Norges energibruk og klimamål

1.Innledning

Spørsmål omkring energi og energibruk har blitt stadig viktigere de siste årene. Hovedårsaken er klimakrisen med bortfall i bruken av fossil energi og problemer omkring hvordan erstatte denne energien med fornybar og regulerbar energi. Samtidig er det fra industrihold og fra ‘styringspartiene’ Arbeiderpartiet og Høyre et evig ønske om bruk av mer energi og fortsatt økonomisk vekst. Fordi Norge er i en særstilling når det gjelder energi, er energiproblemene er langt mindre i Norge enn i EU-landene. Hovedgrunnen er den rike tilgangen på regulerbar vannkraft som betyr at produksjonen nærmest momentant kan tilpasses endret etterspørsel og forbruk. Denne vannkraften, men også noe vindkraft, står for nesten hele elektrisitetsproduksjonen (nær 99 prosent) her i landet. I Europa ellers er fossil energi (kull og gass) og atomkraft (Frankrike) hovedkildene til strømforsyningen. I for eksempel Tyskland er fossilandelen av strømforsyningen fortsatt godt over 50 prosent selv om mye av kullkraftproduksjon er nedlagt. I hele EU samlet utgjorde fossil energi over to tredjedeler av strømforsyningen i 2020. Men det er også slik at produksjon og forbruk av elektrisk energi per innbygger er langt høyere i Norge enn i andre rike land. En viktig grunn til dette er at elektrisk energi tradisjonelt har vært rimelig. Samtidig er inntekten (BNP per innbygger) i Norge svært høy, og dette virker i retning av høy etterspørsel. Dessuten blir strøm i stor grad brukt til oppvarming, noe som skjer kun i begrenset grad i andre land. Det store innslaget av kraftkrevende industri betyr også mye for det høye strømforbruket. I Norge står også elektrisiteten for en dramatisk høyere andel av det samlete energiforbruket enn i de OECD-landene og i EU-området. Den samlete energibruken i forhold til folketallet er også et av de aller høyeste i verden. Energiintensiteten, bruken av samlet energi i forhold til bruttonasjonalproduktet, er derimot ikke spesielt høyt sammenliknet med EU-landene (Eurostat Energy data)

Her skal jeg se på utviklingen av bruken av energi i Norge de siste tiårene, og diskutere forventet utvikling i årene framover. Den framtidige utviklingen diskuteres også i lys av Norges klimamål i henhold til Parisavtalen. Dette målet impliserer 55 prosent reduksjon i klimagassutslippene og den fossile energibruken i 2030 sammenliknet med forbruket i 1990. Jeg ser hele tiden på det såkalte sluttforbruket av energi. Det betyr at energibruken i norsk olje og gassvirksomhet ikke er med. Grunnen er at bruk av landbasert fornybar energi i olje- og gassproduksjonen ikke gir noen klimaeffekt, og fungerer kun som en ‘grønnvasking’ av norsk petroleumsaktivitet. Klimaeffekten her mangler fordi norsk energiproduksjon er en del av EU sitt kvotesystem EU ETS. For det andre betyr mindre bruk av gass på sokkelen omtrent den samme mengden mer gass til forbrenning på land i Europa. Det er også slik at denne strømbruken i stor grad blir finansiert av det offentlige via levere skattbar inntekt fra olje og gass produsentene og redusert klimaavgift.

Jeg starter i avsnitt to med en kort beskrivelse av energibruken i Norge de siste drøye 30-årene. Med SSB-data viser jeg her at den fossile energibruken var høyere i 2022 enn i 1990. I avsnitt tre analyseres noen drivkrefter bak utviklingen, og jeg ser også litt på den ulike utviklingen av fornybar og fossil energibruk. I avsnitt fire diskuteres den framtidige energibruken i Norge, og hvor Miljødirektorat (2023) sin beregning av hvor mye fornybar energi som trengs for å nå Norges måloppfyllelse i henhold til Parisavtalen står sentralt. I diskusjonen her, som ellers, står endringen av energiintensiteten, energiforbruket per bruttonasjonalprodukt (BNP), sentralt. Artikkelen avsluttes i avsnitt fem med noen konkluderende bemerkninger.

2. Forbruket av energi i Norge de siste årene

Jeg begynner med å se på utviklingen av sluttforbruket av energi, og hvor forbruket er gruppert i de to hovedgruppene fornybar og fossil energi i figuren[1]. Mens det samlete forbruket var om lag 185 TWh (1 TWh = 1 milliarder KWh) i 1990, var det økt til 218 TWh i 2022, svarende til en årlig gjennomsnittlig vekst på 0,5 prosent. Det observeres betydelige årlige svingninger i forbruket, og hvor finanskrisen og den økonomiske stagnasjonen 2008 – 2009 og covid-pandemien i 2020 kommer fram. Over hele denne perioden har energiintensiteten, energibruk per BNP, blitt redusert med noe under 2 prosent på årsbasis. Sterkest i perioden 2010 – 2015 og minst de aller siste årene (unntatt 2022). I 1990 utgjorde forbruket av fossil energi 77 TWh, svarende til snaue 42 prosent av det samlete forbruket. I 2022 var fossil forbruket noe høyere og var 80 TWh, og utgjorde da 37 prosent av det samlete forbruket. Veksten i energiforbruket har derfor i all hovedsak funnet sted ved økt bruk av fornybar energi, og da i form av elektrisk energi, og hvor veksten var 0,8 prosent på årsbasis over hele perioden. Like viktig å merke seg at den fossile energibruken ikke har blitt redusert over denne 30-års perioden, men at det har vært en svak årlig vekst på 0,1 prosent. Etter 2010 har den fossile energibruken falt noe.  

Energiforbruk Norge 1990 – 2022 (TWh). Kilde: SSB Tilgang og bruk av energi

Hovedtyngden av det norske sluttforbruket av energi har i hele denne perioden gått til industri, transport og husholdningene. I 2022 gikk om lag 70 TWh til industri og bergverk, nær 55 TWh til ulike former for transport og husholdningene brukte omkring 45 TWh. Fossil energi er fortsatt hovedbruken i transport, mens elektrisitet er hovedbruken i husholdningene. Ellers er stort sett all fornybar energiproduksjon i hele denne drøye 30-års perioden vært elektrisitet, og hvor hovedtyngden kommer fra vannkraft og noe fra vindkraft. Vindkraftproduksjonen har kommet til de aller siste årene, men vannkraftproduksjonen har økt bare svakt de siste tiårene. Den store utbyggingen av norsk vannkraft kom før 1990.

3. Drivkrefter bak energibruken

Jeg skal nå kort se på hvilke faktorer kan tenkes å forklare veksten og sammensetningen av energibruken over denne drøye 30-års perioden. En hovedmekanisme kan være at høyere økonomisk vekst gir høyere energiforbruk. Raskere befolkningsvekst og mer forbruksdrevet etterspørsel kan også bidra til høyere energiforbruk. Men det kan også være slik at mer tilgang og mer bruk av energi kan påvirke den økonomiske veksten. I virkeligheten er det slik at årsaks-virknings mekanismen går begge veier. Prisutviklingen på energi er selvsagt også av betydning. For en diskusjon, se for eksempel Zweifel mfl. (2017).

En metode for å se på mulige sammenhenger mellom økonomisk vekst og energibruk er å analysere den definisjonsmessige sammenhengen mellom energibruk, befolkning, økonomisk aktivitet og teknologi. Dette kalles for IPAT-analyse hvor virkning (I = Impact), befolkning (P = population), materiell velstand (A = affluence) og teknologi (T = technology) inngår[2]. I den første IPAT-sammenhengen jeg ser på her er virkningen samlet energibruk, materiell velstand er bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger mens teknologi uttrykkes ved energiintensiteten (energiforbruk per BNP). I tillegg inngår befolkningen. Som årlig prosentvis endring skal veksten i samlet energibruk da svare til summen av befolkningsvekst, veksten i BNP per innbygger og veksten i energiintensitet (energibruk per BNP)[3].

Over perioden 1990 – 2022 var befolkningsveksten 0,8 prosent på årsbasis, veksten i BNP per innbygger var 1,6 prosent, mens energiintensiteten, som nevnt ovenfor, ble redusert med 1,9 prosent på årsbasis (alle tall fra SSB). Bak veksten i den samlete energibruken på 0,5 prosent, finner jeg da at befolkningsveksten bidro med 0,8 prosent og økt materiell velstand (BNP per innbygger) med 1,6 prosent. I motsatt retning virket redusert energiintensitet, bedret teknologi, med 1,9 prosent per år. Dette gir da sammenhengen (identiteten) 0,5 0,8 + 1,6 – 1,9. Over denne perioden på drøye 30 år var derfor den reduserte energiintensiteten ikke sterk nok til å nøytralisere veksten i befolkningen og økonomien på det samlete energiforbruket.

Denne IPAT-analysen kan enkelt utvides til også å se fordelingen av energibruken på fossil og fornybar energi, og endringen i bruken av fossil energi. Dette gir da at den årlige veksten i bruken av fossil energi skal svare til summen av befolkningsveksten, BNP vekst per innbygger, endret energiintensitet, samt endret sammensetning av energibruken[4]. For perioden 1990 – 2022, hvor bruken av fossil energi økte med 0,1 prosent på årsbasis, slik at andelen fossil energi ble redusert med 0,4 prosent (0,1 – 0,5), finner jeg da sammenhengen 0,1 0,8 + 1,6 – 1,9 - 0,4. Se tabellen neste avsnitt, første linje. Forståelsen av dette resultat er at redusert fossilandel og redusert energiintensitet ikke var sterk nok til å dempe vekstens virkning på bruken av fossil energi over denne 30-års perioden. Både fossilandelen og energiintensiteten har blitt redusert mindre enn i de fleste EU-landene, og hvor redusert energiintensitet har vært særlig høy i Danmark og Storbritannia de par ti-årene (Eurostat Energy data).

4. Framtidig energiforbruk og Norges klimamål 2030

Jeg skal fortsette med en diskusjon av framtidig energiforbruk i Norge og hvor jeg spesielt skal se på hvordan måloppnåelsen om reduksjon i fossil energibruk fram til 2030 kan nås. Det har kommet et utall av prognoser og spekulasjoner de siste årene om framtidig energibruk fra lobbyorganisasjoner, interessegrupper, næringsinteresser og akademikere som jobber for disse aktørene. Hovedinnholdet i budskapet fra dette energiindustrielle kompleks er at forbruket og produksjonen av fornybar energi må øke raskt. Dette har seilt under ‘det-grønne-skiftet’, ‘vi-må-sikre-klimaet’ og ‘bærekraft’ flaggene. Men det bakenforliggende motivet er ønsket om å produsere mer strøm, og dermed også ofte ødelegge mer natur, for å tjene penger. I Gulbrandsen og Handberg (2023) er det gitt en bred diskusjon av denne type lobbyvirksomhet.

Rask utbygging av mer fornybar energi var også hovedinnholdet i rapporten fra Energikommisjonen (EK) som kom i begynnelsen av 2023 (NOU 2023). EK mente at det var nødvendig å bygge ut kanskje mer enn 40 TWh fornybar energi innen 2030 for å oppfylle de norske klimamålet, og for å få nok strøm for å bygge ut ny ‘grønn’ industri som batterifabrikker, datasentre mm. Samtidig pekte også EK på det store potensialet for energisparing og energieffektivisering i Norge. Alternativ Energikommisjon (2022) (som jeg selv var medlem av), mente at det framtidige behovet var langt lavere, samtidig som det store potensialet for energisparing og energieffektivisering også ble påpekt her. Denne kommisjonen mente at det ikke var nødvendig med mer naturødeleggende vindkraft for å nå Norges klimamål. NVE Kortsiktige kraftbalanse 2023 (NVE 2023) skiller seg ikke så mye ut fra tallene Alternativ Energikommisjon (2022). Denne rapporten som jeg kommer tilbake til, har også fått med seg at strømforbruket i husholdningene har gått ned de siste par årene.

Jeg tar først utgangspunkt i beregningene til Miljødirektoratet (2023). Spørsmålet som stilles her er hvor mye mer fornybar energi som trengs for å nå det norske klimamålet på 55 prosent reduksjon i utslippene innen 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Jeg skal anta at den samme prosentvise reduksjonen gjelder for den fossile energibruken, og 55 prosent reduksjon i forbruket av fossil energi fra nivået på 77 TWh i 1990 (se ovenfor) betyr en reduksjon på 42 TWh. Fordi den fossile energibruken var 3 TWh høyere i 2022 enn i 1990 antar jeg at 45 TWh fossil energi dermed skal bort innen 2030 sammenliknet med 2022 for å nå det norske klimamålet som nedfelt i Parisavtalen. Beregningene til Miljødirektoratet (2023) finner at dette kan kreve ca. 25 TWh fornybar energi, herav drøye 15 TWh til bruk i kraftkrevende industri og snaue 10 TWh til transport. Det samlete sluttforbruket av energi reduseres derfor med 20 (45 – 25) fra 2022 til 2030, og blir på 198 TWh. Grunnen til redusert energibehov er at elektrisk energi, når den kommer fra vannkraft, er langt mer effektiv enn fossil energi.

Beregningene til Miljødirektoratet (2023) impliserer at samlet energiforbruk for perioden 2022 – 2030 for å nå Parisavtalen må reduseres med 1,1 prosent på årsbasis, mens den årlige reduksjonen i fossil energibruk blir 9,8 prosent. I den siste Perspektivmeldingen (Finansdepartementet 2021) er hovedantagelsen en forventet årlig vekst i BNP per innbygger på 1,3 prosent de kommende årene mens SSBs hovedalternativ for befolkningsutviklingen fram til 2040 gir en vekst på 0,5 prosent på årsbasis (Nasjonale befolkningsframskrivinger ssb.no). Under disse vekstanslagene sammen med det anslåtte energiforbruk i 2030, finner jeg at analysen til Miljødirektoratet impliserer en årlig reduksjon i energiintensiteten (energibruk per BNP) på 2,9 prosent. Se tabellen, linje to. Dette er en betydelig høyere reduksjon enn over perioden 1990 – 2022, og er mer i tråd med hva som skjedde i EU-landene denne perioden.

Utviklingsbaner samlet energiforbruk og fossil energibruk (sluttforbruk)

I Miljøverndirektoratet (2023) er det ingen vurdering av hva som faktisk vil skje de kommende årene. Det prøver den siste kortsiktige kraftmarkedsanalysen til NVE (NVE 2023) å si noe om. Denne analysen løper kun fram til 2028, men jeg har ekstrapolert den fram til 2030 for å få en bedre sammenlikning med Miljødirektoratet (2023) på en enkel, mekanisk måte. NVE antar at det omtalte klimamålet på 55 prosent reduksjon i den fossile energibruken ikke nås, og mener at kun 8 TWh fornybar energi vil erstatte fossil energibruk fram til 2030. Basert på Miljødirektoratet (2023) antar jeg at dette vil gi en reduksjon i den fossile energibruken på 15 TWh. I tillegg inkluderer NVE nye strømbehov til blant annet datasentre og batterifabrikker. Samlet vil bruken av fornybar energi øke med 21 TWh fra 2022 til 2030 ifølge denne analysen, når jeg fortsatt holder den økte bruken til petroleumsnæringen utenfor.

Alt i alt gir min vurdering av NVE (2023) et forbruk av strøm og fornybar energi på 159 TWh i 2030, et fossilforbruk på 65 TWh og dermed et samlet sluttforbruk på 224 TWh i 2030. Følgelig en svak økning av det samlete forbruket sammenliknet med 2022. Under de samme vekstforutsetningen i befolkning og BNP per innbygger som ovenfor, finner jeg nå at fossilandelen reduseres med 2,3 prosent og energiintensiteten med 1,5 prosent på årsbasis. Se linje tre i tabellen. Altså betydelige forskjeller sammenliknet med scenarioet til Miljødirektorat. Merk spesielt den svake reduksjonen i energiintensiteten. Og ut fra de mange ‘grønne’ planene om utbyggingsprosjekter som er inkludert i NVE-analysen, er det ikke til å forundre seg over at energiintensiteten ikke vil bli redusert like mye de neste 10-årene som i den siste 30-års perioden. Men mange av disse planere er nokså løse, og det er for eksempel uklart hvordan for eksempel framtidig strømprisutvikling virker inn. En nøkkelfaktor for hvordan energi- og strømforbruket i Norge, som i andre land, vil endres er jo nettopp hvordan strømprisen utvikler seg. Og det er ikke bare slik at strømprisen påvirker etterspørselen, men også tilbudssiden. En viktig side ved tilbudssiden som kanskje er lite diskutert og analysert, er hvordan økte strømpriser kan påvirke potensialet for energisparing. NVE har ganske nylig gjort et forsøk og beregningene antyder at potensialet øker betydelig ved høyere priser. Høyere strømpriser kan derfor ha stor innvirkning på utvikling av energiintensiteten i øk

6. Avslutning

Energibruken i Norge de siste drøye 30 årene er beskrevet, og noen drivkrefter bak utviklingen er analysert. Framtidig energibruk for å nå Norges klimamål har blitt diskutert med utgangspunktet i en behovsanalyse fra Miljødirektoratet (2023). For å nå Parisavtalens mål om 55 prosent nedtrapping i bruken av fossil energi innen 2030 kreves det ny tilgang på om lag 25 TWh fornybar energi til det innenlandske sluttforbruket. Dette økte strømforbruket kan dekkes ved en moderat økning i vannkraftproduksjonen gjennom oppgradering av eksisterende anlegg, samt ved energisparing og energieffektivisering som bidrar til redusert energiintensitet i økonomien. Samtidig er det også slik at Norge har hatt betydelige kraftoverskudd de siste årene.

Det er ikke mangel på fornybar energi som hindrer Norge i å nå målet om redusert bruk av fossil energi i henhold til Parisavtalen. Problemet er den manglende politiske vilje til å sette bremser på den fossile energibruken. Isteden heier styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre på etablering av nye batterifabrikker, nye datasentre, nye store energikrevende vegprosjekter og fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk. Og alt dette betyr mer energibruk, og hemmer reduksjonen av den fossile energibruken.

Referanser

Alternativ Energikommisjon (2022). Rapport fra Alternativ Energikommisjon

Bjærtnes, G. og Hagem, C. (2016). Makroøkonomiske drivere for utviklingen i energiforbruket. Rapport SSB, 2016/15

Ehrlich,P. & Holdren, J.P. (1971). Impact of population growth. Science 171, 1212 – 1217

Gulbrandsen, L. og Ø. Handberg (red) (2023). Hvem har makt i norsk klimapolitikk? Rapport Fritjof Nansens Institutt

Finansdepartementet (2021): Perspektivmeldingen 2021. (Meld. St. 14 2020 –2021)

IEA (2021). Net zero by 2050. A roadmap for the global energy sector.IEA Puclicatons

Miljødirektoratet (2023). Klimatiltak mot 2030

NOU (2023). Mer av alt - raskere. NOU 2023:3

NVE (2023). Kortsiktig Kraftbalanse 2023 (NVE%20kortsiktig%20analyse%20til%202028.%20August%202023.pdf)

Zweifel, P., Praktiknjo, A. & Erdmann, G. (2017). Energy Economics. Springer Books

Fotnoter:

[1] Sluttforbruket svarer til netto innenlandsk tilgang. Det interne energiforbruket ved utvinning av olje og gass er derfor ikke med og forbruk av råstoff, og svinn og eget sektorforbruk er fratrukket. Sluttforbruket svarer til post 12 (Netto innenlandsk forbruk eks. råstoff) i SSB sin statistikk for Tilgang og bruk av energi. Den fornybare energibruken omfatter elektrisitet, biobrensel, avfall og fjernvarme, og hvor elektrisitet er klart størst. Det fossile sluttforbruket omfatter kull, naturgass og oljeprodukter, og hvor oljeprodukter er helt dominerende.

[2]Identiteten ble opprinnelig formulert av biologene Ehrlich og Holdren (1971) som studerte virkninger av befolkningsvekst. Metodikken er senere brukt i en lang rekke miljø og forurensningsanalyser, og også i studier av energibruk. Se for eksempel Bjærtnes og Hagem (2016).

[3] Den definisjonsmessige sammenhengen (identiteten) er her , hvor er samlet energibruk, er befolkningstallet og er bruttonasjonalproduktet (BNP). uttrykker derfor BNP per innbygger mens er energiintensiteten. Tidsderivering gir da (tilnærmet) årlige vekstrater som , slik at det første leddet uttrykker virkningen av befolkningsveksten, det andre leddet veksten i BNP per innbygger og det tredje leddet endret energiintensitet.

[4] Sammenhengen ovenfor (fotnote 3) utvides dermed til hvoruttrykker fossil energibruk. På vekstrateform og som (tilnærmet) årlig prosentvis endring gir så dette , og hvor det siste leddet uttrykker endret fossil energiandel som vekstrate.