Tretti år med naturrestaurering i Norge – fra enkle forsøksfelt til verdens restaureringstiår

Da jeg som ung student i 1990 ble invitert til å ta hovedfag i restaurering av natur var jeg faktisk en pionér. Dette fagfeltet fantes ikke i Norge og den aller første læreboka i restaureringsøkologi ble utgitt i USA i 1987. I 2019 besluttet FNs generalforsamling at 2020-2030 skal være verdens restaureringstiår. Hvordan skjedde dette?

Naturrestaurering på dagsorden

Hva er det egentlig som har ført til at restaurering av natur nå de siste årene har kommet så til de grader på dagsorden? Vern og restaurering av natur nevnes stadig i samme åndedrag og i tillegg til forskere er dette nå også tema for politikere, finansfolk, industrifolk og journalister. For å forstå dette må vi først forholde oss til noen dystre realiteter.

I dag er verdens økosystemer og biodiversitet utsatt for enormt press som resultat av menneskers bruk av areal og nedbygging av natur. Den siste rapporten til verdens naturpanel, IPBES, viser at 75% av verdens landareal er under sterkt press og at 20% av alle arter har risiko for utdøing. Forringelse av natur er en trussel mot biodiversitet, og også en direkte trussel mot de naturgodene vi trenger for å leve gode liv på jorda. Naturens evne til å forsyne oss med mat, reint vatn, frisk luft, opplevelser og grunnlag for gode liv er under enormt press. Verdens økonomiske forum har beregnet at halvparten av verdens verdiskaping er avhengig av natur. Tap av natur er derfor også en finansiell risiko som samfunnet nå er i ferd med å oppdage og i Norge har regjeringen til og med satt ned et naturrisikoutvalg som kommer med sin rapport på nyåret.

Det er altså godt dokumentert at naturen er under press. Det er også godt dokumentert at intakt og velfungerende natur er en av de beste løsningene for å begrense klimaendringene og effektene av dem på samfunnet. Den siste rapporten til Klimapanelet har regna på dette og slår fast at stopp av naturtap er topp tre av de aller mest effektive tiltaket for å begrense klimagassutslipp, globalt. De to andre er utbygging av solkraft og vindkraft.

Men hva har dette med naturrestaurering å gjøre. Nå kommer vi til selve poenget. Det er ikke lenger tilstrekkelig med vern og bevaring av den naturen vi har igjen, det er i tillegg nødvendig å snu utviklinga og restaurere det som allerede er ødelagt. Derfor har FN bestemt at vi trenger et restaureringstiår «Restoration Decade 2021-2030». Verdens naturavtale «The Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework (KM-GBF)», ble vedtatt i desember 2022. Mål 2 (av totalt 23) sier at innen 2030 skal restaurering være i gang eller gjennomført i 30% av forringet natur verden over.

Hva er naturrestaurering?

Det finnes en rekke ulike definisjoner og begreper som beskriver naturrestaurering. Ulike profesjoner har sine egne stammespråk og tilnærmer seg restaurering på ulike måter og med ulike mål og ambisjoner. Derfor kan man plutselig oppdage at samme ord kan bety ulike ting, men også at ulike ord egentlig betyr det samme. Da jeg begynte å diskutere restaurering med mine gode kolleger på akvatisk avdeling i NINA oppdaget vi at det de kalte biotopforbedring og rehabilitering er det som jeg kaller elverestaurering. Da ble det plutselig enklere å samarbeide og utvikle felles prosjekter. I fjor sommer fikk jeg bli med på restaurering av ørretbekker i Orkdal, sammen med fiskeforsker-kolleger, grunneiere, kommunen og lokal entreprenør.

En tidligere kanalisert ørrebekk ved Orkla er restaurert og fisken kommer tilbake.

Den mest brukte definisjonen i dag er den fra IPBES og som ligger til grunn for de store internasjonale ambisjonene og formuleringene i Naturavtalen og restaureringstiåret: «any intentional activity that initiates or accelerates the recovery of an ecosystem from a degraded state».

Utviklingen av fagfeltet naturrestaurering

Det er faktisk ganske spennende å se litt tilbake på hvordan fagfeltet restaureringsøkologi har utviklet seg. Det sier noe om måten vi studerer og forvalter natur på. Jeg skal gjøre det kort. Den aller første læreboka i restaureringsøkologi kom i 1987 og var trygt planta i teoretisk økologi med fokus på suksesjon, populasjonsbiologi og felteksperimenter. «Restoration is the acid test of our ecological understanding» sa Tony Bradshaw i 1986. Idéen var at dersom vi klarte å restaurere natur hadde vi forstått økologi og kunne restaurere tilbake en opprinnelig tilstand. Utover mot 2000-tallet ble fokuset endret mot økologisk funksjon, bevaringsbiologi og målet om opprinnelig tilstand ble snudd til at «the past is not a goal, but a reference to the future». På denne tiden publiserer også Society for Ecological Restoration (SER) sin definisjon på naturrestaurering, som lenge var den mest brukte: «the process of assisting the recovery of an ecosystem that has been degraded, damaged or destroyed».

Så skjer det noe interessant sånn omkring 2005, noe jeg tror henger sammen med utgivelsen av FNs «Ecosystem Millenium Assessment». Her blir begrepet økosystemtjenester lansert, eller naturgoder som det heter på godt norsk. Naturgoder setter naturen inn i et perspektiv ut ifra menneskenes behov. Verdsetting av ulike typer goder blir et tema, både økonomisk verdi og andre måter å verdsette på. Dette perspektivet får raskt gjenklang innen restaureringsarbeidet. I vitenskapelige artikler, lærebøker og fagrapporter ser vi et skifte mot at målet med restaurering skal føre til forbedring av naturens evne til å levere naturgoder. Effekten av restaurering skal måles og verdsettes, gjerne i kroner eller i noe annet som er nyttig for folk og samfunn. Plutselig blir det behov for ny kompetanse og økologer blir supplert med samfunnsforskere, økonomer, jurister og teknologer. Her er vi i dag. Naturavtalen (K-M GBF) beskriver behov for restaurering for å sikre verdier, gode levekår for folk og bærekraftige samfunn. For et par år siden kom en rapport som viste at naturrestaurering kunne levere på alle 17 bærekraftmålene.

Ei skyggeside av denne utviklinga er faren for grønnvasking. I denne sammenhengen betyr det at såkalte restaureringstiltak siktes inn på å levere et eller noen få naturgoder, men blir samtidig en trussel mot biologisk mangfold. Et klassisk eksempel her er skogplanting for å fange karbon, der det finnes grelle eksempler fra rundt omkring i verden. I Kina og Indonesia er intakt skog hogd for å plante fremmede treslag som vokser fort og tar opp karbon. Her hjemme i Norge finansierer staten gjødsling av skog for å øke tilveksten, samtidig som det er oppsummert i en NINA-rapport fra 2013 at økt nitrogentilførsel er direkte trussel mot biologisk mangfold, gir avrenning til vassdrag og gir økt utslipp av nitrogengasser. I fagmiljøet er det en helt klar forutsetning at tiltak som er en trussel mot biologisk mangfold ikke er restaurering selv om de har en målbar effekt på et enkelt naturgode.

Starten på naturrestaurering i Norge – en personlig vri

I 2003 disputerte jeg på en avhandling ved NTNU om restaurering av natur, faktisk som den første i Norge. Men allerede i 1990 startet den personlige restaureringsreisa mi, altså bare tre år etter at den første læreboka ble publisert. På den tida, i kjølvannet av Brundtlandkommisjonens rapport, skulle miljøvern bli et sektoransvar. Forsvaret var en sektor som tok tak i dette og satte i gang prosjekter for å forbedre miljøet i sine skyte- og øvingsfelt. Forsøk på revegetering (altså gjenskape et vegetasjonsdekke) inne i skytefeltet på Hjerkinn, Dovrefjell, var et slikt prosjekt. Her tok jeg hovedfaget mitt. Det mest faglig relevante jeg hadde å bygge på var noen få publiserte erfaringer fra Island og Alaska – og selvfølgelig læreboka fra 1987.

I Norge var det noen erfaringer med å etablere ny vegetasjon i fjellet siden 1960-tallet, først og fremst revegetering av anleggstipper etter vannkraftutbygging. Her var det fokus på å gjøre det grønt så raskt som mulig og gjerne med bruk av kommersielle frøblandinger og innførte arter. På Hjerkinn lanserte vi derimot begrepet restaurering og tenkte økologisk. Og jeg ble hekta på naturrestaurering!

I 1992 ble Senter for miljø og utvikling, SMU, etablert ved NTNU. Vegetasjonsprosjektet for Forsvaret ble lagt til SMU og heldige meg ble med på lasset. Helge Brattebø var avdelingsleder og motiverte oss unge spirer til å tenke tverrfaglig og ha fokus på forskning. Etter noen år med småprosjekter som delvis handlet om restaurering kom Helge inn på kontoret mitt med ei klar melding i 1996. Nå må du slutte med slike småtterier og heller formulere et tverrfaglig doktorgradsprosjekt om naturrestaurering.

I 1998 startet jeg opp. Studieområdene var Hjerkinn på Dovrefjell og Longyearbyen på Svalbard. Målet for avhandlingen var å se på gjenvekst etter naturinngrep, utvikling av restaureringsmetoder og samtidig sette dette inn i en samfunnsmessig sammenheng. Hva er vellykket restaurering? Hvordan formulere realistiske mål og hva er holdningen til slike tiltak hos ulike aktører. På denne tiden hadde i praksis ingen i Norge hørt om restaurering av natur. Med ett unntak: Forsvarets folk på Hjerkinn.

Restaurering av Hjerkinn skytefelt – som bilde på norsk restaureringshistorie

Restaureringen av Hjerkinn skytefelt er en glimrende case for å illustrere utviklingen av restaurering i praksis. Jeg bruker gjerne å kalle dette et fyrtårn-prosjekt innen restaurering i Norge. Nå skal jeg forklare hvorfor jeg mener å ha belegg for denne påstanden. Stikkord er tid, omfang, forskning og samarbeid.

Startskuddet for restaurering av Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell gikk i 1999, da Stortinget vedtok i Stortingsmelding nr. 11 (1998-99) at Regionfelt Østlandet skulle opprettes i Åmot kommune i Østerdalen. Samtidig skulle Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell avvikles. Stortinget ga også en del klare føringer på hva som skulle skje på Hjerkinn; oppryddingen skulle gi en betydelig naturverngevinst, framtidig vern, tilbakeføring til sivil bruk, tilbakeføres til en mest mulig opprinnelig naturtilstand og bygge kunnskap med overføringsverdi. Med dette ga Forsvarsdepartementet Forsvarsbygg i oppdrag å gjennomføre Norgeshistoriens største restaureringsprosjekt.

Vedtaket og oppstarten av planlegginga falt elegant sammen med doktorgradsprosjektet mitt og ga mulighet til å studere prosessen i detalj. Jeg disputerte i 2003 og ble deretter ansatt i NINA for å etablere restaurering som faglig satsing. Fra 2003 og helt til Hjerkinn-prosjektet ble avsluttet i 2021 har NINA vært faglig rådgiver for Forsvarsbygg, samtidig som vi har fått anledning til å drive egen forskning hånd i hånd. På denne måten hadde vi en unik mulighet til å koble teori, forskning, praksis og anvendt kunnskap.

Oppgaven var formidabel: 165 km2 fjellnatur brukt til tung militær aktivitet gjennom nesten 100 år skulle restaureres. Det var 580 millioner kroner i potten og jobben skulle ferdigstilles i 2020. Heller ikke på Stortinget hadde de hørt så mye om naturrestaurering, langt mindre hvordan det skulle gjennomføres i praksis. Konkretisering av mål, tiltak, framdrift og budsjettering tok flere år. I 2008 ble de siste skuddene avfyrt på Hjerkinn, nå var all militær aktivitet flyttet til det nye skytefeltet i Østerdalen og Forsvarsbygg kunne starte med selve restaureringsjobben. De to hovedaktivitetene var rydding blindgjengere, som Forsvaret hadde ansvaret for, og selve naturrestaureringa, der NINA var tungt inne gjennom hele prosjektperioden.

Rydding av eksplosiver som kunne ligge igjen ute i feltet var den mest omfattende oppgaven, som også tok minst 2/3 av budsjettet. Dette arbeidet måtte gjennomføres systematisk, trygt og grundig. Dermed måtte prosjektperioden være lang nok til at Forsvaret rakk å rydde slik at folk kan ferdes trygt i framtida. Hvert år fra 2008 til 2020 trasket norske vernepliktige soldater i manngard på kryss og tvers i hele området. Til sammen plukket de mer enn 19 000 blindgjengere, 540 tonn metallavfall og 430 m3 trevirkeavfall.

Den langvarige blindgjengerryddinga var en gavepakke for oss som hadde ansvar for naturrestaureringa. Det ga mulighet for å tenke langsiktig, teste løsninger, høste erfaringer, forbedre tiltakene, etablere metoder for god utveksling av teoretisk og praktisk kunnskap. Mye av arbeidet i det tidligere skytefeltet handlet om å fjerne veger, bygninger og ulike typer militære anlegg slik at området ble sammenhengende natur. Arealene skulle bearbeides slik at naturlige prosesser kunne gjenopprettes. En typisk situasjon var å fjerne veg og stikkrenner som krysser våtmark, slik at vannet igjen fikk strømme fritt gjennom hele våtmarka. Først ble de største militære anleggene tatt bort, som skyteanlegg, demoleringsfelt og testflater. Hoveddelen av vegnettet ble benyttet i blindgjengerryddinga, så det ble fjernet mot slutten av prosjektperioden. I 2020 var alt over.

Bilder tatt før (juli) og etter (august) fjerning av vegen gjennom Grøndalen på Hjerkinn i 2018.

Godt samspill og dialog mellom alle involverte var en forutsetning for å lykkes i et så stort og komplekst prosjekt. Selve anleggsarbeidet inneholdt en del spesielle oppgaver som ikke er standard for entreprenører. Kravene om naturfaglig kvalitet på restaurerte områder er vanskelig å beskrive i anbudspapirer. Dessuten er det nødvendig å kombinere praktisk og teoretisk kunnskap for å bygge kompetanse om naturrestaurering. NINA, i samarbeid med Forsvarsbygg, utviklet et «Grønt kurs» som var obligatorisk for alle anleggsfolk som deltok i restaureringsarbeidene. Hensikten var å gi entreprenørene er forståelsen av hva naturrestaurering er og utvikle et felles begrepsapparat slik at den kompetansen hos entreprenøren ble tilgjengelig for prosjektet. Kort sagt, vi måtte utdanne gravemaskinøkologer som kunne finne gode løsninger ute i anlegget.

God dialog mellom økolog og maskinførere er avgjørende for god restaurering.

Ettersom vi NINA-forskere var så tett på hele prosjektet fikk vi anledning til å samle inn mengder av gode data på gjennomføring og dokumentasjon av selve restaureringstiltakene. I tillegg har vi studert selve prosessen, involvering og samarbeid mellom aktører. I en rekke vitenskapelige artikler og 10 masteroppgaver er arbeidene dokumentert, evaluert og Hjerkinn er brukt som case for ulike aspekter i storskala naturrestaurering. Hele stasen er oppsummert i NINA Temahefte 86, som ligger åpent tilgjengelig på www.nina.no for alle som vil lese mer om Norges vakreste restaureringsprosjekt.

Da prosjektet ble avsluttet kunne vi dokumentere ei imponerende liste med resultater: 130 km2 utvidelse av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, 7,5 km2 økt areal av inngrepsfri natur (>5 km fra tyngre tekniske inngrep), 12 km2 økning av godt sommerbeitehabitat for villrein, 5,2 km2 restaurert areal som til sammen er i stand til å binde karbonekvivalenter tilsvarende 1100 husstander årlig. Prosjektet ble gjennomført til oppsatt tid og tilgjengelig budsjett. Dermed var både departementet, prosjekteier Forsvarsbygg og vi restaureringsøkologer godt fornøyd.

Fullført restaurering av skytefeltet ble markert på Hjerkinn i 2020. Fra venstre: Dagmar Hagen, Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, direktør i NINA Norunn Myklebust og direktør i Forsvarsbygg Torbjørn Thoresen.

Sluttord

Verdens restaureringstiår har «upscaling and integration» som sine målsettinger. Restaureringen av Hjerkinn skytefelt hadde to hovedutfordringer; størrelse og kompleksitet. Vi måtte håndtere akkurat målsettingene om oppskalering og samarbeid. Da restaureringstiåret startet i 2021 hadde vi allerede 20 års erfaring fra Hjerkinn. Nettopp derfor er dokumentasjonen og kunnskapen herfra relevant for andre store restaureringsprosjekter rundt om i verden. I Norge er kunnskapen fra Hjerkinn brukt direkte inn restaureringen av gruvesamfunnet Svea på Svalbard som har pågått i perioden 2015 til 2023. Også her var NINA faglig rådgiver for prosjekteier, Store Norske, og fikk følge prosjektet tett fra start til mål. Det triste er at vi fortsatt ødelegger vi mer natur enn vi restaurere her i landet. Den trenden må vi snu så raskt som mulig. Heldigvis er det gjennomført et stort antall små og litt større restaureringsprosjekter i Norge, særlig det siste tiåret, i mange forskjellige naturtyper. Det bygges kunnskap og samles erfaringer hos en lang rekke aktører og stadig flere forsker på restaurering. Det gir håp.

Rent personlig har jeg vært utrolig heldig som har fått følge denne utviklingen, fra de første forsøksfeltene på Dovrefjell i 1990 fram til jeg sto på årets verdenskonferanse i restaurering i Darwin, Australia og presenterte Svea-prosjektet. Og jeg er selvfølgelig svært fornøyd med at Helge Brattebø i 1996 overbeviste meg om å ta den doktorgraden.