Tap av natur har satt restaurering på dagsorden: Er det mulig å reparere ødelagt natur?

Naturrestaurering har kommet høyt på dagsorden. Kunnskapsgrunnlaget er imidlertid svakt. Det finnes ingen samlet oversikt over gjennomførte prosjekter eller hva som bør restaureres. Dermed er det i praksis umulig å vurdere status på restaureringsinnsatsen i Norge og hvor langt det er igjen til vi når målene i Naturavtalen.

Denne artikkelen utgjør kapittel 4 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatternes mening.

I Regnåsen i Trysil kommune har et stort myrområde blitt restaurert med demninger og helfylling av grøfter med torv. Myrområdet ble restaurert i 2018-19. Etablering og oppblomstring av torvmyrull Eriophorum vaginatum i de tettede grøftene viser hvor dreneringskanalen en gang ble gravd to år etter at restaureringen var ferdig. (Foto: Magni Olsen Kyrkjeeide).

Politikere, næringslivstopper, arealplanleggere og utbyggere, så vel som deler av offentlig forvaltning og frivillige miljøorganisasjoner løfter fram naturrestaurering som et viktig virkemiddel for å løse klima- og naturkrisen. Nedbygging av naturområder, ødelagte livsmiljøer for planter og dyr og fragmentering av naturlandskap er en trussel mot arter og mot naturens evne til å levere naturgoder.

Tap av natur rammer oss direkte: mengden pollinerende insekter er i kraftig nedgang og truer matproduksjonen, ødelagte skoger fører til ras og erosjon ved kraftig regnvær, ødelagte våtmarker øker risiko for flom og drenerte myrer gir enorme utslipp av klimagasser til atmosfæren. Lista er lang. Verdens økonomiske forum har beregnet at halvparten av verdens verdiskaping er avhengig av natur og at tap av natur er en direkte trussel mot vår økonomi. FNs klimapanel har slått fast at intakt natur er avgjørende for å håndtere effekter av klimaendringene.

Det er ikke lengre nok å bevare rester av intakt natur, vi må i tillegg reparere ødelagt natur for å øke naturmangfold, sikre naturgoder og redusere klimagassutslipp. Derfor blir naturrestaurering så viktig i årene som kommer. Fram til for få år siden var det svært få i Norge som hadde hørt om natur­restaurering, og enda færre som visste hva som skulle til for å utføre vellykket restaurering. Det som fram til nylig har vært tema kun for forskere, naturforvaltere og en og annen miljøentusiast, omtales nå stadig oftere av politikere, finansnæringen, industrifolk og journalister.

Naturrestaurering som fag

Restaureringsøkologi er et relativt nytt fagområde. Den aller første læreboka ble publisert i USA i 1987 og handlet om at kunnskap om teoretisk økologi skulle brukes til å føre ødelagt natur tilbake til en opprinnelig tilstand. Restaurering ble dermed en slags test på om forskerne hadde riktig økologisk forståelse av naturen og dens prosesser.

Allerede utover 1990-tallet skjedde det en dreining mot at restaurering skulle handle mer om å legge til rette for framtidige økologiske prosesser, og mindre om å gjenskape det som hadde vært. I 2004 presenterte Society for Ecological Restoration (SER) den første offisielle definisjonen på natur­restauring «the process of assisting the recovery of an ecosystem that has been degraded, damaged or destroyed». Fortsatt kan vi av og til se at målet for naturrestaurering blir beskrevet som «tilbakeføre til opprinnelig natur», men i fagkretser ble denne snevre definisjonen forlatt for snart 30 år siden.

Rundt 2005 kom et arbeid som fikk stor betydning. Over en fireårsperiode gjennomgikk eksperter fra hele verden konsekvensene av økosystemendringer for menneskers velferd, og i FNs «Ecosystem Millenium Assessment» ble begrepet økosystemtjenester lansert, eller naturgoder som det ofte kalles på norsk. Natur leverer goder som er avgjørende for at vi skal få dekket våre grunnleggende behov og ha gode liv.

Ganske umiddelbart ble dette reflektert innenfor restaureringsforskningen. Målet ble at restaurering av ødelagt natur skulle føre til forbedring i leveransen av naturgoder, og tiltakene skulle måles og ha samfunnsøkonomisk nytte. Samtidig ble det behov for å få inn ny kompetanse, og økologer ble supplert med samfunnsforskere, økonomer, jurister og teknologer. Restaureringsøkologi var fortsatt en viktig grunnstein for å definere økologiske mål, utvikle gode metoder og måle effekten av tiltak. Men naturrestaurering handlet nå stadig mer om å sette tiltakene i en samfunnskontekst, om å sam­arbeide med et mangfold av aktører og om at tiltakene skulle ha en målbar (nytte-)effekt.

Den historiske utviklingen viser hvordan arbeidet med restaurering er endret gjennom de siste 30-40 årene. Det som er felles, er målet om å forbedre noe som er ødelagt slik at natur og økologiske prosesser ikke skal være tapt for alltid dersom de forringes. Slik sett er naturrestaurering et positivt og løsningsorientert fagfelt. Det betyr likevel ikke at ethvert tiltak som kan bidra til positiv utvikling i et økosystem, kan sies å være naturrestaurering. Tiltakene må «være av en viss vesentlighet og være egnet til å gi varig virkning», som det står i Naturmeldinga[1].

Mer enn noen gang er det behov for restaurering også for å løse natur- og klimakrisen, og det trengs verktøy og metoder for at omfanget av restaurering kan økes betydelig. Samtidig er det en erkjennelse av at restaurert natur ikke er urørt og at tap av natur ikke uten videre kan kompenseres eller fikses med raske tiltak.

Internasjonale forpliktelser

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) definerte i 2019 naturrestaurering / «ecosystem restoration» som «any intentional activity that initiates or accelerates the recovery of an ecosystem from a degraded state». Denne definisjonen ligger til grunn for store internasjonale ambisjoner. I 2020 be­sluttet FNs generalforsamling at tiåret 2021 – 2030 skulle være verdens restaureringstiår, «Resto­ration Decade». Målet med restaureringstiåret skulle være å få til en storstilt oppskalering av restau­rering over hele verden, for å bekjempe klimakrisen, sikre matforsyning og rent vann og bevare biodiversitet.

I desember 2022 vedtok verdens ledere Naturavtalen som har 23 mål for å stoppe og reversere tapet av natur og økosystemer innen 2030. Avtalen er signert av 196 land og omfatter ambisiøse globale mål for bevaring, restaurering og bærekraftig forvaltning og bruk av natur. To av målene handler direkte om restauring av natur:

Mål 2: Sikre at det innen 2030 er iverksatt effektiv restaurering av minst 30 prosent av arealene med forringede økosystemer på land, i elver og innsjøer, langs kysten og i havet, for å forbedre natur­mangfold og økosystemfunksjoner og -tjenester samt økologisk tilstand og sammen­heng.

Mål 11: Restaurere, opprettholde og forbedre naturens bidrag til mennesker, inkludert økosystem­funksjoner og -tjenester, for eksempel regulering av luft, vann og klima, (…), pollinering, (…) beskyttelse mot naturkatastrofer og ulykker, gjennom naturbaserte løsninger.

Også den globale klimaavtalen understreker nødvendigheten av restaurering av natur. For å nå målene vedtok EU-parlamentet i 2024 en restaureringslov som mellom annet forplikter landene til å lage nasjonale restaureringsplaner.

Internasjonalt er det med andre ord strenge og klare mål for og forventninger til å restaurere natur. Det blir viktig å følge med på hvordan målene følges opp i praksis i andre land, men også hvordan de internasjonale forpliktelsene blir håndtert i norsk forvaltning og lovverk, deretter hvilke konkrete tiltak som gjennomføres.

Norske mål og ambisjoner

Norges handlingsplan for natur kom i form av Stortingsmelding 35 (2023-24) «Bærekraftig bruk og bevaring av natur». Planen skal vise hvordan de internasjonale målene i Naturavtalen skal nås og inneholder en systematisk gjennomgang av alle de 23 målene i avtalen.

Stortingsmeldingen har fått kritikk for ikke å være konkret eller ambisiøs nok. Der naturavtalen sier at 30 % av forringet natur skal være under restaurering innen 2030, sier Stortingsmeldingen:

Innen 2030 er omfanget av forringede og ødelagte arealer i Norge klargjort, innsatsen på naturrestaurering økt og naturrestaurering gjennomføres der man oppnår størst nytte for samfunnet.

Norske myndigheter har vurdert at EUs restaureringslov fra 2024 ikke er EØS-relevant[2], selv om den i utgangspunktet er vurdert av EU som EØS-relevant. Dette betyr at innholdet i loven i første omgang ikke gjøres gjeldende for Norge. Loven er uansett relevant i praksis, fordi den inneholder et grundig faglig forarbeid som norsk forvaltning kan ha direkte nytte av. Dessuten kan norske virksomheter som opererer i EU-land, bli møtt med krav begrunnet i loven.

Behovet for en nasjonal plan for restaurering også i Norge, slik EUs restaureringslov krever av medlemslandene, er påpekt av flere. I Norge er det vedtatt tematiske planer for restaurering av våt­mark og elver, mens det for andre økosystemer ikke finnes tilsvarende. En nasjonal plan på tvers av økosystemer kunne bidra til bedre vurderinger av hvordan restaureringstiltak kan gjennomføres målrettet, rasjonelt og effektivt – og med målbar effekt – i de områdene og for de artene som har størst behov.

Hva og hvor er restaurerbar natur i Norge?

Gjennom Naturmeldingen skal Norge innen 2030 få på plass en oversikt over hvilke arealer som trenger restaurering. Dette krever en klargjøring av hva som ligger i begrepet «restaurerbar natur» og deretter utvikling av metodikk for å beskrive og kartlegge slike arealer. Per i dag finnes det ingen samlet oversikt over behov for restaurering av natur i Norge, eller en klar plan for hvor restaurering bør prioriteres for å nå overordnede nasjonale mål for natur og klima.

I 2022 gjennomførte NINA et oppdrag for Nordre Follo kommune som et første forsøk på å utvikle en metode for kartlegging av restaurerbar natur i en norsk kommune[3]. Et par andre kommuner har også kartlagt restaurerbar natur. Nå fortsetter utviklingsarbeidet, og i løpet av 2025-26 skal NINA videreutvikle metoden til å omfatte hele Akershus fylkeskommune. Parallelt med dette har Miljø­direktoratet et arbeid på gang med å utvikle tilnærminger til nasjonal kartlegging.

Restaurerbar natur er områder som har potensial for å bli restaurert til en bedre økologisk tilstand enn før tiltaket. En systematisk oversikt over restaurerbar natur kan samtidig gi en oversikt over områder med god økologisk tilstand, slik at det blir et hjelpemiddel for kommuner og utbyggere til å unngå inngrep i slike arealer. Kartlegging av forringet natur kan kanalisere nye inngrep til allerede forringede, også kalt grå arealer. For eksempel er det bedre at en ny vannledning i et hyttefelt legges gjennom en allerede grøftet myr enn at den legges gjennom en intakt myr, som dermed blir forringet. For kommuner som har som mål å være arealnøytrale, kan oversikten over restaurerbare arealer brukes som grunnlag for lokalisering av kompenserende tiltak dersom de vedtar nye utbygginger.

Figur 1. Åpen grunnlendt kalkmark er en truet naturtype, og restaureringstiltak er satt i gang på mange lokaliteter, spesielt i verneområder, for å bekjempe fremmede arter. På Nakholmen i Oslo er det lagt ut duk for å prøve å kvele matter av gravbergknapp. (Foto: Marianne Evju).

Dersom Norge skal oppskalere naturrestaurering betydelig i de kommende årene, er det viktig å prioritere innsatsen slik at samfunnet får best mulig restaurert natur. Ved å ha en oversikt over restaurerbare arealer er det mulig å prioritere de prosjektene som gir størst samfunnsøkonomisk nytte og økologisk verdi, og se ulike arealer i sammenheng.

Hva restaureres i Norge?

Den spede begynnelsen på restaureringsarbeid i Norge, fram til 1990-tallet, var praktiske tiltak med tilsåing og landskapsforming i forbindelse med store naturinngrep, slik som vannkraftanlegg og veganlegg. Målet var rask etablering av et grønt vegetasjonsdekke. I samme periode ble det gjennom­ført såkalt biotopjusterende tiltak i regulerte elver for å opprettholde fiskebestander.

Gjennom 1990-tallet fikk tiltakene en sterkere faglig forankring i økologi og bevaringsbiologi, i takt med utviklingen av fagfeltet restaureringsøkologi. I dag foregår det mye vitenskapelig forskning på naturrestaurering der både økologi, samfunn og kultur er tema. Det mangler likevel en overordnet plan for hva som trenger restaurering, og en prioritering av hvilke tiltak som bør løftes fram for mest mulig og best mulig restaurering for pengene.I tillegg til offentlig sektor bidrar også næringslivs­aktører, slik som energisektoren og finansnæringen, med finansiering av forskning og praktiske restaureringstiltak.

Nasjonal plan for restaurering av våtmark

Restaurering av myr startet i Norge i 2015, da Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet lanserte en handlingsplan for restaurering av våtmark[4]. Myr er den typen våtmark det er aller mest av i Norge og dekker omtrent 12 % av landarealet, så oppfølgingen av handlingsplanen har i stor grad vært knyttet til restaurering av myr. Reduksjon av klimagassutslipp har vært et viktig mål for restaureringsarbeidet, sammen med klimatilpasning og forbedret økologisk tilstand.

Myr er en naturtype hvor nedbrytning av dødt organisk materiale går svært sakte, fordi systemet er vannmettet og dermed oksygenfattig. Vegetasjonen omdannes til torv som akkumuleres under overflaten. Myrdannelse startet etter siste istid, og karbonlagrene i myr er derfor store. Det er drenert svært mye myr i Norge de siste 80 årene, spesielt med tanke på å øke jordbruks- og skogbruksarealer. Det er særlig arealer drenert til skogbruk, men som ikke har blitt til produktive skogsarealer, som har blitt restaurert.

Tiltak som tilbakefører og gjenoppretter vannstanden i myra, er viktigst for å gjenopprette myras funksjon som karbonlager[5]. Dette kalles hydrologisk restaurering og gjennomføres ved å tette dreneringsgrøfter med demninger laget av torv. Andre aktuelle tiltak er hogst av etablerte trær og aktive tiltak for revegetering av særlig torvmoser. Hogst gjennomføres i forkant av hydrologisk restaurering og revegeteringstiltak i etterkant dersom det er bar torv på lokaliteten. Det siste er en lite anvendt praksis i Norge, men testes ut eksperimentelt.

Gjennom handlingsplanen er det i perioden 2015-2024 gjennomført 204 restaureringsprosjekter på myr, med tetting av 538 000 meter grøfter. En stor andel av prosjektene er gjennomført på Østlandet, en god del i Trøndelag, samt noen i Nordland og på Vest- og Sørlandet. Mange av prosjektene er gjennomført i vernede områder, noe som sikrer mot at myra dreneres på nytt. Handlingsplanen for 2021-2025 utvidet aktuelle lokaliteter til også å omfatte ikke verna myrer eid av Statskog og private grunneiere.

Arealet med degradert myr i Norge er beregnet til 7000 km2. Det er derfor mye rom for oppskalering av myrrestaurering. Så langt er det et få i Norge som har god kompetanse på praktisk myr­restaurering, og overvåking av effekten av tiltakene som gjøres er mangelfull. Nivået på dagens over­våking dekker hverken variasjon av myrtyper, regionale forskjeller eller ulike tiltak som er gjennom­ført. I videre arbeid med myrrestaurering blir det derfor viktig med økt kunnskap om hva som gir gode resultater og kompetanseoverføring om praktisk restaurering til flere aktører.

Nasjonal strategi for restaurering av vassdrag

I 2022 ble det vedtatt en nasjonal strategi for restaurering av vassdrag med mål om å restaurere minst 15 % av forringede vassdrag i Norge i perioden 2021-2030[6]. Stadig forringes vassdrag, og strategien har også et mål om å reversere den negative trenden slik at det i 2030 blir restaurert vassdrag i en høyere takt enn nye vassdrag forringes. Norge har tatt inn EUs Vannrammedirektiv i vårt lovverk, Vannforskriften. Ifølge lovverket skal vannforekomster med dårlig økologisk tilstand restaureres, noe som også pålegger myndighetene å overvåke tilstand og rapportere behov for restaurering. Norge har ikke tatt inn EUs habitatdirektiv. Tilsvarende krav som for vannforekomster gjelder dermed ikke for andre naturtyper.

Figur 2. Før- og etter-bilder av restaurerings tiltak i Leirelva i Trondheim kommune (2024). Bildene viser habitattiltak i form av utplassering av stor stein som forankrer elvegrusen og gir skjul til fisk og bunndyr i elva. (Foto: Morten Bergan, NINA).

Mange vassdrag i Norge er forringet som følge av påvirkninger fra vannkraftutbygging, jordbruk, industri­utslipp og annen arealbruk. De vanligste restaureringstiltakene i norske elver er habitat­forbedringer, som tilførsel av substrat for å bedre forholdene for laks og ørret, men som også kan være gunstig for bunndyr. Andre viktige tiltak inkluderer fjerning av vandringshindre som terskler og dammer, etablering av fiskepassasjer og reetablering av naturlige elveløp, blant annet ved å gjøre kanaliserte elver mer sakteflytende og med åpne sideløp. I tillegg er forbedring av vannkvalitet, gjennom blant annet kalking av sure vassdrag og reduksjon av forurensning, sentrale restaurerings­tiltak. I regulerte vassdrag er det også vanlig å gjennomføre tiltak for å sikre vannføring og vann­temperaturer så nært naturlige forhold som mulig.

En undersøkelse av restaurering i vassdrag viser at en stor del av prosjektene i Norge finner sted i regulerte vassdrag. Vannkraftregulering har foregått siden tidlig på 1900-tallet, og har påvirket mange av landets elver ved å redusere vannføringen, endre naturlige vannføringsmønstre og sediment­transport, samt etablere barrierer som kraftverksdammer og terskler. Grunnen til at regulerte vass­drag dominerer, kan være at i slike vassdrag kan miljømyndighetene pålegge vannkraftprodusenter å bekoste miljøundersøkelser og gjennomføre nødvendige restaureringstiltak. Dette er ikke tilfelle for flere av de andre påvirkningsfaktorene som forringer tilstanden til norske vassdrag.

En gjennomgang av restaureringsarbeidet i Norge de siste 30 årene viser at hovedformålet har vært å forbedre leveforholdene for fisk, særlig laks og ørret. Det er fortsatt få prosjekter som har et helhetlig økosystemfokus, hvor både andre organismer og vann-land-interaksjoner er med. Et tydelig behov ved restaureringsarbeid er å sikre at det gjennomføres både før- og etterundersøkelser for å måle effekten av tiltakene. Slik oppfølging skjer ofte ikke, noe som gjør det vanskelig å trekke lærdom fra tidligere prosjekter og identifisere hva som bidrar til vellykkede restaureringer.

For å følge opp strategien om å restaurere minst 15 % av forringede vassdrag i Norge, skal det utarbeides en nasjonal handlingsplan som konkretiserer tiltakene og peker ut prioriterte vassdrag. Handlingsplanen skal foreligge i 2025 og vil oppdateres jevnlig frem mot 2030. Målet er å identifisere elver og vassdrag som egner seg for helhetlige restaureringstiltak, og å sikre en målrettet innsats for å gjenopprette naturverdiene i norske vassdrag.

Store enkeltprosjekter som forbilder

Det er gjennomført noen enkeltprosjekter i Norge som viser at storskala landskapsrestaurering er mulig. Forsvarsdepartementet sin restaurering av Hjerkinn skytefelt til nasjonalpark ble gjennomført i perioden 2008 – 2020. Prosjektet var vedtatt av Stortinget og hadde et ambisiøst mål om å restaurere et høyfjellsøkosystem på Dovrefjell og tilrettelegge for sivil bruk etter 100 års tung militær aktivitet. Prosjektet er godt dokumentert og NINA har gjennomført omfattende forskningsaktivitet som er relevant for restaurering i mange naturtyper i Norge og internasjonalt[7]. Restaureringen av Hjerkinn har resultert i 130 km2 utvidet nasjonalpark, 750 ha økning i inngrepsfri natur og 520 ha restaurert fjellnatur (hei, eng, våtmark og høgfjell).

I perioden 2015 – 2023 gjennomførte kullselskapet Store Norske på Svalbard et enormt restaurerings­prosjekt i det tidligere gruvesamfunnet Svea, finansiert av Nærings- og fiskeridepartementet[8]. Prosjektet var en konsekvens av regjeringens beslutning om å avvikle kullgruvedrift i Svea og Svalbardmiljølovens strenge formulering om krav til opprydding og tilbakeføring av natur. Prosjektet er helt unikt og i internasjonal særstilling både fordi det var så stort og på grunn av plasseringen langt mot nord som ga noen svært krevende logistiske utfordringer. Svea-prosjektet omfattet fjerning av store gruveinnslag og veier over bre, fjerning av flystripe, industrianlegg, dypvannskai og selve bo­settingen. Målet med landskapsrestaureringen var å tilrettelegge for naturlige geologiske og øko­logiske prosesser. Også dette prosjektet er godt dokumentert og det er laget en plan for overvåking av landskap, kulturminner og forurensing [9].

Figur 3. Restaurering av Sveagruva på Svalbard er det største restaureringsprosjektet som er gjennomført i Norge, der ambisjonen var at området skulle restaureres til arktisk villmark. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2015 – 2023. Bildene viser et utsnitt av Svea før (til venstre) og etter (til høyre) fjerning av vei og annen infrastruktur. (Foto: Dagmar Hagen).

I lys av de internasjonale forpliktelsene og målene i Naturmeldingen kunne det kanskje vært en statlig ambisjon å finansiere tilsvarende store forbildeprosjekter i flere norske naturtyper, som for eksempel i skog og marine områder?

Veien videre

Norge har sluttet seg til FNs naturavtale, som har ambisiøse mål om å restaurere 30 % av forringet natur. I Norges handlingsplan for oppfølging av naturavtalen er det formulert mindre konkrete mål om at behovet for restaurering skal kartlegges innen 2030 og at innsatsen på naturrestaurering skal økes.

Interessen for restaurering er økende i ulike deler av samfunnet og det gjennomføres tiltak i mange naturtyper. Selv om fokus på naturrestaurering har økt, er det nasjonalt få store tiltak som bringer oss nærmere målet om å restaurere 30 % innen 2030. I motsetning til EU-landene skal det ikke lages en nasjonal plan for restaurering i Norge. Arbeidet så langt er preget av enkeltprosjekter, de fleste av mindre omfang, og det er heller ingen nasjonal oversikt over restaurerbar natur eller allerede restaurert natur. For storskala restaurering trengs denne oversikten over restaurerbare områder, sam­men med en samlet strategi for å gjøre prioriteringer av innsatsen, samt program for å måle effekter av tiltak. Uten dette på plass er det lite sannsynlig at Norge vil nå Naturavtalens ambisiøse mål for restaurering av natur.

[1]Meld. St. 35 (2023–2024) - regjeringen.no

[2]Naturrestaureringsforordningen - regjeringen.no

[3] Skrindo, A.B., Simensen, T., Jansson, U., Bakkestuen, V., Dervo, B., Hagen, D., Mehlhoop, A.C., Museth, J. & Singsaas, F.T. 2023. Restaurerbar natur Nordre Follo. NINA Rapport 2314. Norsk institutt for naturforskning

[4] Miljødirektoratet. 2020. Plan for restaurering av våtmark i Norge (2021-2025), M-1903.

[5] Joosten, H., Barthelmes, A., Couwenberg, J., Hassel, K., Moen, A., Tegetmeyer, C. & Lyngstad, A. 2015. Metoder for å beregne endring i klimagassutslipp ved restaurering av myr. – NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport 2015-10: 1-83.

[6]Nasjonal strategi for restaurering av vassdrag 2021-2030

[7]Hjerkinn naturrestaurering

[8]Miljøprosjektet · Store Norske | Bergverk • Eiendom • Logistikk • Energi

[9] Erikstad, L., Hagen, D. & Simensen, T. 2023. Working with Natural Processes: Restoring a Mining Landscape in the High Arctic, Svalbard, Norway. Geoheritage 15:87. https://doi.org/10.1007/s12371-023-00855-4