Vitenskapsakademienes rolle og samfunnsansvar: Er akademiene fortsatt relevante?

Historisk har akademier hatt stor betydning for utvikling av kunnskap. Er situasjonen den samme i dag? Kan vitenskapsakademiene konkurrere med influensere, eller har de utspilt sin rolle? Har sosiale medier overtatt rollen som kunnskapsformidler og debattforum?

Denne artikkelen utgjør kapittel 16 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatternes mening.

Portrett av biskop Johan Ernst Gunnerus som sammen med rektor Gerhard Schøning og etatsråd Peter Friderich Suhm etablerte Norges første vitenselskapsakademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, i Trondheim i 1760. Bildet henger i festsalen til Trondheim katedralskole (foto: Karl Erik Refsnæs, lisens CC BY-SA 4.0).

Et vitenskapsakademi er en ideell og uavhengig organisasjon av ledende forskere og vitenskapelige eksperter med formål å fremme forskning og formidling av kunnskap. Mens begrepet «akademi» i dag stort sett brukes i lærde selskap, var det opprinnelig en betegnelse brukt om høyere utdannings­institusjoner.

En av de tidligste forløperne var det greske akademi, som var en filosofisk skole grunnlagt av filosofen Platon rundt 387 fvt., etterfulgt av Aristoteles’ Lykeion noen tiår senere. Det aleksandrinske akademi (museion) ble grunnlagt av Ptolemaios den andre ca. 280 fvt. I middelalderen ble akademi-lignende miljøer og institusjoner etablert i nærhet til klostrenes og kirkenes vitenskapelige virksomhet. På 1400- og 1500-tallet ble det etablert flere akademier med utgangspunkt i de antikke filosofskolene. Accademia Platonica, som ble stiftet i Firenze i 1442 av Cosimo de' Medici, er kanskje det mest berømte[1].

De første vitenskapsakademiene etableres

De første vitenskapsakademiene ble dannet i Europa på 1600-tallet. Accademia dei Lincei ble dannet i Roma i 1603 og er trolig den første private institusjon til fremme av naturvitenskap. Stifteren var adelsmannen og prinsen Federico Cesi av Acquasparta1. Blant akademiets mest kjente medlemmer var Galileo Galilei.

Studenter av Galileo Galilei var med på opprettelsen av Accademia del Cimeto i 1657. Akademiet ble grunnlagt av prins Leopoldo og storhertug Ferdinando II de' Medici. Dette akademiet ble nedlagt 10 år senere, men regnes som det første vitenskapsakademiet[2]. Hovedmålet var å utbre kjennskap til Galileis eksperimentelle forskningsmetodikk, og det fikk derfor betydning for etablering av nye akademier i Europa1.

I London ble The Royal Society opprettet i 1660[3]. Det er i dag Storbritannias ledende Vitenskaps­akademi med rundt 1600 medlemmer. Selskapet er særlig kjent for å ha redefinert kriteriene for vitenskapelighet, utviklet prosedyrer for vitenskapelig eksperimentering og etablert nye kanaler og rutiner for vitenskapelig publisering[4]. De mest kjente medlemmene fra den gang til i dag er Isaac Newton, Charles Darwin, Albert Einstein og Stephen Hawking.

Académie des sciences ble etablert i 1666 av Ludvig XIV[5] og er sammen med fire andre akademier en del av Institut de France.

Preussische Akademie der Wissenschaften ble grunnlagt i 1700 av kurfyrst Frederick III. Mens mange andre akademier begrenset seg til spesifikke vitenskapelige områder, dekket det prøyssiske akademiet både naturvitenskap og humaniora. Akademiet heter i dag Berlin-Brandenburgische Akademie der Wissenschaften og har hovedsete i Berlin. Det har rundt 400 medlemmer og fremmer vitenskap, påtar seg sosiale og politiske rådgivende oppgaver, fremmer dialog mellom vitenskap og samfunn og støtter institusjonelt samarbeid mellom ikke-universitetsforskning og universiteter i Berlin og Brandenburg[6]. Noen kjente medlemmer er Alexander von Humboldt, Albert Einstein og Max Planck.

Et russisk vitenskapsakademi (St. Petersburg Vitenskapsakademi) ble dannet av Peter den store i 1725[7]. Blant kjente vitenskapsmenn som ble invitert til å arbeide ved akademiet, finner vi matematikerne Leonhard Euler og Daniel Bernoulli.

I USA grunnla Benjamin Franklin The American Philosophical Society i 1743[8]. Selskapets aktiviteter reflekterer grunnleggerens utforskende ånd og utgjør et forum for fri meningsutveksling. Det bygger på en overbevisning om at intellektuell nysgjerrighet og kritisk tenkning er til det beste for samfunnet. American Academy of Arts and Sciences ble stiftet i Cambridge i Massachusetts i 1780, og The National Academy of Sciences ble grunnlagt i Washington D.C. i 1863.

I Canada ble Royal Society of Canada dannet i 1882 med det formal å samle ledende tenkere for å stake ut kurs mot et bedre samfunn innenfor den industrialisering som fant sted i samtiden. Akademiet dekker humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap[9].

Blant de nordiske landene var Danmark først ute med etableringen av Kongelige Danske Viden­skabernes Selskab i København i 1742. Det eldste akademiet i Norge er Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som ble etablert i Trondheim i 1760 av biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schøning og etatsråd Peter Friderich Suhm. Det Norske Videnskabs-Akademi ble dannet i Oslo i 1857.

Norske vitenskapsakademier for ulike formål

De to eldste landsdekkende vitenskapsakademiene i Norge er:

• Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS)
• Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA)

DKNVS[10] har sitt hovedsete i Trondheim og har som formål å fremme og formidle vitenskapen ved å arrangere møter og seminarer, demonstrasjoner og diskusjoner, utbre kjennskap til vitenskapen for allmennheten, støtte vitenskapelige tiltak, hedre og påskjønne fortjenester for vitenskapen og utgi vitenskapelige skrifter. Hans Majestet Kongen er akademiets protektor. Akademiet er inndelt i to klasser, den humanistiske klasse og den naturvitenskapelige klasse, og har til sammen nær 700 nasjonale og internasjonale medlemmer. Selskapet utgir Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, som er Nordens eldste kontinuerlige vitenskapelige publikasjonsserie. Selskapet deler hvert år ut Gunnerus-medaljen.

DNVA[11] har sitt hovedsete i Oslo og har som formål å bidra til vitenskapens fremme. Spesielt skal Akademiet fremme den grunnleggende og langsiktige forskningen innen alle fagområder. DNVA skal initiere og støtte vitenskapelig forskning, arrangere møter og konferanser om vitenskapelige eller forskningspolitiske temaer, tildele vitenskapelige priser, avgi uttalelser i sentrale vitenskapelige spørsmål, ivareta vitenskapens interesser overfor politiske myndigheter og i offentligheten, fungere som kontaktorgan i norsk forskning og representere norsk vitenskap overfor utenlandske akademier og internasjonale organisasjoner. Akademiet er inndelt i to klasser: den matematisk-naturviten­skapelige klasse og klassen for humaniora og samfunnsvitenskap. Det har totalt 933 nasjonale og internasjonale medlemmer (januar 2025). Akademiet står for utdelingen av Abelprisen i matematikk og Kavliprisene i astrofysikk, nevrovitenskap og nanovitenskap.

Et tredje landsdekkende akademi, Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA)[12], ble dannet i 1955 og har som formål å fremme forskning, utdanning og utvikling innen de tekniske og tilgrensende viten­skaper, stimulere internasjonalt samarbeid samt bidra til at informasjon om teknologi og natur­vitenskap formidles til landets styringsorganer og befolkningen for øvrig til beste for det norske samfunn og for utviklingen av norsk næringsliv. Mens DKNVS og DNVA dekker både naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap, er NTVAs virksomhet knyttet til teknologi og naturvitenskap.

Figur 1. Norges Tekniske Vitenskapsakademi har sitt hovedsete på Lerchendal gård i Trondheim. På bildet holder professor Marta Molinas foredrag om The Brain Cybernetics Lab (foto: NTVA).

I tillegg til disse tre landsdekkende akademiene finnes det i Norge i dag en rekke regionale eller spesialiserte akademier. Eksempler er:

1. Vitenskapsakademiet i Stavanger[13]
2. Agder Vitenskapsakademi[14]
3. Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning[15]
4. Academia Borealis, Nord-Norges Vitenskapsakademi[16]

Teknologiske vitenskapsakademier hjemme og ute

Akademiene dannet på 1400-tallet og frem til 1900-tallet var generelle akademier som dekket både naturvitenskap og humaniora. De var gjerne tilknyttet høyere læresteder. På 1900-tallet vokste det frem et behov for akademier som også var industrielt rettet og med et fokus på teknologi. Først ute var Sverige med Kungl. Ingenjörsvetenskapsakademien (IVA), som ble etablert i 1919. Så kom Svenska tekniska vetenskapsakademien i Finland (STV) i 1921, Akademiet for de Tekniske Videnskaber i Danmark (ATV) i 1937, Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) i 1955, Royal Academy of Engineering i Storbritannia i 1976 og Schweizerische Akademie der Technischen Wissenschaften (SATW) i Sveits i 1981.

På 1990-tallet og utover ble det dannet en rekke teknologiske vitenskapsakademier i Europa, blant annet i Ungarn, Kroatia, Spania, Slovenia, Portugal, Tsjekkia, Irland, Romania, Serbia, Frankrike, Italia og Nederland.

Alle disse og flere andre er medlem i en europeisk paraplyorganisasjon som heter Euro-CASE[17]. Euro-CASE ble dannet i 1992 som en uavhengig, non-profit-organisasjon etter et fransk initiativ. Den har som mål å skape profesjonalitet innenfor ingeniørvitenskap, anvendt vitenskap og teknologi og arbeider gjennom et antall faglige plattformer, arbeidsgrupper og konferanser.

En plattform er en gruppe eksperter nominert av medlemsakademiene. Det er for tiden fire aktive plattformer innenfor Euro-CASE:

1. EUs 10. rammeprogram
2. Ingeniørvitenskapelig diplomati
3. Kritiske råmaterialer
4. Utfordringer for europeisk teknologidrevet innovasjon

Det har tidligere vært plattformer på energi, utdanning og innovasjon.

Euro-CASE arrangerer hvert år et symposium med tema «Frontiers of Engineering» i samarbeid med National Academy of Engineering i USA. I tillegg arrangeres en årskonferanse som går på rundgang blant medlemsakademiene. Euro-CASE er også medlem i SAPEA[18], som er et nettverk av akademier med det formål å gi råd til EU-kommisjonen.

CAETS (International Council of Academies of Engineering and Technological Sciences) er en internasjonal paraplyorganisasjon for teknologiske vitenskapsakademier[19]. Den er upolitisk og spenner over landegrenser med det formål å utgjøre et uavhengig forum for dialog og kommunikasjon om ingeniørvitenskap og teknisk vitenskap. CAETS ble dannet i 1978 av de tekniske vitenskaps­akademiene i Australia, Mexico, Sverige, Storbritannia og USA. Det er kun ett medlem fra hvert land. Pr. 2025 er det 33 medlemmer.

Hvordan rekrutteres medlemmer?

Selv om ulike vitenskapsakademier i verden kan ha ulike formål og arbeidsområder, har de stort sett én ting til felles: De velger selv sine medlemmer. Det innebærer at man ikke kan søke om medlemskap eller bare «melde seg inn». Nye medlemmer må normalt foreslås av to eksiterende medlemmer, og det må gis en god begrunnelse for medlemskapet. Innkomne forslag behandles av en innvalgskomité eller et klassestyre som bestemmer hvilke forslag som skal gå videre til medlemmene for votering.

Det henger høyt å oppnå medlemskap i et vitenskapsakademi. Det blir derfor sett på som et kvalitets­stempel. For mange er det knyttet høy prestisje til det å bli medlem.

De tradisjonelle vitenskapsakademiene er gjerne inndelt i klasser. I Norge har både DKNVS og DNVA to klasser som dekker henholdsvis naturvitenskap og humaniora/samfunnsvitenskap. De teknologiske vitenskapsakademiene har ikke samme form for klassedeling, men kan ha en annen form for inndeling av medlemskap, for eksempel etter geografisk region eller fagområde.

Medlemmer i vitenskapsakademiene skal generelt sett ha høy vitenskapelig kompetanse. Et bidrag til å sikre dette er begrensinger i antall medlemmer som kan tas opp. Medlemskap innvilges på livstid, men antallsbegrensingen regnes ut fra medlemmer under en viss alder (vanligvis 70 år).

DKNVS kan ha 435 medlemmer under 70 år. Styret avgjør hvordan dette fordeles på de to klassene. DNVA kan ta opp inntil 140 norske og 100 utenlandske medlemmer i matematisk-naturvitenskapelig klasse samt 120 norske og 60 utenlandske i klassen for humaniora og samfunnsvitenskap. Medlemmer over 70 år telles ikke med. NTVA kan ta opp inntil 350 norske medlemmer under 65 år. I tillegg kommer utenlandske medlemmer.

Det viktigste kriteriet for medlemskap er vitenskapelig merittering, men her er det forskjell på de tradisjonelle akademiene og de teknologiske. Kravet om vitenskapelig merittering innebærer at medlemmer først og fremst rekrutteres fra forskningsmiljøer ved universiteter og høgskoler samt forskningsinstitusjoner. De teknologiske akademiene skal åpne for anvendt vitenskap i tillegg. De har derfor regler for innvalg som gjør det mulig å rekruttere medlemmer også fra næringslivet. Som eksempel kan nevnes at NTVA har fire kategorier for medlemskap:

1. Personer med betydelige vitenskapelige kvalifikasjoner dokumentert gjennom anerkjente internasjonale publikasjoner.
2. Personer som innehar ledende stillinger i næringsliv eller offentlig forvaltning, og hvor deres kvalifikasjoner er viktige for å realisere Akademiets mål.
3. Personer som anses, basert på en samlet vurdering av vitenskapelige og andre kvalifikasjoner, å være viktig for å realisere Akademiets mål.
4. Personer som har en særlig sentral og fremtredende rolle i samfunnet.

Teknologiske akademier har også en åpning for medlemskap for bedrifter, gjerne i form av et industrielt råd. Kungl. Ingenjörsvetenskapsakademien (IVA) i Sverige har for eksempel et næringslivs­råd med 250 medlemsbedrifter som bidrar til akademiets finansiering og utvikling, mens NTVA i Norge har et industrielt råd med 26 medlemmer. Dette har et arbeidsutvalg som består av presidenten, visepresidenten, generalsekretæren, rådets leder samt inntil tre andre personer utpekt av rådet blant dets medlemmer. Utvalget har som oppgave å bidra til å sikre det økonomiske grunnlaget for Akademiets virksomhet. Bedriftene kan selv melde seg inn som medlem i Industrielt råd.

Hvilke oppgaver fyller vitenskapsakademiene?

Vitenskapsakademier er uavhengige og ideelle organisasjoner. Uavhengighet innebærer at organisa­sjonen ikke er styrt av en eier eller andre organisasjoner og at den ikke er bundet av for­dommer, opinion, politisk parti eller lignende[20]. At akademiet er ideelt, innebærer at organisasjonen ikke har et kommersielt formål.

Dette gjør at vitenskapsakademier kan uttale seg på objektivt grunnlag. De har ingen «agenda» de skal følge eller virkeliggjøre. De skal fremme vitenskap og forskning på generelt grunnlag og vil være opptatt av å formidle faktabasert og objektiv kunnskap. Tradisjonelt har derfor akademier hatt en sentral rolle som rådgivere overfor politiske myndigheter og andre. Et eksempel på denne rolle finner vi i SAPEA-nettverket (se ovenfor), der representanter utpekt av akademiene får en sentral rolle som rådgivere overfor EU-kommisjonen.

Alle vitenskapsakademiene har som formål å fremme vitenskap gjennom forskning og utdanning. Enkelte initierer og driver også forskning selv (som for eksempel IVA).

De viktigste aktivitetene er:

1. Møter og seminarer som formidler kunnskap og skaper debatt
2. Publikasjoner – både vitenskapelige og populærvitenskapelige
3. Høringsuttalelser
4. Skape samarbeidsarenaer
5. Priser og hedersbevisninger

Figur 2. Kungl. Vetenskapsakademien i Sverige deler ut Nobelprisene i fysikk og kjemi. Bildet er fra pressekonferansen med prisvinnerne i 2024 (foto Patrik Lundin/ Kungl. Vetenskapsakademien).

Mange akademier har æresbevisninger i form av priser eller nominerer til kjente priser. Mest kjent er kanskje Nobelprisene. Prisene i fysikk og kjemi deles ut av Kungliga Vetenskapsakademien. Prisen i fysiologi deles ut av Karolinska Institutet og prisen i litteratur av Svenska Akademien. I Norge deler DNVA ut Abelprisen i matematikk og Kavliprisene i astrofysikk, nevrovitenskap og nanovitenskap. DKNVS deler hvert år ut Gunnerusmedaljen. NTVA har en ærespris for banebrytende teknologi.

Frem til Berlinmurens fall i 1989 var det forskjell på virksomheten til vitenskapsakademier i vestlige og østlige land i Europa. Mens akademiene i de vestlige landene var politisk uavhengige, var akademiene i østblokken statsinstitusjoner tett knyttet til myndighetene og tok form av forskningsdirektorater med stor innflytelse på industripolitikk og industriforvaltning.

Har vitenskapsakademiene utspilt sin rolle?

Kritiske spørsmål kan og bør stilles ved vitenskapsakademienes rolle. Er de for snevre? Når de egentlig ut i samfunnsdebatten? Utgjør de noen forskjell når såpass få er med – og såpass få vet om dem? Og trengs de i dag, i en verden full av sosiale medier og digitale plattformer?

Alle disse spørsmålene henger sammen med en sentral fare ved såpass små institusjoner, nemlig at de kan henfalle til en form for innadrettethet, der de mest fungerer som møtested for viktige, men relativt få mennesker.

Kort sagt: Kan det være at vitenskapsakademiene var en viktig del av forskningens fremdrift og sikringen av dens kvalitet tidligere, men at de i en moderne verden har utspilt noe eller det meste av sin rolle?

At vitenskapsakademiene kan gjøre mer for å skape oppmerksomhet rundt sine bidrag, ikke minst i den offentlige debatt, er det nok lite tvil om. Det er imidlertid ingen enkel oppgave i et samfunn med en overflod av informasjonsstrømmer og sterke krav til presentasjonskvalitet og endog under­holdningsgrad.

Til tross for – eller kanskje snarere nettopp på grunn av – disse utfordringene, vil vi påpeke noen åpenbare fordeler som akademiene har, også sett i forhold til universitetene og andre forsknings­miljøer. Disse bør gi noen pekepinner på hvordan og hvorfor vitenskapsakademiene vil være viktige også i årene fremover.

Prestisje og uavhengighet

For det første er det en prestisje knyttet til akademiene som gjør at de også kan generere mer forpliktelse fra sine medlemmer. «Prestisje» er i likhet med «elite» et ord som kan klinge dårlig i et egalitært samfunn og i en tid der skepsis til eliter er utbredt. Likevel trenger ikke dette handle om avsondrethet eller snobberi. Her tenker vi mer på de krav som stilles til fremragende forskning, krav som mange vil mene utfordres i vår tid av masseproduksjon og digitale hjelpemidler, herunder kunstig intelligens. Å ha institusjoner der strenge kvalitetskrav stilles til all den forskning man enten bidrar til eller deler, og der forventningene tydeliggjøres gjennom den prestisje og tyngde som ligger i å være medlem, kan ha en funksjon som peker i en helt annen retning enn akademisk avsondrethet eller snobberi.

Har vitenskapsakademiene fortsatt en slik prestisje knyttet til seg? Og er den prestisje som tradisjonelt ligger i et slikt medlemskap, lenger relevant for unge mennesker? Dette er spørsmål akademiene hele tiden må spørre seg. Vi vil likevel våge den påstand at akademienes prestisje ennå gjør at de skiller seg fra andre institusjoner for høyere utdannelse og forskning på en nyttig og positiv måte.

For det andre utgjør uavhengigheten et viktig argument i akademienes favør. En betydelig og vanskelig problemstilling for et samfunn i rask endring, med stadig flere interessenter som ønsker å komme foran i køen og skille seg ut i alt det tilsynelatende kaoset, er sikringen av reell akademisk uav­hengighet. Med det tenker vi på viktigheten av at kommersielle eller snevre egeninteresser ikke skal styre forskningens kvalitet eller resultater. Som vi så ovenfor, utgjør dette en sentral del av vitenskapsakademienes selvbilde og hensikt. Målet er at forskningen skal være fri, og at ingen skal lide under å presentere funn som går mot andres funn, så lenge forskningen følger grunn­leggende regler for forskningskvalitet, redelighet og etikk.

Akademiene kan på sitt beste spille en rolle som forsvarere av forskningens uavhengighet og redelighet, med gode rom for debatt, ikke minst gitt sin egen status som uavhengige institusjoner uten bindinger til eller utilbørlige forpliktelser overfor andre institusjoner. Ordningen med institusjonelle medlemskap eller industribaserte rådgivningsgrupper innenfor vitenskapsakademiene kan riktignok sees på som en trussel mot slik uavhengighet og må derfor være underlagt spesiell årvåkenhet.

Forhåpentlig kan ordningene med institusjonelle medlemmer og industrielle råd på sitt beste fungere som sikrere av uavhengighet på forskningssiden i de institusjonene som bidrar, nettopp fordi akademienes egen virksomhet er så sterkt tuftet på den akademiske uavhengigheten og den til­hørende forpliktelsen til redelig forskning. Denne forpliktelsen står også sentralt i arbeidet til All European Academies (ALLEA), som norske vitenskapsakademier er aktive deltakere i.

Innflytelse og samfunnsansvar

Vitenskapsakademiene har til hensikt å fremme forskningens kår og dens gode formidling. Det krever også innflytelse overfor de institusjonene som mest åpenbart styrer forskningsprioriteringer, nasjonalt og internasjonalt, fra Kunnskapsdepartementet og Norges Forskningsråd til EU og alle EUs programmer for forskning og utvikling.

Det er krevende å måle nøyaktig hvilken innflytelse vitenskapsakademiene faktisk har, all den tid mye av innflytelsen også kan skyldes enkeltpersoners tyngde og den øvrige institusjonelle tilknytning det enkelte medlemmet har. Likevel vil vi håpe at de følgende linjene fra Stortingsmelding 18 fra 2013 («Lange linjer – kunnskap gir muligheter», s. 36) fremdeles beskriver vitenskapsakademienes stilling og rolle:

«Vitenskapsakademiene er viktige premissleverandører i samfunnsdebatten om forskning og forskningspolitikk. De har et viktig internasjonalt kontaktnett og er også sentrale formidlingsaktører som tar jevnlig initiativ til møter om ulike forskningstemaer, ofte i samarbeid med næringsliv, organisasjoner eller offentlige aktører. Regjeringen er opptatt av at akademienes kompetanse utnyttes godt i politikkutformingen.»

Antallet aktører som øver innflytelse stiger med det økende antallet kanaler og plattformer som den digitale verden tilbyr. Selve ordet «innflytelse» har endog ledet til dannelsen av en egen, mer eller mindre fast definert yrkesgruppe: influencere. I tillegg kommer et økende antall lobbyister, som på flere politikk-relaterte områder dominerer samfunnsdebatten. Å være seg bevisst hvordan man, både formelt og uformelt, er en premissleverandør som møtes med respekt og som lyttes til på grunn av sin prestisje og uavhengighet, blir stadig viktigere og mer komplisert.

Vi mener at mye av den sentrale rolle – og tyngde – som tilligger vitenskapsakademiene, er knyttet til akademienes rolle som samfunnsansvarlige institusjoner. I skrivende stund gjennomgår flere grunnfestede, demokratiske rettsstater politiske rystelser. Institusjonelle strukturer og sentrale friheter og rettigheter utfordres og endres, og politiske myndigheter i mange land søker å vinne større kontroll med akademisk forskning og undervisning.

Med den skremmende påminnelsen som vi alltid bør ha i bakhodet om at briljante og høyt utdannede ingeniører og forskere bidro substansielt til Adolf Hitlers, Josef Stalins og Mao Zedongs omfattende, industrielle massemord, bør tanken om uavhengige, bredt sammensatte akademier av toppforskere og -formidlere innenfor sine vitenskapsgrener ha en definitiv appell. Dette er akademier som uten frykt for egen posisjon og anseelse kan si tydelig ifra når de mener forskningens frihet og kunnskapsproduksjon er truet eller samfunnets mest sentrale institusjoner undergraves. Der universiteter, høyskoler eller konkrete forskningsmiljøer i ekstreme situasjoner kan ha vanskeligere for å yte aktiv motstand, grunnet måten de ofte er tilknyttet og finansiert av myndighetene på, kan vitenskapsakademiene utøve et enda tydeligere samfunnsansvar og si klarere ifra når samfunnets grunnleggende institusjoner er truet.

Dette betyr overhodet ikke at akademiene skal være politiske meningsmaskiner som gjennom resolusjoner skal bejuble eller fordømme den politikk som føres. Men det betyr at selve den status vitenskapsakademiene og deres medlemmer har, skaper en forpliktelse til å være institusjoner som både opprettholder forskningens prestisje og uavhengighet og har en egenforståelse som en type institusjon med et særlig ansvar for å ivareta rettsstatens funksjonalitet. Dette skal de være ikke bare i egenskap av premissleverandører for forskningen og dens innflytelse på samfunnsutviklingen, men også som forsvarere av en åpen og fri meningsutveksling, innenfor rammene av ansvarlige institu­sjoner fundert på rettsstatens grunnmur.

Er akademiene brede nok?

Vi avslutter med å nevne en diskusjon som stadig går om vitenskapsakademienes rolle og sammensetning: Er de for små? Burde det være flere medlemmer? Når de for kort ut, og er de for ukjente? Og har de en økonomi som gjør det mulig å utøve samfunnsansvaret?

Hvis vitenskapsakademiene skulle endres til å bli bredere medlemsinstitusjoner, ville de kunne miste noe av sin prestisje og status, og de ville også endre sin profil og væremåte. Det må likevel spørres om ikke vitenskapsakademiene i større grad kan engasjere flere gjennom måten debatter settes i gang, gjennomføres og når ut til bredere lag av befolkningen og beslutningstakerne på. Kanskje kan det også være en god idé å ha enda tydeligere definerte talspersoner som kan fronte sentrale temaer. Allerede er podkaster og andre digitale formidlings­kanaler blitt en viktig måte for flere av akademiene å formidle på, og disse kan – gjerne i samarbeid med andre – åpenbart nå enda bedre og bredere ut.

Svenske IVA er et forbilde på mange måter. De har demonstrert stor innflytelse på samfunns­utviklingen i vårt naboland. Men de har også en økonomisk ryggrad som andre akademier bare kan drømme om. Her ligger det også en betydelig utfordring.

Uansett vil det alltid være en spenning mellom institusjoner som er små og prestisjefylte på den ene siden, og ønsket om å nå langt ut og omfavne mange på den andre. Det viktige i en slik situasjon er i det minste å være klar over spenningen og hele tiden prøve å finne bedre måter å leve med den på.

[1] https://snl.no/akademi

[2]https://brunelleschi.imss.fi.it/itineraries/multimedia/AccademiaCimento.html

[3]https://royalsociety.org/about-us/who-we-are/history

[4]https://snl.no/Royal_Society

[5]https://www.academie-sciences.fr/en

[6]https://www.bbaw.de/die-akademie

[7]https://snl.no/Vitenskap_og_forskning_i_Russland

[8]https://www.amphilsoc.org/

[9]https://rsc-src.ca/en/about

[10]https://www.dknvs.no/

[11]https://dnva.no/

[12]https://www.ntva.no/

[13]https://www.uis.no/nb/om-uis/vis-vitenskapsakademiet-i-stavanger

[14]https://www.agdervitenskapsakademi.no/

[15]https://www.polar-academy.com/

[16]https://site.uit.no/academiaborealis/

[17] https://www.euro-case.org/

[18]https://www.euro-case.org/sapea/about-sapea/

[19]https://www.newcaets.org/

[20] https://naob.no/ordbok/uavhengig