til vindkraft, solceller, vannkraft mm, men også et stort forbruk av elementer og mineraler til batterier, solceller og all annen «grønn teknologi». Tanken bak EUs New green deal er også utpreget markedsstyrt der økonomiske incentiver skal gjøre verden grønnere. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, markedet er som kjent en farlig herre, men kan være en god tjener, men det understreker hvordan økonomiske argumenter har vunnet tilbake hegemoniet.

Er så økofilosofien død? Nei, som sagt er den sikret evig liv gjennom den juridiske beskyttelsen av natur der prinsippet om egenverdi står sterkt. Men det er også økende diskusjoner om vi ikke nå har kommet dit at både dyrs og naturs rettigheter må løftes fram igjen. Den nye orientering vi ser mot natur, naturopplevelse og naturinnlevelse reflekterer dette, og den er drevet fram av en økende bevissthet om naturkrisen vi befinner oss i[10].

Det er også verdt å merke seg at den aksjonsformen som ble benyttet både i Mardøla-aksjonen (1970) og Altaaksjonen (1979-1981) i form av ikke-voldelig sivil ulydighet lever i beste velgående. Både motorveien gjennom Lågendeltaet, dumping av gruveavfall i Førdefjorden og en rekke andre natur­inngrep møtes med ikke-voldelige demonstrasjoner. Unge setter seg fortsatt ned foran anleggs­maskiner. Dette viser imidlertid også at naturen fortsatt blir en salderingspost i møte med samfunnets erklærte behov. Bit-for-bit nedbyggingen fortsetter, så kanskje trengs en revitalisering av økofilosofien for å bevisstgjøre hva vi faktisk taper når naturen trekker det korteste strå.

Figur 3. Noen saker ble vunnet. Gjende og Sjoa ble vernet mot utbygging i 1973, mens økofilosofien blomstret og vassdragsvern sto på agendaen (foto: Dag Hessen).

[1] Sigurd Hverven gir en god oversikt over naturfilosofien historie og relevans i boken Ville verdier: Naturfilosofi i menneskets tidsalder, Dreyer (2023).

[2] Teksten her er basert på Hessen, D.O. (2012). Carl von Linné. Gyldendal

[3] En gjennomgang av denne utviklingen er blant annet gitt i Anker, P. (2011). Den store økologiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. I Anker m.fl. (red), Samtidshistoriske perspektiver. Universitetet i Oslo 1811–2011, bok 7, s. 103–171. Oslo: Unipub forlag ; S. Randall, S. (2007). Towards a Synthesis of Norwegian Ecophilosophy. UiO. og Hessen, D.O. (2024). Å tenke med Zapffe, Kagge Forlag.

[4] Steineger, E. 2018. Ut med naturens egenverdi? Nytt Norsk Tidsskrift 2, 190-197.

[5] Anker m.fl. (red), Samtidshistoriske perspektiver. Universitetet i Oslo 1811–2011, bok 7, s. 103–171. Oslo: Unipub forlag

[6] Verdenskommisjonen 1987

[7] NOU 2013:10. Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester

[8]Lov om forvaltning av naturens mangfold, LOV-2009-06-19-100

[9] Hessen, D.O. (2020). Verden på Vippepunktet. Res Publica.

[10] Her anbefales Sigurd Hvervens Naturfilosofi, Dreyer(2018) samt hans Dr. avhandling Ville verdier: Naturfilosofi i menneskets tidsalder, Dreyer (2023) både for en historisk og en oppdatert diskusjon av økofilosofiens røtter og moderne begrunnelser.