Mens naturen og klimaet lider: Er norsk olje og gass et bærekraftig unntak?

Oljenæringen har gitt oss mye. Den har muliggjort velferdsstaten, sysselsatt mange direkte eller indirekte – så mye som 10 %, gitt enorme inntekter og oljefondet. Tveegget sverd som det er, har oljen også gitt oss endret klima som nå skader natur og mennesker, koster samfunnet stadig mer, og truer vår kulturarv og identitet.

Denne artikkelen utgjør kapittel 8 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatterens mening.

Med fortsatte klimagassutslipp og klimaendringer vil ikke nordmenn lenger bli født med ski på bena, men heller kanskje med rulleski? (Illustrasjonsbilde fra Colourbox.com).

Norge har i mange tiår blitt anerkjent som et oljenasjonens forbilde – en nasjon der olje- og gassindustrien har vært en hjørnestein i den økonomiske veksten og utviklingen av et velferds­samfunn. Denne industrien har ikke bare sikret landet store inntekter, en stor sparegris i form av Statens Pensjonsfond utland, eller Oljefondet, men også skapt et dynamisk marked for teknologi og innovasjon, og formet Norges internasjonale posisjon. Oljeeventyret har gitt Norge en unik økonomisk styrke, men det har også gitt opphav til betydelige utfordringer knyttet til klima og miljø, ettersom produksjonen av fossile brensler bidrar vesentlig til globale klimagassutslipp.

I tillegg kan vi si at oljenæringen har gitt oss en «lock-in», der vi har store investeringer i infrastruktur og en stor andel av yrkesaktive er sysselsatt. Dette gjør det ekstra vanskelig å ta inn over seg at det ikke er bærekraftig med fortsatt satsing på denne næringen. I oljeeventyret tar oljen rollen til trollet snarere enn Espen Askeladd.

Media har historisk sett gitt oss overskrifter som «Oljefesten fortsetter: Opptil 57 millioner fat funnet», som det for eksempel het i desember 2024 i Nettavisen. Oljefesten er i realiteten et klima­mareritt.

Økonomisk vekst vs utslipp av klimagasser

Oppdagelsen av store petroleumsfelt i Nordsjøen, som startet med Ekofisk i 1969, ga landet en unik posisjon som oljenasjon, med store skatte- og eksportinntekter. Samtidig har den massive olje- og gassproduksjonen bidratt til økte globale klimagassutslipp, noe som har forsterket klimautfordringene verden står overfor i dag. Denne historiske utviklingen illustrerer den dobbelte rollen Norge spiller: som en økonomisk motor basert på fossil energi og samtidig en aktør som må svare på de alvorlige konsekvensene av den globale oppvarmingen.

Figur 1. Illustrativ utslippsbane for globale utslipp, i milliarder tonn CO2 per år, i samsvar med 1.5 °C-målet, ifølge FNs klimapanel sin spesialrapport på 1.5 °C-målet. Negative utslipp er nødvendig siste halvdel av århundret.

Figur 2. Grafen viser utslipp av klimagasser i Norge fra 1990 og fram til i dag fra olje- og gassutvinning. Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) og Miljødirektoratet.

Globalt sett lå de fossile utslippene fra fossile brensler og industri på rekordhøye 37 milliarder tonn CO₂ i 2024 ifølge Global Carbon budget[1]. Veibaner utarbeidet av modeller, viser at skal vi begrense global oppvarming til 1.5 °C, så bør vi allerede ha nådd utslippstoppen (figur 1). Siste halvdel av dette århundret bør vi faktisk være på netto negative utslipp. Med netto negative utslipp fjerner vi mer CO2 fra luften via karbonfjerningsteknologier enn vi slipper ut. Det er beregnet stor bruk av karbonfangst og lagring (CCS) teknologi, for eksempel koblet til framstilling av bioenergi. I en slik framtid er det ikke rom for noe særlig mer fossil olje og gass.

Norges totale utslipp, målt innenfor landets grenser, er på om lag 50 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (SSB). Hovedandelen av dette kommer fra olje- og gassutvinning. Utslippene har gått opp med hele 40 % siden 1990 (figur 2).

Norges utslipp tilsvarer omtrent 0,14 % av verdens samlede utslipp. Selv om denne andelen er relativt liten, må vi huske at Norge ikke bare har fossile utslipp innenlands, vi er også en betydelig leverandør av fossil energi på verdensmarkedet. Utslipp knyttet til eksport av norsk olje og gass fanges ikke opp i Norges nasjonale utslippsstatistikker, men bidrar likevel til den globale oppvarmingen og pågående klimautfordringer.

Klimaendringer utgjør en reell og alvorlig trussel mot samfunnet, velferden, og naturen. Vitenskapen, representert ved blant annet FNs Klimapanel, viser at forbrenningen av fossile brensler er den primære kilden til den globale oppvarmingen. Norge har et særlig ansvar for å minimere klimaeffekten av sin produksjon. Utslipp kan for eksempel bli redusert gjennom teknologiske innovasjoner som elektrifisering og karbonfangst, og ved å satse på fornybare energikilder, som reduserer behovet for utslippsintensive fossile brennstoff. Er det mulig å balansere den fortsatte olje- og gassproduksjonen med nødvendige tiltak for å redusere klimagassutslipp og nå nasjonale og internasjonale klimamål?

Klimaendringene er her allerede

Vi nordmenn er født med ski på bena. Eller? I hvert fall var vi det før. Skisesongen er nemlig kortere nå. Den er femti dager kortere i Granåsen enn på 1960-tallet, ifølge Norsk klimaservicesenter. Og den forventes å nå fortsette å starte senere og slutte tidligere og tidligere i årene som kommer. Dette er kanskje ikke den farligste delen av klimaendringene. Men den rører ved vår folkesjel. Vår kulturhistorie er i endring fordi vi har heiet fram oljefesten. Framtidige generasjoner av nordmenn vil ikke kunne si at de ble født med ski på bena. Vi er blitt rike på olje og fattige på snø.

Klimaendringene i Norge viser seg gjennom økte temperaturer, endrede nedbørsmønstre og hyppigere ekstremvær. Den gjennomsnittlige temperaturen i Norge har steget betydelig mer enn det globale gjennomsnittet. Alle regioner og årstider i Norge forventes å bli varmere i løpet av dette århundret. Prognoser indikerer en økning i gjennomsnittlig årstemperatur på mellom 2.3 °C og 4.6 °C innen 2100, sammenlignet med perioden 1961–1990. Den største temperaturøkningen er ventet om vinteren, mens sommeren vil oppleve den minste økningen.

Økte temperaturer har ført til at isbreer trekker seg tilbake, noe som påvirker vannføringen i elver, og kan ha konsekvenser for vannkraftproduksjon og økosystemer, som er avhengige av smeltevann. Dette har alvorlige konsekvenser for biodiversitet, spesielt for rødlistede arter som risikerer ut­ryddelse. Det forventes en generell økning i årsnedbøren på rundt 18 % frem mot 2100, med de største økningene om høsten. I tillegg er det sannsynlig at antall dager med kraftig nedbør vil øke i alle års­tider, spesielt om høsten og vinteren, hvor antallet slike dager kan fordobles.

Klimaendringene er med på å påvirke menneskers helse og livsgrunnlag, hvor endringer i nedbør kan føre til både flom og tørke, som igjen påvirker landbruket og vannforsyningen. Endringene har betydelige konsekvenser for Norges natur og samfunn, inkludert utfordringer for landbruk, skogbruk og reindrift, samt økt risiko for flom, sørpeskred, og jordskred.

Globalt har temperaturene gått opp og atter opp. De to siste årene har den globale middel­tempera­turen vært på 1.5 °C sammenlignet med førindustriell tid (figur 3). Men en global gjennomsnitts­endring i temperatur vil ikke være jevnt fordelt over jorden. Arktis opplever en oppvarming på om lag tre ganger det globale gjennomsnittet. Denne spesielt sårbare regionen opplever endringene så raskt at dyreartene sliter med å tilpasse seg. I Arktis finner vi også noen av de såkalte klimatiske vippe­punktene. Permafrosten og Grønlandsisen representerer slike vippepunkter. Et tap av dem vil nærmest være irreversibelt. Samtidig vil et tap av permafrosten eller Grønlandsisen akselerere den globale oppvarmingen.

Ett annet vippepunkt befinner seg i havet. Spesialrapporten om 1.5-gradersmålet fra FNs klimapanel viste at ved to graders oppvarming vil vi ha mistet 99 % av korallrevene. Hver tidel av en grad over 1.5°C er utrolig viktig. For hver tidel av en grad nærmer vi oss vippepunkter i natur og klima. Videre er sårbare områder, som lavtliggende kystregioner og små øystater, spesielt utsatt for havnivåstigning og ekstremvær. Matproduksjon, vannforsyning og folkehelse er påvirket av klimaendringene, og fører til økte konflikter om ressurser.

Figur 3. a) Observert global middel-temperaturendring fra 1850 - 1900. b) Observert temperatur­endring i 2024 sammenlignet med gjennomsnittet fra 1951 – 1980. (Fra BerkelyEarth.org).

De mest sårbare rammes hardest

Forskning viser at de som allerede er marginalisert, ofte er de som rammes hardest av klima­endringene. Sårbare befolkningsgrupper, spesielt i det Globale Sør, rammes uforholdsmessig hardt. Disse gruppene har ofte begrensede ressurser til å tilpasse seg eller beskytte seg mot klimainduserte farer, noe som resulterer i økt risiko for sykdom, underernæring og død. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at klimaendringer vil forårsake rundt 250 000 ekstra dødsfall per år mellom 2030 og 2050, som følge av underernæring, malaria, diaré og hetestress. Dette understreker behovet for umiddelbare tiltak for å styrke tilpasningsevnen til de mest utsatte samfunnene.

Ikke bare de mest sårbare i det Globale Sør er utsatt. For eksempel har hetebølger blitt identifisert som den viktigste årsaken til vær- og klimarelaterte dødsfall i Europa. Hetebølgen som rammet Europa sommeren 2022 resulterte imellom 55 000 og 72 000 døde (European state of climate, 2023[2]). Disse dødsfallene var i stor grad konsentrert blant eldre og sårbare befolkningsgrupper, noe som understreker de alvorlige helsekonsekvensene av økende temperaturer forårsaket av klimaendringer.

Det må også påpekes at vitenskapen bak klimaendringer er solid forankret i særdeles omfattende forskning som dokumenterer menneskeskapte påvirkninger på klimaet. Studier viser en klar sammen­heng mellom utslipp av klimagasser og global oppvarming. Forskere er enige om at klimaendringene er menneskeskapte, og at raske og betydelige utslippsreduksjoner er nødvendige for å unngå de mest alvorlige konsekvensene.

Klimaendringene medfører betydelige økonomiske kostnader globalt. Ifølge en rapport fra Oxera for International Chamber of Commerce har ekstremværhendelser forårsaket økonomiske tap på over 2000 milliarder dollar de siste ti årene, med 450 milliarder dollar i skader registrert bare de siste to årene[3]. I 2024 alene, ble de globale økonomiske tapene fra naturkatastrofer og ekstremvær anslått til 417 milliarder dollar. Videre advarer eksperter om at klima- og naturkrisen kan halvere den globale økonomien innen 2070[4]. Dette er mer dramatiske tall enn de som har vært presentert tidligere, blant annet fordi klimatiske vippepunkter ikke er tatt med i tidligere beregninger.

Tiltak for å redusere klimagassutslipp kan være assosiert med betydelige kostnader, hvilket har bidratt til treg framgang på utslippskutt i lang tid. Forskning viser samtidig at denne kostnadsbekymringen kan være overdrevet[5]. I tillegg anslår et ekspertutvalg at klimatiltak som koster under 100 dollar per tonn CO₂-ekvivalenter kan halvere globale klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2019-nivå. I Norge anbefaler Transportøkonomisk Institutt en karbonpris på ca. 170 euro per tonn CO₂-ekvi­valenter i 2025, og ca. 1000 euro i 2050, for bruk i samfunnsøkonomiske analyser, noe som er betydelig høyere enn dagens nivå.

Sammenlignet med de mulige kritiske økonomiske konsekvensene av ubegrensede klimaendringer, kan investeringer i utslippsreduksjoner fremstå som kostnadseffektive på lang sikt. Likevel er det viktig å merke seg at slike sammenligninger er komplekse, da kostnadene ved klimaendringer ofte oppstår langt inn i fremtiden, mens kostnadene ved utslippsreduksjoner påløper umiddelbart. FNs Klimapanel har vist at gevinsten ved å gjennomføre klimatiltak som begrenser den globale oppvarmingen er større enn kostnadene av klimatiltakene. Nåverdien av fremtidige kostnader og gevinster, samt etiske overveielser om velferden til fremtidige generasjoner, bør også tas med i vurderingen av investeringer i klimatiltak.

Er norsk olje og gass bærekraftig?

Norge har et betydelig ansvar i klimakrisen, både som oljeprodusent og som nasjon. Som en stor eksportør av olje og gass bidrar Norge til globale klimagassutslipp, noe som påvirker vår felles evne til å nå klimamålene. Samtidig har Norge forpliktet seg til å redusere sine egne utslipp.

Ikke sjelden får vi høre i media og fra politikere at den norske oljen er så ren. Ja, vi gjør verden en tjeneste ved å fortsette oljeeventyret vårt. Hvor sant er egentlig dette? Norske myndigheter har implementert omfattende miljø- og klimastandarder som petroleumsindustrien må overholde. Dette skal sikre at hensyn til miljø og klima er integrert i alle faser av petroleumsvirksomheten. Videre har flere olje- og gassfelt på norsk sokkel blitt elektrifisert ved å bruke kraft fra land, i stedet for å for­brenne gass lokalt for energiproduksjon. Dette har bidratt til en reduksjon i utslippene fra olje- og gass­utvinningen.

En annen grunn til denne «rene» oljen er satsingen på forskning og teknologiutvikling for å forbedre effektiviteten i produksjonsprosessene, noe som har ført til lavere utslipp per produsert enhet på norsk sokkel. Som et eksempel er utslippene fra Johan Sverdrup-feltet på 0.67 kilo CO₂ per fat, hovedsakelig på grunn av bruk av strøm fra land, ifølge Equinor. Til sammenligning ligger det globale gjennomsnittet på om lag 15 kilo CO₂ per fat. Altså er utslipp per fat 5 % av det globale gjennomsnittet når landstrøm er koblet på produksjonen. Det høres vel rent og bærekraftig ut?

Men, det viktigste poenget er at selv om produksjonsutslippene per fat er lavere i Norge, så står forbrenning av den eksporterte oljen for majoriteten av de totale klimagassutslippene. Produksjons­fasen i Norge bidrar med ca. 2 % av de totale utslippene, mens forbrenningsfasen, hovedsakelig i utlandet, står for de resterende 98 %. I 2023 var de direkte klimagassutslippene fra petroleums­virksomheten i Norge på omtrent 11.5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, noe som utgjorde så mye som 25 % av Norges totale klimagassutslipp på 46.7 millioner tonn.Hvis utslippene hadde blitt allokert til produsenten av oljen og gassen, så hadde Norges karbonbudsjett sett ganske så dramatisk mye verre ut.

Norge dekker ca. 2 % av verdens oljeforbruk og 3 % av naturgassen. Norsk olje- og gassproduksjon påvirker altså globale klimagassutslipp og bidrar til klimaendringene gjennom utslipp fra forbrenning av eksportert energi.

Storbritannia og EU er de største importørene av norsk gass. Det er også de som viser veien på utslippskutt. EU sine utslipp gikk ned med 8 % bare i 2023. Sterk økning i bruk av fornybar energi kombinert med mindre fossilt, muliggjør EU sin omlegging til et mer bærekraftig samfunn. Målet er 42 % fornybart innen 2030. EU sitt forslag om å kutte 90 % av utslippene i 2040 sammenlignet med 1990 vil kreve mindre bruk av gass. Selv med den ‘rene’ norske gassen. EU har fått råd om null fossil gass innen 2035 for å nå klimamålene. Med det vil Norge miste en stor del av sitt marked for gass.

Klimamål, smart tenking og investering

Som oljeprodusent påvirker Norge i betydelig grad de globale klimamålene ved å tilby fossile brensler som bidrar til klimagassutslipp. Dette reiser et etisk dilemma angående ansvaret for klimaendringene, og krever en kritisk vurdering av Norges rolle i den globale energiforsyningen og energiøkonomien.

Avhengigheten av fossile brensler påvirker ikke bare lokale miljøer, men har også utstrakte konse­kvenser for globale klimamønstre. Norge, som en av Europas største oljeprodusenter, står ved et veiskille: bør landet fortsette å tjene på eksport av fossile brensler, eller bør det innta en mer proaktiv holdning i jakten på bærekraftige energiløsninger?

Det er mer enn ti år siden Parisavtalen. Norge har internasjonale forpliktelser til utslippskutt. Våre nye foreslåtte klimamål satt i 2025, er å kutte utslipp med minst 70 – 75 % i 2035 sammenlignet med 1990-nivå. Dette er lavere enn det målet som blant annet Miljødirektoratet anbefaler på 80 %. Diskusjoner om en rask grønn omstilling og muligheten for å fase ut oljeproduksjon er derfor sentrale i vurderingen av Norges klimaansvar. Å utstede nye letelisenser er ikke forenlig med hverken klimamålet eller klimaansvaret vi har.

Mange hevder at Norge, som en velstående nasjon med avansert teknologi og ressurser, har en moralsk forpliktelse til å gå foran i kampen mot klimaendringene. Dette inkluderer investering i fornybare energikilder, fremme av energieffektivitet, samt støtte til globale initiativer som har som mål å redusere karbonutslipp, og karbonfjerning via for eksempel påskoging eller skogforvaltning.

Videre involverer diskursen også de sosioøkonomiske implikasjonene av å gå bort fra olje. Oljesektoren har spilt en avgjørende rolle i å forme Norges økonomi, skapt arbeidsplasser og finansiert offentlige tjenester. Overgangen til renere energikilder må derfor ta hensyn til den økonomiske påvirkningen på samfunn som er avhengige av oljeproduksjon og potensialet for jobbskaping i fornybare sektorer.

I denne sammenhengen står Norges klimapolitikk overfor komplekse utfordringer. Å finne en balanse mellom økonomiske interesser og etiske forpliktelser, krever engasjert dialog blant beslutningstakere, industriaktører, miljøaktivister og offentligheten. Spørsmålet om hvordan Norge kan forene sine økonomiske ambisjoner med sine forpliktelser til klimatiltak, forblir sentralt i nasjonale og inter­nasjonale diskusjoner, og former fremtiden for både Norge og det globale samfunnet i jakten på en bærekraftig energifremtid.

Med noen gode prinsipper kan vi nærme oss bærekraftige klimaløsninger. Mange løsninger som kan være med å få ned utslipp eller klimapåvirkningen vår, er uforløste fordi de mangler investeringer før «take-off». Med oljefondet har vi en unik mulighet til å kunne gjøre en forskjell for klimaet. Unngå å investere i det som er dårlig for klimaet, og heller investere i klimasmarte løsninger. Politisk initiativ, handlingsmot og økonomisk planlegging er nødvendige ingredienser for å få til grønn omstilling uten å true økonomisk stabilitet. Skylder vi ikke klimaet og naturen det?

Hverken klimaet eller naturen tåler videre oljeleting

Klimaet og naturen har fått nok. De protesterer. Skal vi ta vare på kloden vår; klima og natur, ja da må vi lytte til hva de prøver å fortelle oss. Kloden svetter, ja stedvis brenner. Naturen bukler under vekten av menneskenes mye-vil-ha-mer trykk. Vi trenger en intervensjon. Vi må komme oss ut av vårt skadelige forhold med oljen. Dette går ikke i lengden. Vi må til avvenning. Og mange skjønner det, men klarer ikke helt å forholde seg til det. Det kan virke stort og vanskelig.

Figur 4. Haviskonsentrasjon i Polhavet 11. september 2024, dagen med årets minste isutbredelse. Den gule linjen viser median isutbredelse fra 1981-2020. (NOAA Climate.gov-bilde, basert på data fra National Snow and Ice Data Center).

Videre oljeleting, spesielt i Arktis, går stritt imot kjernen i folkesjelen vår. Mindre havis i Arktis (figur 4) kan sees på som en mulighet for næringer som mineral- eller petroleumsutvinning, mens i realiteten er det svært dårlig nytt for klimaet. Havisen reflekterer sollys i sommerhalvåret og virker kjølende på klimaet. Når vi mister havisen, akselererer vi oppvarmingen. Vi blir ikke lenger født med ski på bena om vi ikke klarer å bryte ut av vår oljeavhengighet, finne nye arenaer der AS Norge kan skinne, mens vi venner oss til tanken på å slukke det siste lyset i Nordsjøen. For det er det klimaet og naturen behøver.

[1] Friedlingstein m. fl. (2025). Global Carbon Budget 2024, Earth Syst. Sci. Data.

[2] Copernicus Climate Change Service (C3S), 2024: European State of the Climate 2023

[3] The economic cost of extreme weather events (2024). Prepared for the International Chamber of Commerce by Oxera. link

[4] Trust, S., med flere (2023). Emperor’s New Climate Scenarios. https://actuaries.org.uk/media/qeydewmk/the-emperor-s-new-climate-scenarios_ifoa_23.pdf

[5] Köberle, A.C. med flere (2021). The cost of mitigation revisited, Nature climate change. Doi: 10.1038/s41558-021-01203-6