Alle energikilder medfører miljømessige ulemper. Enkelte hevder at en overgang fra fossile til forny­bare energiressurser vil føre til mindre arealbruk totalt sett,[1] mens andre frykter at de omfattende arealbehovene i praksis vil begrense tilgangen på ny fornybar energi.[2] Verdsetting av naturen er subjektivt.

Denne artikkelen utgjør kapittel 10 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatternes mening.

Den britiske fysikeren David MacKay ble i sin samtid en pioner innen arealkartlegging av ulike energi­kilder ,og i 2009 gav han ut boka “Sustainable Energy – without the hot air”.[3] Selv om lignende arbeider tok opp de samme utfordringene,[4],[5] var MacKay trolig forut for sin tid når det gjaldt fokus på bereg­ninger av arealbehov. Samtidig kan han ha undervurdert ut­viklingen i nyere tid, særlig innen sol- og vindkraft. Likevel hadde han rett i at det ikke finnes en enkelt energikilde som kan løse alt. Og ikke alle foreslåtte løsninger er praktiske i den skalaen de er foreslått i.

Det er mer komplisert å estimere arealbehov enn du kanskje skulle tro. For eksempel krever vind­kraftanlegg store områder, men de direkte inngrepene utgjør ofte bare en liten andel. Solkraft kan derimot etableres mer kompakt, og kan i tillegg installeres på eksisterende tak og allerede bebygde områder («grå arealer»), noe som reduserer behovet for nytt areal. Vannkraft kan integreres i fjellområder, men fører gjerne med seg betydelige arealer som blir oversvømt.

Selv om Norge har tilgang til betydelige fornybare energiressurser, har det vist seg krevende å få gjennomslag for kommersiell kraftutbygging i urørt natur. Samtidig vil plassering av kraftanlegg i allerede utbygde områder nær befolkning begrense størrelsen på vindturbiner og solcelleanlegg, noe som kan svekke lønnsomheten i prosjektene.

Lignende utfordringer møter vi også til havs. Havområder har riktignok vesentlig bedre vindforhold. Men havvind er fremdeles betydelig mer kostbart enn landbasert vindkraft. Særlig gjelder dette flytende havvind installert på dypt vann.

Hvor mye areal krever 100 TWh?

Vi tar utgangspunkt i hvor mye areal som kreves for å bygge ut 100 terawattimer (TWh) med ny årlig kraftproduksjon. Dette er en økning på cirka 60 % av Norges nåværende kraftproduksjon og represen­terer et gjennomsnitt av det Norge er estimert å trenge av ny utslippsfri kraft for å nå klimamålene, inkludert industrivekst.[6] Figur 1 viser hvor mye areal en slik kraftutbygging ville krevd med enten sol- eller vindkraft.

Selv om solkraft tar opp et mindre areal, er de direkte arealinngrepene lavest for vindkraft. Denne åpenbare tvetydigheten kompliserer diskusjonen og gjør at den preges av folks egne preferanser. De sosiale aspektene går langt forbi det faktiske arealbehovet. Det er det visuelle ved vindkraft som ser ut til å bli mest uglesett.[7] Flere rapporter peker også på at folk opplever støy fra vindkraftverk som plagsomt. Solkraft, derimot, er lydløst.

Figur 1. Arealbehov for 100 TWh ny årlig kraftproduksjon i Norge. Direkte vindkraftinngrep bygger på Miljødirektoratet.

Vindkraft på land

Det er vanskelig å finne en entydig definisjon på arealbehov. Dette gjør vindkraft på land til en spesielt vanskelig energikilde å kartlegge, siden vindturbinene spres ut over et større område med mye tomrom imellom. Det oppfattede arealbehovet avhenger av om du inkluderer hele det berammede området eller de spesifikke inngrepene der vindturbinene installeres. Dette er det faglitteraturen kaller direkte og totalt arealbehov.

Direkte arealbehov tilsvarer det arealet som påvirkes av kraftutbyggingen, eller «fotavtrykket». For vindkraft inkluderer dette selve fundamentet til vindturbinen, oppstillingsplasser samt tilgangsveier. Det utgjør bare en brøkdel av det totale arealet. Det totale arealet blir ofte omtalt som «planarealet», «planområdet» eller «tomteområdet», og inkluderer buffer­sonene mellom turbinene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) omtaler det som «direkte påvirket areal».

Tabell 1 viser hvor mye planareal, eller direkte påvirket areal,som tas opp av de 10 største vind­parkene i Norge. I denne tabellen refererer energitettheten til hvor mye elektrisk energi som kan høstes inn over et gitt vindkraftareal i løpet av et år. Dersom vi summerer opp all produksjon og alt areal som går med, vil vi få ut 0,031 TWh elektrisk energi per kvadratkilometer (km2). Det betyr av det vil kreves et areal på 3226 km2 for å dekke opp et fremtidig norsk kraftbehov på 100 TWh per år, noe som tilsvarer anslagsvis 452 000 fotballbaner. Denne mengden vindkraft – i tillegg til den eksisterende – vil innebære en installert effekt på 35 gigawatt (GW), som er mer enn den regulerbare vannkraften på 30 GW.

Det kan finnes grunner til å argumentere for at norske vindkraftverk påvirker områdene innenfor hele planarealet. Spesielt under vinterforhold kan iskast oppstå som følge av at is som dannes på vindturbinbladene løsner og kastes ut i området rundt turbinen. Dette kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, spesielt for personer og dyr som oppholder seg i nærheten av turbinene. Følgene av dette kan innebære forbud mot ferdsel i visse soner rundt turbinene, og begrensninger på bruk av området til friluftsliv og rekreasjon. For å redusere risikoen for iskast og gjøre området mer tilgjengelig for flerbruk, kan det investeres i tekniske løsninger som avisingssystemer på turbinbladene, varslings­systemer for is eller automatisk nedstenging av turbiner ved isforhold.

Visuelt avtrykk vs direkte arealinngrep

Det er likevel noen som vil gå enda lengre, da det visuelle avtrykket kan være større enn vind­kraftverkets planområde. Subjektiviteten kompliserer dette ytterligere, da ulike personer vil reagere forskjellig på visuelle forstyrrelser. Per i dag er det ingen enighet om hvordan man også skal ta høyde for det visuelt subjektive, noe som fører til stor variasjon i det opplevde arealbehovet. Skal man, eller skal man ikke, inkludere det visuelle, og i så fall – hvor langt unna kan man være?

Ved å heller fokusere på det direkte arealinngrepet, blir det estimerte arealbehovet betydelig mindre. Our World in Data anslår at det kun vil være en hundredel av det beregningene over antyder. Vi snakker da altså om 32 km2, eller 5 tusen fotballbaner, for å dekke det samme kraftbehovet på 100 TWh per år. Erfaringer fra Norge viser dog at det faktiske fotavtrykket kan være opptil femgangeren av dette igjen.

Når vindkraft bygges i inngrepsfri natur – altså natur fri for tyngre tekniske inngrep – er det ikke mulig å regne inn kun det direkte arealinngrepet som tapt natur. Det er fordi planarealet for vindkraft ikke regnes som inngrepsfri selv om naturen kan være inngrepsfri i områdene mellom turbinene. Inngrepsfri, urørt natur inkluderer områder som i luftlinje ligger én kilometer eller mer unna større tekniske naturinngrep, hvor eksempler er vei, jernbane, steinbrudd og energiutbygging.For å kunne regnes som villmarkspreget natur, må avstanden til tyngre inngrep være fem kilometer eller mer.

Dermed er det ikke mulig å regne natur mellom vindturbiner som inngrepsfri siden avstanden mellom fotavtrykkene kan være mindre enn én kilometer og definitivt mindre enn fem kilometer for villmark. Tapet av inngrepsfri natur i Norge de siste fem årene tilsvarer 116 500 fotballbaner.Ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA), bryter 9 av 10 vindkraftutbygginger med viktige naturvernkriterier. Ifølge NVE har vindkraftutbygginger hittil ført til tap av 385 km² inngrepsfri natur, noe som innebærer at anslagsvis to tredjedeler av utbyggingene er gjort i tidligere inngrepsfrie områder.[8]

Vindkraft nært folk

De siste årene har vindkraftutbygginger i såkalte grå arealer vært en del av debatten. Det vil si områder hvor naturen allerede oppleves som ødelagt, og hvor det heller ikke finnes planer om å restaurere den. Energikommisjonens rapport i 2022, definerte nærvind som mindre vindanlegg som kan stå langs større veier eller nærings- og industriområder. Dette ble fulgt opp da energiminister Terje Aasland i 2023 foreslo 6000 små vindturbiner festet til lyktestolper langs E18 mellom Oslo og Kristiansand, med en årsproduksjon på 0,12 TWh, uten å gå utover urørt natur.

En utfordring er at det blåser mer oppe i høyden enn nede på bakken. Derfor blir korte, små vind­turbiner med betydelig mindre sveipeareal lite lønnsomme. Dersom turbinene leverer halvparten så mange fullasttimer som dagens storskala vindkraft, trengs det 6000 vindturbiner på 12 kilowatt (kW) for å levere 0,12 TWh per år. Dette faller innenfor kategorien husholdningsvindkraft, og koster anslagsvis fire ganger så mye som storskala vindkraft.[9] Ved å bruke NVEs kalkulator, ender prisen på 258 øre/kWh. Vi forstår hvorfor disse vindkraftprosjektene ikke står først i køen for prosjektutviklerne.

For å oppnå bedre økonomi i nærvind bør turbinene bygges større. Bygges 1 megawatt (MW) vind­turbiner langs kulturlandskap, kan byggekostnaden reduseres til togangeren av kommersiell vindkraft. Men det må også tas høyde for at vindforholdene er mindre optimale. Sånn sett er det gode grunner til å bygge vindturbinene enda større – gjerne så store som mulig – selv om de skal bygges nært folk. Spørsmålet er hvor gjennomførbart det er i praksis.

For å få til noe av det samme som nærvind i allerede ødelagt natur, kan en derimot se for seg at vindkraftutbygginger som bygger ned natur, må kompensere for disse inngrepene ved å restaurere annen natur. Vi snakker altså om en økologisk kompensasjon for at vindkraftutbygginger skal oppnå såkalt arealnøytralitet.Samtidig er det viktig at naturkompensasjon ikke brukes som grønnvasking. Som hovedregel bør man unngå nedbygging av verdifulle økosystemer og heller benytte seg av andre, mer egnede områder. Likevel vil også et krav til arealnøytralitet øke kostnadene for vindkraft­utbygginger, selv om de skulle vise seg å bli billigere enn å bygge vindkraft i grå arealer.

Vindkraft til havs

Vindkraft til havs har bedre vindressurser enn på land. Samtidig er slike utbygginger forventet å være mer kostbare i Norge enn for andre land i Europa.[10] Tabell 2 viser at allerede planlagte eller utbygde havvindkraftverk har høyere produktivitet enn landvind, selv om energitettheten er i samme størrelsesorden. Likevel antyder en ny norsk studie at arealbehovet for større vindparker på havet kan være kraftig undervurdert, kanskje tre ganger større enn vindparker på land.[11]

Nylig har bunnfaste havvindprosjekter blitt skrinlagt for heller å fokusere på flytende havvind, som ligger lengre frem i tid, og som antagelig blir mer kostbart. Her er det ikke alle som helt er overbevist over logikken. Risikerer norsk havvind å ha blitt en hvilepute, eller er det hold i drømmen om Nordsjøen som plattform for grønn omstilling?

Det mest positive med flytende havvind er muligheten for mindre betente utbygginger, samt det store tekniske potensialet som finnes for elektrisk energi. Flytende turbiner kan plasseres lenger fra kysten i dypere farvann, noe som kan redusere konflikter med kystfiske, skipsfart og visuelle hensyn. Flytende fundamenter har generelt mindre påvirkning på havbunnen sammenlignet med bunnfaste turbiner. Installasjonen av flytende turbiner genererer mindre undervannsstøy sammenlignet med pæling for bunnfaste turbiner. Strukturene kan dessuten fungere som kunstige rev og tiltrekke seg marint liv.

Tabell 2. Energitettheten til bygde og planlagte havvindfarmer i norsk regi basert på planareal.

Solkraft på bakken

Solkraft i Norge er billigst på bakken, og koster anslagsvis halvparten av solkraft på hustak.[12] Energitettheten er noe høyere enn for landvind. Tabell 3 viser en liste over utbygde eller planlagt utbygde solkraftverk i Norge. For å dekke 100 TWh med ny produksjon, vil arealet som kreves være halvparten av planarealet til landvind. Selv om arealet til vind reduseres om man ser på direkte inngrep, vil et solkraftverk gi en tettere utbygging med forholdsvis lite mellomrom mellom solcelle­panelene sammenlignet med vindturbiner. Antall timer solkraft produserer er 1/4 til 1/3 av vindkraft. Derfor vil installert kapasitet være mye høyere, anslagsvis 114 GW med en gjennomsnittlig kapasitetsfaktor på 10 %. Det er nesten fire ganger Norges regulerbare vannkraftkapasitet.

Tabell 3. Energitettheten til bygde og planlagte bakkemonterte solkraftverk i Norge.

Magasinert vannkraft

Vannkraftproduksjonen i Norge er på om lag 135 TWh årlig og legger beslag på store arealer. Kanskje har denne arealbruken – selv om den ikke er like visuell som sol- og vindkraft – vært enda mer skadelig for naturen om man ser på det oversvømte arealet. For å lage de store vannkraftmagasinene var det nemlig nødvendig å ta utgangspunkt i allerede eksisterende innsjøer og gjøre dem enda større gjennom å demme opp omkringliggende arealer. Dette er illustrert i figur 2.

Figur 2. Illustrasjon av vannkraftreservoar laget fra en eksisterende innsjø, med ekstra oppdemmet areal – oversvømt land i det skraverte området. Denne har blitt brukt for i ettertid å estimere arealbruk fra vannkraft i Norge.

Et retoriske spørsmål: Hvem vet hvor mange sjeldne insektarter og annet som har gått tapt i oversvømt land, og hvem sjekket på forhånd hva som fantes?

Det totale reservoar-arealet for vannkraften i Norge er 5992 km2.[13]Det er ikke helt enkelt å finne ut eksakt hvor mye av dette som er oversvømt land, men SINTEF estimerte på oppdrag for Miljø­direktoratet at 2169 km2 kan betegnes som oversvømt land.[14] Det vil si det ekstra arealet som har gått med ved oppdemming. Skalerer vi dette til 100 TWh kan vi sammenligne med figur 1, og får et tall som er midt imellom sol- og vindkraft:

• Vannkraft: 1576 km2 oversvømt land
• Vindkraft: 3226 km2 planareal
• Solkraft: 1163 km2 planareal

Disse tallene er sammenlignbare for norske forhold, med de usikkerheter og forbehold vi delvis har diskutert. For vindkraft har vi blant annet diskutert persepsjonen av det visuelle og av lyd, samt dens påvirkning på natur og dyreliv. Dette gjelder likedan for vannkraft, hvor endring av vassdrag også påvirker dyreliv og natur ellers. Og solkraften er kanskje heller ikke så idyllisk, egentlig?

En nylig vitenskapelig studie[15] basert på norske forhold viser betydelig lavere arealbruk for vannkraft sammenlignet med vår beregning basert på oversvømt land – hele 84 % lavere i snitt. Den samme analysen finner at vindkraft på land krever omtrent halvparten av arealet vi har beregnet. Likevel ligger våre tall innenfor standardavviket i den nevnte studien. Forskjellen skyldes trolig at studiens utvalg inkluderer en rekke mindre vindkraftverk med vesentlig lavere planareal, og vektet disse likt med større vindparker. Dette trekker ned gjennomsnittlig arealbruk i deres analyse, men er ikke nødvendigvis representativt dersom utbygging av større vindkraftverk prioriteres i Norge. For solkraft er det derimot i større grad samsvar mellom våre funn og den nevnte studien.

Naturkostnad og dens usikkerheter

Å sette en pris på naturen har skapt debatt blant økonomer, økologer, politikere og naturvernere. Det finnes ikke noe universelt vedtatt tall for en naturpris per kvadratmeter (m2) per år, men det har vært gjort forsøk på å tilnærme den økonomiske verdien gjennom en metode kalt økosystemtjenester.Denne metoden verdisetter det naturen gir til det menneskelige samfunn, for eksempel gjennom pollinering, vannfiltrering, karbonlagring og flombeskyttelse. Et FN-program har estimert økosystem­verdien til cirka 10 kroner per m2 per år.[16]Noen studier forsøker å kombinere økosystemtjenester med sosioøkonomiske aspekter, mens andre fokuserer på at verdien avhenger av hvilken type natur og økosystem det dreier seg om.

Økosystemtjenester har imidlertid fått mye kritikk i senere tid, da mange mener at naturen ikke kan reduseres til noe så enkelt som en pris. I 2017 presenterte FNs naturpanel (IPBES – Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) rammeverket "Nature’s Contribution to People" (NCP). Dette rammeverket bygger på økosystemtjenester, men legger i tillegg vekt på enkeltpersoners eller gruppers verdier, etiske oppfatninger og kulturelle behov i naturen. Her vil for eksempel urfolks rettigheter havne i gråsonen mellom subjektive og objektive vurderinger. Objektivt sett begrenser det tilgang til beiteområder. Subjektivt sett er det ulike meninger om hvordan det påvirker urfolks kulturutøvelse. Et slikt rammeverk fører til utfordringer, da verdisetting av natur nå omfavner flere dimensjoner, noe som kompliserer beregningen av en naturkostnad.

I nyere tid har det blitt foreslått å innføre en naturavgift på potensielle kraftutbygginger. En metode er å sette prisen til hva det koster å restaurere naturen til opprinnelig tilstand. Per i dag er det ingen forskjell i kostnader mellom å bygge ut i ett område kontra et annet. En naturavgift vil derimot kunne bidra til å flytte et prosjekt fra et areal med optimale forhold til et annet område med mindre gunstige forhold, men med lavere naturavgift. I et slikt scenario kan prosjekter på grå arealer potensielt bli mer lønnsomme, fordi man i den settingen ikke vil måtte betale en naturavgift som for et prosjekt på urørt mark. Dessverre er det ikke rett frem å sette en naturavgift basert på restaureringskostnader, da kostnader kan variere fra prosjekt, areal eller hvilket land man befinner seg i.

Selv om det er vanskelig å bestemme hva naturavgiften skal bli, går det an å regne motsatt vei. Hva må avgiften bli for at en utbygging skal bli ulønnsom? Tabell 4 viser hvordan naturavgift kan slå ut som en ekstra kostnad for produksjon av vind- og solkraft. Ved å sette en høy naturavgift, blir det vesentlig vanskeligere å regne hjem kraftutbygginger. Fra tabell 4 ser vi at naturavgiften på vindkraft antagelig­vis bør ligge i området 50 til 100 kroner per kvadratmeter (m2) per år om det skal intensivere utbygging av vindkraft på grå arealer. Dette er i tråd med forskningen på naturavgift som fokuserer på å begrense nedbygging av natur. Samtidig vil utslippsfri kraft som sol- og vindkraft også oppnå en klimarabatt dersom kostnaden for karbonutslipp med alternative løsninger regnes med.

Tabell 4. Eksternalitetskostnad for vindkraft og solkraft i Norge basert på planareal og som funksjon av naturavgift.

Muligheter i en hypotetisk fremtid

I en hypotetisk fremtid kunne vi sett for oss å produsere 300 TWh per år i Norge med de tre fornybare energikildene nevnt over. Her er vannkraft redusert fra dagens nivå for å gjøre bidraget likt for alle tre energikilder. Tallet 300 TWh representerer et øvre estimat på hva Norge trenger for å nå klimamålene og for å innfri ambisjoner om industrivekst, og tilsvarer en dobling av dagens kraftproduksjon. Det ville lagt beslag på 5965 km2, som tilsvarer omtrent 2 % av Norges fastlandsareal, eller nesten to ganger størrelsen på Hardangervidda. For å sette dette i perspektiv, bygde vi ned 10 244 km2 inngrepsfri natur mellom 1988 og 2022, altså halvannengangen av arealbehovet til totalt 300 TWh med fornybar energi.

Om 2 % av Norges landareal er mye eller lite, er like mye et verdispørsmål som et vitenskapelig spørsmål. Til sammenligning kan vi likevel nevne at Norge i dag bruker 3.5 % av sitt landareal til jordbruk. Samtidig begrenses tilgjengelig areal dersom inngrepsfri og villmarkspreget natur (henholds­vis 43 % og 11 % av fastlandet) ekskluderes. Norges forpliktelse gjennom naturavtalen om å bevare 30 % natur innebærer ytterligere begrensninger, selv om det fortsatt vil være tilstrekkelig areal igjen.[17]

Alternativt er det mulig å spare noe areal ved å ta i bruk andre energikilder, som er mer konsentrerte, som kull- og gasskraft, med karbonfangst og lagring, eller kjernekraft. Disse teknologiene ville krevd henholdsvis omtrent 378 km², 119 km² og 45 km² for å produsere 300 TWh utslippsfri kraft per år.[18] Kjernekraft alene ville altså krevd et areal tilsvarende fire ganger Oslo Lufthavn Gardermoen. Samtidig som disse alternativene har sine egne fordeler, har de også ulemper, som ligger utenfor rammen for denne artikkelen å diskutere. Kanskje vil man også kunne se for seg mer fremtidsrettede løsninger, der fusjonsenergi kan bli en realitet en gang i fremtiden.

Denne artikkelen har anslått arealbehov i Norge for å produsere elektrisk energi med fornybare energikilder. Vi som er forfattere, er ikke nødvendigvis enige om hvordan Norges fremtidige energimiks bør se ut. Men vi er enige om at det er viktig å belyse alle sider av energiomstilling godt, som grunnlag for politiske valg.

Her har vi lagt på bordet konkrete tall når det gjelder areal, og diskutert usikkerheter rundt slike arealberegninger. Det er et faktum at fornybar energi er diffus, altså lite konsentrert energi, og derfor trenger store arealer. Kanskje har ikke dette aspektet ved energiomstillingen vært godt nok formidlet fra forskningsmiljøene?[19]

Å sette pris på naturen er subjektivt. Vår oppfatning av hvor ille eller bra vindturbiner, solkraftverk og vannkraftreservoarer er, er like subjektiv. Noen ser slike konstruksjoner som en berikelse, et tegn på vår avanserte sivilisasjon og vår evne til å temme og bruke naturen til vår fordel. Noen elsker skyskrapere, Manhattan og lignende, og synes det er flott. Andre synes at alt slikt er heslig. De fleste av oss lar oss vel også påvirke, blant annet av om vi selv ser fordeler eller ulemper av utvikling, for eksempel om egen trivsel og økonomi.

Vi har ingen fasit, men håper denne artikkelen bidrar til kritisk refleksjon om arealbruk ved fornybar energi, uansett hvor man står i debatten om energiomstilling. Dykk gjerne videre ned i noen av de kildene vi har brukt, og som er fotnoter i denne artikkelen.

[1]https://web.stanford.edu/group/efmh/jacobson/Articles/I/TimelineDetailed.pdf

[2]https://doi.org/10.1016/j.enpol.2018.08.023

[3]https://www.withouthotair.com

[4]https://www.science.org/doi/10.1126/science.285.5428.687

[5]https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0960148109005382

[6]https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/lma/langsiktig-markedsanalyse-2024-50.pdf

[7]https://doi.org/10.1016/j.apenergy.2020.115367

[8]https://www.nve.no/energi/energisystem/vindkraft-paa-land/arealbruk-for-vindkraftverk/

[9]https://atb.nrel.gov/electricity/2024/distributed_wind

[10]https://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_15.pdf

[11]https://doi.org/10.1371/journal.pone.0321528

[12]https://www.nve.no/energi/analyser-og-statistikk/kostnader-for-kraftproduksjon/

[13]https://pubs.acs.org/doi/abs/10.1021/acs.est.7b05125

[14]https://sintef.brage.unit.no/sintef-xmlui/handle/11250/3111359

[15]https://doi.org/10.1016/j.renene.2025.123514

[16]https://www.unep.org/topics/teeb

[17]https://www.statsforvalteren.no/rogaland/miljo-og-klima/klima/artikkel---naturavtalen/

[18]https://www.nature.com/articles/s41598-022-25341-9

[19]https://www.energi21.no/contentassets/3c56cd2394be49ec9eb2ca416af41bb1/pa-lag-med-naturen-og-samfunnet-utvikling-av-fremtidens-energisystem_energi21_2025.pdf