NTVAs forhistorie og etablering 1916 – 1955: Kampen om et akademi for teknologene

Høsten 1912 sendte professor Johan Hermann Lie Vogt et brev til Direksjonen for Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab (DKNVS) i Trondheim, om at selskapet burde ta opp igjen ambisjonen om et vitenskapsselskap. Brevet vakte sterke reaksjoner. Hvordan kunne en «fremmed» som ikke var medlem av Selskapet, tillate seg å foreslå endringer.

Denne artikkelen utgjør kapittel 14 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker for­fatternes mening.

Professor Johan Herman Lie Vogt skrev i 1912 et brev til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab der han foreslo at selskapet skulle tillate nytilsatte professorer ved det nye NTH å bli medlem (foto Schrøder/Gunnerus-samlingen NTNU, lisens CC BY-SA 4.0).

Professor Johannes Moe (2005) har gitt sin personlige beskrivelse av forhistorien til opprettelsen av NTVA, hvor han starter med Vogts brev. Brevet kom nok ikke helt uventet. Vogt var nytilsatt professor i geologi ved Norges Tekniske Høgskole (NTH), men hadde sin bakgrunn fra Universitetet i Oslo. Hans utgangspunkt var at DKNVS hadde utviklet seg til å bli et vitenskapelig museum mer enn et vitenskapsselskap. Nå foreslo han at selskapet, ved hjelp av nytilsatte professorer ved NTH, skulle ta opp igjen den opprinnelige ambisjonen.

DKNVS ble stiftet tilbake i 1760 av biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schønning og etatsråd Peter Friderich Suhm. Ideen var at det skulle være et vitenskapelig selskap til Danmark-Norges beste slik de utenlandske forbildene viste. Gjennom møter og på andre måter skulle selskapet stimulere til vitenskapelige studier og utgivelse av vitenskapelige skrifter.

Selskapet fikk sine første statutter i 1767. Det skulle være både utenlandske og innenlandske medlemmer som skulle rekrutteres på basis av sine vitenskapelige arbeider. Gunnerus ble Selskabets bestandige, det vil si livsvarige vice-preses og direktør. Kongen i København var preses.

Gunnerus døde i 1773. Selskapets virksomhet fortsatte jevnt og trutt, men publiseringsaktiviteten sank. Det vitenskapelige miljøet i Trondheim var lite og selv om selskapet rekrutterte medlemmer både nasjonalt og internasjonalt kom aktiviteten til å variere. Mot annen halvdel av 1800-tallet tok aktiviteten seg opp, men nå først og fremst som forskningsaktivitet innen arkeologi og naturhistorie.

Dette ledet Selskapet mer i retning av det som på den tiden var en viktig forskningsinstitusjon: det vitenskapelige museet. Selskapet ble mer som et museum med verdifulle samlinger og ulike fond som finansierte aktiviteten. Dette var en villet utvikling og var ansett å være i tråd med formålet: vitenskapelig aktivitet.

NTH aktualiserte behovet for et teknisk akademi

Da Stortinget vedtok å legge den nye vitenskapelige høyskolen til Trondheim i 1900, sto det klart for forskerne og konservatorene som drev DKNVS at den vitenskapelige situasjonen i Trondheim i løpet av få år ville endre seg. Ved en statuttendring i 1903 ble det vedtatt at Selskapet skulle avslutte sin rolle som vitenskapelig selskap og i stedet fullt og helt bli et vitenskapelig museum med ansatte konservatorer og med en tilsluttet forening der alle kunne bli medlem mot en avgift. Fondene ville da tilhøre museet og den forskningsaktiviteten som ble drevet der. Inndelingen av medlemmene i klasser og ordningen med innvotering av nye medlemmer ble opphevet. Fra 1903 kunne man bli medlem mot betaling av en kontingent.

NTH startet opp i 1910, og det ble ansatt professorer med bakgrunn fra europeiske universiteter. Vogt hadde for eksempel sin bakgrunn fra Stockholm, Freiburg, Clausthal, Leipzig og Paris. Vogt var også et ivrig medlem av Kristiania Vitenskapsselskap (senere omdøpt til Det Norske Vitenskapsakademi, DNVA) der han sjelden unngikk et møte. Da han kom til Trondheim lette han etter et tilsvarende forum både for seg selv og for alle de unge professorene som kom til byen. I sitt brev antyder Vogt at DKNVS i troskap til Selskabets navn og ærverdige historie bør gjenskape Selskabets storhet ved å tillate at nytilsatte professorer ved NTH kunne bli medlemmer og gjenoppta møtevirksomheten.

Brevet fra Vogt i 1912 vakte altså sterke reaksjoner. Medlemmer av Direksjonen var sinte fordi en fremmed, som ikke hørte til i Trondheim og heller ikke var medlem av Selskabet, kunne tillate seg å foreslå endringer. Et sentralt medlem, Carl Schultz, uttrykte at det nå var på tide å beskytte Selskabets eiendommer og samlinger mot en professor i mineralogi og geologi som kanskje ville prøve å få tak i Museets mineralogiske samlinger.

Professor Vogt ønsket å bringe Selskabet tilbake til et vanlig vitenskapsakademi med faste foredragsmøter og publikasjoner. Mens Vogt var pågående og utfordrende var NTHs rektor, professor Sem Sæland, på dette tidspunktet mer forsiktig. Han mente at betydningen av de gamle vitenskaps­akademiene var overvurdert og at det vitenskapelige utbyttet ikke stod i forhold til utgiftene.

Professor Adolf Watzinger, som var ansatt som professor i maskinlære i 1909, støttet Vogt. Han var den første professoren som ble ansatt ved NTH og hadde derfor en sentral rolle. Watzinger la vekt på å kunne delta på vitenskapelige møter og mente at slike møter kunne gi nye impulser og holde tilhørerne oppdatert om vitenskapelige framskritt utenfor den enkeltes spesielle fagområde. Dette standpunktet er like gyldig i dag som i Gunnerus dager på 1700-tallet.

Forslaget ble nedstemt

Men et slikt syn kolliderte med det som var vitenskapelig praksis ved selskapet, som vi i våre dager nok heller ville kalle et lite forskningsinstitutt. Museets direksjon var negativ til Vogts forslag. De mente det ikke var mulig å drive et vitenskapsakademi uten å sette museumsaktiviteten i fare. Noe positivt kom det likevel ut av Vogts brev. Direksjonen svarer at den vil overveie å starte opp igjen ordningen med foredragsmøter for Selskabets medlemmer. Dersom slike møter blir avholdt håper direksjonen at Vogt og andre av NTHs vitenskapelig ansatte vil bidra.

Dette svaret var ikke godt nok for Vogt og i 1916 startet han Trondhjems vitenskapelige forening. Som betingelse for opptak krevdes begrunnet forslag fra to medlemmer og at kandidaten hadde utført et vitenskapelig arbeid. Foreningen skulle etter planen spille samme rolle som Kristiania Vidskapselskap. Det var Vogts plan at foreningen etter hvert skulle innlemmes i DKNVS og overta det gamle selskapets ærverdige navn. Det skulle gå ti år før det skjedde.

Gjennom Trondhjems videnskapelige forening var det etablert et møtested for høyskolens og museets folk som la grunnlaget for bedre dialog. Fra 1919 ble det arbeidet videre med planene om omorganisering av DKNVS for å gi plass til Trondhjems Vitenskapelige forening. Da foreslo konservator Hjalmar Broch ved Museet i samarbeid med Vogt en moderat endring av Selskabets statutter. Med utgangspunkt i dette la Vogt fram et forslag til hovedlinjer for omorganisering av DKNVS.

Direksjonen ba professor Sem Sæland utrede konsekvensene av Vogts forslag, noe han gjorde gjennom en utredning datert 16. februar 1921. Han foreslo at DKNVS ble reetablert som vitenskapelig akademi med Museet som en tilknyttet institusjon, og at medlemmene ble inndelt i fire klasser med maksimum 15 medlemmer i hver. Forslaget ble nedstemt på Selskabets generalforsamling i 1922.

Vogt var uenig i Sælands forslag til klasseinndeling og foreslo i stedet et eget ingeniørakademi som en selvstendig enhet innenfor DKNVS. Museets representanter var engstelige for at teknologene skulle få for stor makt og at man ofret Museet til beste for et teknisk akademi, men Sælands forslag fikk tilslutning fra en person tilknyttet Museet. Generalforsamlingen i Selskabet ga i 1923 sin tilslutning til det reviderte opplegget og oppnevnte samtidig en ny komite som skulle utarbeide forslag til statutter. I denne komiteen satt også Vogt. I 1926 var man kommet så langt at reorganiseringen av DKNVS i to klasser kunne vedtas:

1. En naturvitenskapelig klasse
2. En humanistisk klasse

I den naturvitenskapelige klassen, hvor også de teknologiske naturvitenskaper var inkludert, kunne det være inntil 50 medlemmer, hvorav inntil 35 fra Trondheim og Trøndelag. For den humanistiske klassen var tallene 30 og 20. I tillegg kunne man ta opp 20 utenlandske medlemmer og et ubegrenset antall personer og institusjoner som ga DKNVS økonomisk støtte.

Trangt nåløye for teknologene

Forskere fra NTH gjorde seg sterkt bemerket gjennom sin publikasjonsvirksomhet i årene etter fornyelsen av DKNVS, Men problemene som Vogt hadde tatt opp var ikke løst, slik Vogt så det. I første omgang ble det valgt inn 14 medlemmer til den humanistiske klassen og 25 til den naturvitenskapelige. Mens 14 plasser ga god representasjon fra de humanistiske fagene, oppsto det straks problemer når man skulle utpekte medlemmer fra de store tekniske og naturvitenskapelige fagmiljøene. Av 27 professorer og dosenter ved NTH ble det kun plass til 15. Man hadde ikke fått en egen klasse for teknikk. Vogt var dypt skuffet og uttalte at man hadde gitt medlemskap til personer som representerte naturvitenskaplig og teoretisk forskning og i mindre grad til personer som representerte teknisk vitenskap.

Vogt hadde nok rett i dette, men det var ikke noen tilfeldighet. Det var først og fremst de teori- og forskningsbaserte teknologene og naturviterne som var inkludert, ikke de hvis meritter baserte seg på konstruktive og praktiske fag. Dette ble også tydelig ved innvalgene.

Hverken Adolf Watzinger, som konstruerte det siste damplokomotivet, eller Hans Ramm Mørck, som fortjener å bli kalt Skipsmodelltankens far, ble funnet verdig som medlemmer av DKNVS. Vogt mente at denne forskjellsbehandlingen ville skape misnøye og misunnelse blant ansatte på NTH.

Selv om omorganiseringen i hovedsak hadde nådd de mål han hadde satt seg, var Vogt likevel ikke fornøyd og fraba seg tillitsverv i Selskabet. I sin åpningstale i 1926 ga preses Vogt anerkjennelse for å ha vært den første som engasjerte seg for å føre Selskabet tilbake til dets opprinnelige form. Denne anerkjennelsen ble ikke tatt med i det trykte referatet, som ble redigert av generalsekretæren, NTH-professoren Sigvald Schmidt-Nilsen.

Som vedlegg til saksdokumentene til møtet om omdannelsen i 1926 fulgte statuttene for Ingeniørs­vetenskapsakademien i Sverige (IVA), som ble stiftet i 1919. Man var altså oppmerksom på at det fantes et alternativ, men det ble aldri lansert som forslag.

Ved konstitueringen av det gjenoppståtte Selskabet ble uroen blant konservatorene og andre gamle medlemmer søkt dempet ved at verken preses eller vice-preses kom fra NTH. Men professor Sigvald Schmidt-Nielsen ved NTH ble valgt som generalsekretær, et verv han hadde helt fram til 1946. Schmidt-Nielsen fikk stor innflytelse gjennom sin lange tjenestetid og målrettede virksomhet.

Det hadde vært en betingelse for tilslutningen til reorganiseringen fra miljøet rundt Museet at alle aktiva i Selskabet forble i Museet. Akademiet startet derfor på bar bakke. Generalsekretæren skrev til DKNVS at det nå er en naturlig oppgave å skaffe Selskapet den økonomiske ryggraden som trengs til å drifte et vitenskapsselskap, og engasjerte seg sterkt i å skaffe midler. Han henvendte seg i stor grad til næringslivet, men også til det samfunnet Selskabet skulle virke for.

En hovedtanke med den nye organiseringen av Selskabet var at det skulle bli et instrument for framleggelse og publisering av vitenskapelige arbeider. Schmidt-Nielsen satset mye på å realisere denne ambisjonen og var selv redaktør for Selskabets skrifter i mange år. Han var særlig opptatt av å gi unge forskere mulighet til raskt å publisere sine resultater. Listen over forfattere i akademiets skrifter som kom fra NTH er lang og omfatter 36 navn. Etter krigen avtok publiseringen ettersom behovet for en egen skriftserie avtok og andre, ofte internasjonale tidsskrifter, tok dets plass. Dette kan skyldes Selskapets innvalgs kriterier og at det ble mer vanlig å publisere i internasjonale tidsskrift.

Vitenskapsmenn vs praktikere

DKNVS ble gjenreist som akademi og i perioden etter 1926 har NTH-ansatte gjort seg sterk gjeldene i den vitenskapelige virksomheten. Det var likevel utilfredshet blant en del NTH-ansatte, dels med medlemskvotene og dels med kriteriene for innvalg. Fra teknologenes hold ble det hevdet at fremragende ingeniørarbeider burde kunne sidestilles med vitenskapelige publikasjoner. Dette var et viktig spørsmål som det nok var vanskelig for deler av NTH-miljøet å bli enige om. En del av profes­sorene regnet seg primært som vitenskapsmenn som var ansatt ved en teknisk høyskole, mens andre oppfattet seg som praktikere og konstruktører som underviste i praktiske tekniske fag. Dette skillet var nok størst ved begynnelsen av århundret, men særlig etter 2. verdenskrig ble det vanskeligere og vanskeligere å opprettholde et slikt skille.

Johan Hermann Lie Vogt hadde to sønner. Fredrik Vogt som ble NTHs rektor (1936 – 1947) og Thorolf Vogt som sin far ble professor i mineralogi og geologi ved NTH. Thorolf Vogt ble preses for DKNVS i 1950 etter å ha vært vice-preses siden 1947.

I 1939 reiste rektor Fredrik Vogt krav om at institusjonens vitenskapsmenn fikk en bredere representasjon i Selskabet. Han mente at det burde opprettes en egen klasse for teknologer. Styret svarte at siden det ikke forelå et ferdig redigert forslag, kunne det ikke nedsettes en komite til å uttale seg om saken. Saken ble lagt død uten realitetsbehandling. I 1946 tok Vogt saken opp på nytt. Han argumenterte med at dersom man fortsatte den linjen som ble vedtatt i 1926 ville man splitte gruppene man skulle samle. Det var fire ledige plasser for teknologer og 20 kvalifiserte søkere til disse. Løsningen måtte være å opprette en ny klasse for teknologer. Det ble oppnevnt et nytt utvalg som skulle vurdere endringer av statuttene. 29. november 1947 leverte utvalget sin innstilling. Her ble en teknisk vitenskapelig klasse foreslått opprettet i tillegg til den humanistiske og den matematisk-naturvitenskapelige.

At det var uenighet innad ved NTH er egentlig ikke så underlig når en tenker over de ulike professorers bakgrunn og erfaringer. Uenigheten gjaldt dels hvorvidt bestemmelsen om maksimalt antall medlem­mer i de ulike klassen skulle statuttfestes eller kun stå i reglementet, og derved lettere kunne endres etter behov. Det siste var utvalgets forslag. Professor N.O. Lefring foreslo at alle kvalifiserte kandidater skulle kunne velges inn, mens andre gikk ut med forsvar for begrensninger i medlemstall.

En egen klasse for teknologene?

Schmidt-Nielsen, som nå var fratrådt som generalsekretær, stilte seg avvisende til forslaget om å opp­rette en egen teknisk-vitenskapelig klasse. I et brev til den nye generalsekretæren avviste han Vogts argumenter for en revisjon av statuttene. Han mente at ingeniørene ikke hadde vist så stor interesse for Selskabets gjerninger at det skulle være grunn til å opprette en egen klasse. Han var redd for at Selskabet skulle omdannes til et norsk akademi for teknisk vitenskap i likhet med danske og svenske akademier. Han advarte mot at Selskabet skulle bli et underbruk av NTH.

I møte 9. desember 1948 vedtok styret en uttalelse som ble forelagt Selskabets medlemmer noen dager senere. Schmidt-Nielsens synspunkter vant i hovedsak fram og en ny klasse for teknisk vitenskap ble ikke opprettet fordi man antok at oppgavene som et ingeniørakademi måtte søke å løse lå langt utenfor Selskabets økonomiske evne. Styret foreslo at innvalget til den naturvitenskapelige klassen ble videreført.

Det interessante her er at for første gang tenker man på et ingeniørakademi som noe annet enn det vitenskapelige selskapet med sine lokale møter og publikasjoner. Trolig hadde man svenske IVA i tankene, som på en helt annen måte dekket hele Sverige og selv sto for en rekke forskningsprosjekter. Det var noe ganske annet.

Etterkrigstiden var preget av rask teknologisk utvikling og mange ingeniøroppgaver knyttet til gjenreisingen av landet. Teknologene var sterk opptatt av sine mange faglige engasjementer både nasjonalt og internasjonalt. Selskabet fortonet seg nok som litt for trangt som miljø for utfoldelse av deres faglige aktiviteter. Men medlemskap i et akademi gir medlemmene adgang til et tverrfaglig fora og en anerkjennelse som medlemskapet representerer.

Etter alle de langdryge forarbeidene som startet med Fredrik Vogts brev i 1939, ble reviderte statutter vedtatt i Selskabets møte 13. november 1950. Det ble ingen teknisk-vitenskapelig klasse. I stedet ble maksimalt antall medlemmer under 70 år i den naturvitenskapelige klassen økt fra 50 til 60. Johannes Moe skrev i sin historie at denne økningen ikke svarte til behovene. Igjen hadde DKNVS vist manglende evne til å finne tilfredsstillende løsning på utfordringene i J.H.L. Vogts brev av 1912. Men hva var egentlig behovet?Hvor realistisk var det å se for seg at DKNVS kunne bli til Norges ingeniørakademi? Den vitenskapelige aktiviteten i Trondheim økte raskt og i stor bredde der også Norges Lærerhøgskole var kommet til.

Professortittel var ikke nok

I styrets forslag til revisjon av statuttene i 1950 lå også forslag til drøfting av kvalitetskrav for innvalg. Det ble hevdet at flere personer fikk et professorat uten at de vitenskapelige kvalifikasjonene var på plass. Begrunnelsen var at NTH manglet kvalifiserte søkere. Professortittel kunne derfor ikke være en tilstrekkelig betingelse for innvalg. Et annet spørsmål var om innvalg kunne skje på andre kriterier enn rent vitenskapelige. Selskabets medlem Hjalmar Broch tok opp spørsmålet og hevdet at bare personer som hadde dokumentert vitenskapelige kvalifikasjoner i sine publikasjoner skulle kunne bli foreslått som ordinære medlemmer. At en forretningsmann som administrator evnet å nyttiggjøre seg viten­skapelige undersøkelser gjort av andre, kunne ikke kvalifisere til innvalg.

Vedtakene i sakene om revisjon av statuttene i 1950 skapte ikke ro i Selskabet. Teknologenes problemer var ikke løst. En ny komite ble oppnevnt i 1954. Komiteens medlemmer kunne ikke bli enige om den naturvitenskapelige klassen skulle økes fra 60 til 80 eller 70. Dermed falt forslaget. Det eneste som var oppnådd etter mange års utredninger og dragkamper for å øke antall plasser for teknologer i DKNVS var en økning i den naturvitenskaplige klassen fra 50 i 1926 til 60 i 1950.

1950-tallet var en tid med stor tillit til ny teknologi. Dels på bakgrunn av alle framskritt gjort under krigen, dels ved USAs hjelp til utdanning og produktivitetsøkning, dels ved nye teknikker i hus og hjem. Selvtilliten til teknologene økte betraktelig. Nå var det ikke lenger snakk om noen plasser for professorer i et lokalt vitenskapsakademi. Nå handlet det om å styrke landets innsats på et bredt felt for ny og framgangsrik teknikk. DKNVS var i denne sammenheng for avgrenset (naturvitenskap og humaniora) og for ufokusert med sitt overordnede mål om å styrke vitenskap internasjonalt. Ambi­sjonene måtte opp; men fremfor alt måtte de bli annerledes.

Det var også en ny generasjon av nye og relativt unge professorer som bar fornyelsen med seg, både av fagene og av NTH og som kom til å se spørsmålet om et nasjonalt ingeniørakademi i et ganske annet lys enn det Vogt gjorde 40 år tidligere.

Nødvendig å starte et eget teknisk akademi

5. mai 1955 ble det holdt et forberedende møte i Rådssalen på NTH for opprettelse av et teknisk vitenskapsakademi. Initiativtakerne var rektor S.P. Andersen (47 år), professorene Inge Lyse (57) og N. A. Sørensen (46) samt direktør Karl Stenstadvold (42) i SINTEF. Til møtet var innbudt alle medlemmer av Selskabet som var tilknyttet NTH. I tillegg var de invitert som var tiltenkt medlemskap, men som ikke var innvalgt på grunn av plassmangel. Til sammen møtte 21 personer. S. P. Andersen ledet møte. Blant deltakerne var generalsekretæren for DKNVS professor Ole Peder Arvesen.

Figur 1. Professor Inge Lyse (foto Schrøder/Gunnerus-samlingen NTNU, lisens CC BY-SA 4.0).

Professor Inge Lyse redegjorde for bakgrunnen for møtet. Etter prosessene i DKNVS innså han og mange andre at det ville være nødvendig å starte et eget teknisk akademi. Ved NTH var det nå om lag 70 professor- og dosentstillinger og flere regnet man med at det ville bli. DKNVS hadde av hensyn til den faglige og vitenskapelige balansen mellom humanister og teknologer ikke funnet plass til utvidelse av naturvitenskapelig klasse eller opprette egen teknisk-vitenskapelig klasse.

Professor Lyse sa at det nye akademiet naturligvis måtte samarbeide med DKNVS og at man kanskje en gang i framtiden kunne slå sammen de to selskapene. Ole Peder Arvesen som var generalsekretær i DKNVS mente at det innen DKNVS ikke var noen motvilje mot at teknologene nå etablerte et eget akademi.

Professor Sørensen argumentert sterkt for at man ikke måtte oppgi forsøkene på å løse problemet innenfor rammen av DKNVS. Organisasjonen hadde helt fra starten for 200 år siden hatt vitenskapens praktiske nytte for øye. Konklusjonen ble at man nedsatte en komite som fikk i oppdrag å utrede grunnlaget for å stifte et norsk teknisk-vitenskapelig akademi i løpet av høstsemesteret 1955. Følg­ende ble med i komiteen: I. Lyse (leder), N. Lefring, N.A. Sørensen, H. Wergeland, R. Gran Olsson og K. Stenstadvold, sekretær.Både Lefring og Lyse tilhørte de som ble professorer før krigen mens de øvrige var alle i 40-årene.

Det ble besluttet å sende en henvendelse til DKNVS for å få Selskabets syn på situasjonen. Man spurte om DKNVS, innen rimelig tid, ville finne en løsning som muliggjorde minst 50 nye medlemmer fra den teknisk-vitenskapelige sektor. Initiativtakerne visste nok at de ville få et negativt svar, men det var viktig å bevare et godt forhold til DKNVS siden mange av initiativtakerne var medlem der også.

Komiteen hadde det travelt. Det var viktig at saken ikke ble forelagt instanser i Oslo og Bergen. Hvis saken ikke gjennomføres i Trondheim, kan det gi støtet til dannelse av et akademi med hovedsete utenfor Trondheim. Tiden var overmoden for et Norges IVA, et teknisk vitenskapsakademi.

Det er nærliggende å se engstelsen for etablering av et teknisk vitenskapsakademi i Oslo i sammen­heng med kontroverser i forbindelse med etableringen i Oslo av Norges Teknisk-Natur­vitenskapelige Forskningsråd (NTNF) i 1946 og Sentralinstituttet for Industriell forskning (SI) i 1949. Det var disse etableringene som ledet til opprettelsen av SINTEF, som et mottrekk fra NTH i 1950 og etter hvert med Karl Stenstadvold som direktør og de samme unge professorer som støttespillere.

Det nye akademiet blir en realitet

9. september 1955 ble Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) stiftet. Det konstituerende møtet ble ledet av rektor S.P. Andersen. Innstillingen fra komiteen som var blitt nedsatt under det forberedende møtet 5. april, ble presentert av Inge Lyse. Møtedeltakerne støttet opprettelsen av akademiet og vedtok det framlagte forslaget til statutter. Statuttene var det som ga akademiet liv og det kan være verd å se litt nærmere på hvordan NTVA skulle skille seg ut fra DKNVS.

Formålsparagrafen, slik den ble vedtatt, viste intensjonene ved akademiet. Første del understreket at NTVA skulle «fremme de tekniske vitenskaper med tilgrensende naturvitenskaper, og å stimulere det vitenskapelige arbeid innen de forskjellige tekniske områder i vårt land». Her ser vi at de tekniske fagene er overordnet, som rimelig kan være og i motsetning til bare vitenskap hos DKNVS. Det siste leddet er kanskje mer interessant, der NTVA har en geografisk begrensning til «vårt land».

Figur 2. Professor S. P. Andersen ledet NTVAs stiftelsesmøte (foto Schrøder/Gunnerus-samlingen NTNU, lisens CC BY-SA 4.0).

Formålsparagrafen redegjøre videre for hvordan NTVA skulle gjøre dette «ved slike midler som møter med foredrag og diskusjoner, demonstrasjoner og ekskursjoner, igangsetting av spesielle forsknings­arbeider, utgivelse av vitenskapelige publikasjoner m.m.». Leddet «igangsetting av spesielle forsk­ningsarbeider» er litt overraskende. Det er ambisiøst, men ikke uten forbilder. Svenske IVA hadde siden sin 1919 drevet fram en rad forskningsprosjekter og drev delvis selv laboratorier. Det var ikke urimelig å se IVA som NTVAs store forbilde, langt mer enn DKNVS.

Det skortet ikke på ambisjoner, med andre ord. Passusen om egne forskningsarbeider er interessant også fordi den plasserer NTVA midt i den gryende forskningspolitiske debatten i Norge. Med NTNF på plass som forskningsfinansiør og med forskningsrådets eget forskningsinstitutt, SI; på plass i Oslo, og så mottiltaket, dannelsen av Sintef i 1950. Det var ingen dum ide å tenke seg et NTVA som forskningsaktør og som kanskje kunne bruke SINTEF som forskningsutførende organ. Slike tanker må ha florert, blant annet fordi SINTEFs diplomatiske og pågående direktør, Karl Stenstadvold, var sekretær for det første utvalget.

Det ble oppnevnt et interimsstyre bestående av professorene Inge Lyse (leder), N.A. Sørensen (nestleder), N. Lefring, R. Gran Olsson og H. Wergeland. Karl Stenstadvold tilbød seg å være sekretær inntil videre. Interimsstyret skulle fungere fram til første årsmøte. Dets viktigste oppgave skulle være å innby medlemmer med kvalifikasjoner som uten tvil kunne gi medlemskap.

Statuttene av 1955 foreslo at NTVA kunne ha tre kategorier medlemmer: Vanlige medlemmer, utenlandske medlemmer og donerende medlemmer.

De opprinnelige statuttene fastslo at som vanlige medlemmer kan opptas personer bosatt i Norge som har gjort en selvstendig vitenskapelig innsats på teknisk eller tilgrensede naturvitenskapelig område. Her mangler muligheten til å kvalifisere seg gjennom praktisk utøvende virke som teknolog. Dette ble endret i medlemsmøtet den 3. mai 1956, da det ble vedtatt å tilføye at medlemskap kan innvilges dersom kandidatens virke har hatt betydning for fremme av teknikk og teknisk vitenskap.

Dette var en grei måte å komme rundt begrensningene som mange mente lå i opptaksreglene for DKNVS, og var nok også en mer fleksibel og ambisiøs måte å fremme både anvendelse og fornyelse av teknologi på i norsk næringsliv. Men det gjorde også NTVA til et helt annet slags akademi enn DKNVS. På den annen side gjorde det NTVA ganske likt med IVA, men uten det solide økonomiske fundamentet og den statlige støtten som IVA hadde.

Kilder

Denne artikkelen bygger i hovedsak på følgende:
Moe, J. (2005): «Historien bak etableringen av Norges Tekniske Vitenskapsakademi» i NTVA Teknologi og samfunn Trondheim 2005.Børresen, A.K. (2011): Bergtatt, Trondheim. 2011. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012121805062}}. Andersen, H. W. et al (2009): Æmula Lauri. The Royal Norwegian Society of Science and Letters 1760-2010.Science History Publications. Sagamore Beach (USA) 2009. Brandt, T. og Nordal, O.: Turbulens og Tankekraft Historien om NTNU, Oslo 2010. Brandt, Thomas; Ingulstad, Mats; Larsen, Eirinn; Mangset, Marte; Schwach, Vera (2019). Avhengig av forskning: De norske forskningsrådenes historie. Fagbokforlaget. IVAs jubileumshistorie:

https://www.iva.se/contentassets/95715c1752fd4f5683c2318118b1ec29/ivas-jubileumsbok-teknik-i-samhallets-tjanst.pdf