Den medfølende ingeniør - bærekraft i fremtidens teknologutdanning

Det er vanskelig å omgå bærekraft som et tema i dagens teknologiutdanninger, så også i teknologiutdanningene ved NTNU. Men hva er det vi mener når vi sier bærekraft, og hva er utdanning for bærekraft?

Jeg kan ikke være den eneste i dette festskrift som nevner Brundtlandkommisjonens rapport Vår felles fremtid. Rapporten er en milepel for vår felles forståelse av bærekraftig utvikling. Den har også vært retningsgivende for utdanning. Rapporten peker på mange perspektiver vi fremdeles diskuterer i dag, som klimavern og en sirkulær økonomi. Likevel har undervisning for bærekraft endret seg vesentlig siden rapporten kom ut i 1987. Hvordan har denne utviklingen vært, og hva er en undervisningsagenda for bærekraft i fremtidens teknologutdanning?

Vår felles framtid

Rapporten Vår felles fremtid (VFF) beskrev i 1987 bærekraftig utvikling som en utvikling der vi møter behovene til de som lever i dag uten å gå på bekostning av mulighetene til fremtidige generasjoner å møte sine behov. VFF angir at utvikling i miljø- og utviklingspolitiske mål må skje innenfor rammer for langsiktig økologisk bæreevne (kap 2), der man med bærekraft favner flere dimensjoner. I etterkant har man ofte snakket om de tre søyler, altså økonomi, miljø og sosiale faktorer. Sjeldnere nevnes at VFF fremhever også en politisk dimensjon (kap 3).

Rapporten diskuterer endringsbehov ut fra en tredelt struktur. For en bærekraftig utvikling gjelder:

1. sentrale mål for miljø- og utviklingspolitikken, der styrket vekst og den internasjonale økonomiens rolle er gitt først av de sentrale mål. Andre mål som nevnes er endret vekstkvalitet og dekning av befolkningens grunnbehov for arbeid, mat, energi, vann og hygiene, samt å sikre en bærekraftig befolkningsstørrelse. Rapporten nevner som et eget mål å sikre vern og økning i ressursgrunnlag, og en reorientering av teknologi og risikostyring. Til slutt anbefales innarbeiding av miljøhensyn og økonomi i beslutningsprosessene.
2. en rekke hovedutfordringer for en bærekraftig verden. Når miljøhensyn skal innarbeides i beslutningsprosessene er en hovedutfordringer for bærekraft matvaresikkerhet, samt arter og økosystemer, tilgang på energi, industri og råstoffer, og by-utfordringen.
3. miljøaspekter ved den langsiktige økologiske bæreevnen. Den økologiske bæreevnen og trusler mot denne kan for matvaresikkerhets summeres som tap av jordkvalitet, forurensning fra plantevern- og kjemikalierester, og press på skogene (kap 5). Stort sett er arealbruksendringer diskutert for tap av arter og økosystem, men også pesticider og innføring av fremmede arter (kap 6), mens for energi er de tre viktigste hensyn et varmere globalt klima, luftforurensning, og forsuring ved forbrenning av fossile energikilder (kap 7). For industrien nevnes forurensning og ressursutarming (kap 8).

Disse trusler mot den økologiske bæreevne fremstår like relevante i dag, enkelte mer nå enn da rapporten kom ut. Vi kjenner igjen mange i dagens bærekraftsmål, for eksempler svarer bærekraftige byer og lokalsamfunn ganske godt til det VFF kaller by-utfordringen. Kapittelet om industri og råstoffer har undertittelen «å produsere mer med mindre», som mange tenker på som slagordet for en sirkulær økonomi. Klimavern er i dag klart mest diskutert av disse miljøhensynene, i befolkningen, bedrifter og forvaltning. VFF peker på noen forventede effekter av klimaendringer, som temperaturøkning og havnivåendringer, men bruker like mye plass på å diskutere andre effekter av fossil energi, som langtrekkende luftforurensning og forsuring. En styrke mange i etterkant har pekt på i rapporten er at den beskriver konkrete politiske strategier for bærekraftig industriutvikling, som reguleringer og standarder, bruk av økonomiske virkemidler som en aktiv prispolitikk og prinsippet om at forurenser betaler, og forbrukerinformasjon.

Vi alle kjenner VFF som en kilde til en definisjon om bærekraftig utvikling. Den faglige formidlingen plukket i liten grad opp konsekvenser av denne definisjonen, det vil si hva det betyr at vi må opprettholde og holde oss innenfor «langsiktig økologisk bæreevne» (kap 2). Det er et gjennomgående tema i VFF de mange appellene som beskriver behov for forandring, i hvordan vi forholder oss til hverandre, vårt ressursforbruk og våre holdninger til naturen som omgir oss.

VFF peker på en viktig rolle for universiteter og høyere utdanning. Kommisjonens leder sier i sitt forord: «Vi oppfordrer til felles anstrengelser og til nye normer for adferd på alle nivåer til felles beste. Endringer i holdninger, i verdioppfatninger og forhåpninger som denne rapporten inntrengende oppfordrer til, vil avhenge av brede kampanjer for utdannelse og debatt og av et bredt folkelig engasjement. Derfor appellerer vi til private grupper og organisasjoner, utdannelsesinstitusjoner og til det vitenskapelige miljø. De har alltid tidligere spilt en uvurderlig rolle for å skape offentlig oppmerksomhet og politiske endringer. De kommer til å spille avgjørende rolle for å bringe verden inn på en bærekraftig utviklingskurs og for å legge grunnlaget for vår felles framtid.»

Det er mange ganger rapportert menneskerettighetsbrudd i forbindelse med utvinning av kobolt og kobber i DRC. Kobolt brukes blant annet i litiumbatterier. Fotograf: Julien Harneis

Bærekraft og historisk miljøundervisning

Hvordan plukket så de trønderske utdanningsinstitusjoner opp denne hansken? Studieåret 96/97 er den første Studiehåndboken for sivilingeniørstudiene ved det da nyetablerte NTNU. I denne er det en egen beskrivelse om miljøundervisningen, der målsetningen er sivilingeniører som er «faglige spesialiserte problemløsere med god miljøforståelse […med vekt …] på forebyggende arbeid [og] miljøaspektet søkt integrert i de enkelte fagdisipliner som et kriterium på linje med økonomi og kvalitet.»

Studieplanen for sivilingeniørene inneholdt den gang tre grunnleggende emner om Samfunn og bedrift. Disse skal gi en forståelse for «tverrfaglige miljøaspekter, og teknologiens og ingeniørens rolle og dilemmaer i viktige miljøspørsmål». Ett av de tre emnene gjelder miljø og verdier, der stikkord er holdninger, etikk, global og nasjonal miljøstatus, og en innføring i begrepet bærekraftig utvikling. Det står at særlig vekt legges på praktisk HMS-arbeid i samfunn og virksomheter. De andre to samfunnsemner er henholdsvis rettet mot organisasjonsteori og økonomi.

Ser vi nærmere på listen over valgbare emner for en fordypning i miljø viser den til sammen 17 tilgjengelige kurs. En stor del av disse er tilegnet arbeidsmiljø, HMS, toksikologi og miljøgifter. Det er enkelte teknisk rettede emner, som miljøteknikk, trafikkmiljø og naturlaster, samt miljøkunnskap og miljøledelse. Bærekraft er ikke et begrep som brukes i noen av emnetitlene i den gamle emnekatalogen.

Å sammenligne situasjonen med dagens tilbud av bærekraftemner er vanskelig. Dagens portefølje av bærekraftemner er rett og slett for stor. Miljøkunnskap og miljøledelse undervises fremdeles, men en interessert kandidat kan nå fordype seg i en rekke bærekraftig praksisemner, som matproduksjon, bedriftsøkonomi, design, systemteknikk, prosessering av mat, innovasjon, arkitektur, helseledelse, maritim logistikk, handel, som et utvalg. Disse emnene er ikke begrenset til sivilingeniørstudiene. Det finnes også emner som er mer generelle og til en viss grad tverrfaglige.

Den tverrfaglige bærekraften

I tillegg til slike disiplin-emner er det et sterkt preg av bærekrafttematikk i mange av landsbyene i emnet «Eksperter i team» (EiT). For den som ikke kjenner emnet, har EiT som mål å styrke studentenes evne til tverrfaglig samarbeid. Etter å ha blitt etablert for sivilingeniørprogrammene i 2001 er det nå obligatorisk for alle masterstudenter ved NTNU. Emnet er et sjeldent eksempel på undervisning der studenter samarbeider på tvers av ikke bare fagdisiplin, men også teknologiske og samfunnsvitenskapelige fag.

VFF understreker bærekraftig utvikling som et tverrfaglig konsept. Samarbeid på tvers av fag og samfunnsinteresser er noe mange mener er nødvendig for en bærekraftig samfunnsomstilling. Siden et universitet favner både utdanning og forskning kan man spørre seg om bærekraftforskning faktisk er mer tverrfaglig eller disiplinkryssende enn annet forskningsarbeid. I så fall burde dette være synlig i forskningsarbeider, for eksempel ved å forholde seg til kilder og litteratur på tvers av miljøfag, samfunnsfag og økonomi.

En gjennomgang av forskningslitteraturen innenfor hver av de tre pilarene økonomi, miljø og samfunn, viser at det kun delvis stemmer at bærekraftforskningen er spesielt tverrfaglig[1]. Den fremstår mer tverrfaglig enn annen, mer disiplinorientert forskning, men er likevel begrenset i sin kunnskapsinnhenting på tvers av de tre fagområdene. Uavhengig av eget fagfelt, siterer bærekraftforskningen stort sett kilder innenfor sin egen disiplin.

Det faglige tilbudet innen bærekraft ved NTNU er i den gamle studiehåndboken fokusert på enkeltstående teknologier og løsningers miljøprestasjon og mindre på samfunnets samlede miljøbelastning. Det er i dag mye høyere bevissthet rundt bærekraft, men denne kritikken er gyldig fremdeles. En grunn for dette er mangel på verktøy for å innpasse økologiske aspekter i ingeniørpraksis, og i beslutningsgrunnlag. En annen grunn er mangel på effektive pedagogiske forklaringsmodeller. I dag vil en teknologistudent ha tilgang til ulike verktøy og metoder for å identifisere og vurdere miljøaspekter. Disse vil som oftest kreve eller tillate et systemperspektiv, og egne seg for integrering med hvordan man i fagdisiplinen vurderer økonomi eller kvalitet.

Status for planetens tålegrenser, etter siste oppdatering i 2023.

Økologisk bæreevne, eller planetens tålegrenser

Dagens studenter møter også ulike konseptuelle og visuelle modeller for å vise sammenhenger mellom den økologiske bæreevnen og den ønskede samfunnsutviklingen. En slik konseptuell modell er planetens tålegrenser[2]. Den tredje versjonen av modellen kom i 2023, der man peker på i alt ni ulike tålegrenser. Det er i dag vanskelig å omgå planetary boundaries-konseptet når man skal snakke om bærekraftig. I stor grad er disse tålegrensene blitt forstått på en måte som sammenfaller med den langsiktige økologisk bæreevnen beskrevet i VFF. Blant de ni tålegrensene er det kun forsuring av havmiljø gjennom klimaendringer som ikke er nevnt i VFF.

En forklaringsmodell som brukes for å vise bærekraftig utvikling i et bredere og mer sosialt rettet perspektiv er smultringøkonomi. I denne er planetens tålegrenser å forstå som ressursgrunnlaget for andre, mer sosiale samfunnsmål[3]. Begrepene planetens tålegrense, antroposcene og smultringøkonomi er de fleste avgangsstudenter fra NTNU kjent med. Likevel kommer de fleste emner og gradsutdanninger til kort i å ta innover seg hva disse begrepene innebærer. Bærekraft og økologiske tålegrenser er inkludert som prestasjonsparametere i et moderne og fremtidsrettet ingeniørfag, men de er altså forhandlingsbare indikatorer på prestasjon, på samme måte som økonomi vurderes i løsninger. Det er sjelden at de oppfattes som designkriterier som setter begrensninger for hva løsninger skal ingeniørløsningene skal levere.

Skal vi forsøke å definere en slags evolusjon i hvordan bærekraft har blitt vevet inn i teknologiutdanninger vil det første trinn være når generell miljøkunnskap er en del av utdanningene. Kravet på et grunnleggende nivå er at kandidater oppnår en forståelse for bærekrafthensyn og bærekraftprestasjon – for eksempel hvordan miljøstatus ser ut i et land og hva som påvirker denne. Man forventer at kandidater er kjent med den påvirkning eget fagfelt og mulige arbeidsgivere har på sine umiddelbare omgivelser, både lokalmiljø og ansatte. Likevel er økologisk bæreevne i denne trinnet ikke ansett som begrensende for ingeniørpraksis, nå eller i fremtiden.

Fremtidens teknologistudier

Med fare for å fremstå historieløs vil jeg påstå at fremtidens teknologistudier[4] er NTNUs største utdanningsprosjektet. Gjennom nesten tre år har prosjektet, som ble sluttført i 2022, skapt en voldsom involvering fra de ansatte. Ofte bare referert til som FTS, har prosjektet sett bidrag fra egen og andre utdanningsinstitusjoner, internasjonale undervisningsnettverk, studenter og norsk næringsliv, og skapt en diskusjon om retningen for undervisningen ved NTNU. Som begrep har FTS klart å skape en egen dynamikk, som er synlig i dokumenter, tiltak, et utall møtepunkter, og endrete forventninger til studieprogram og emner ved NTNU. Jeg er sikker på at nest etter kaffe var FTS en stund det mest benyttede ordet blant NTNUs ansatte.

FTS understreker en økt forventning om bærekraft i teknologiutdanningene, fra omtrent alle som kan ha meninger om dette, det være seg eksterne interessenter, næringslivet, og studentene selv. Prosjektets sluttrapport foreslår at «NTNUs teknologistudier skal legge aktivt til rette for at kandidatene, med utgangspunkt i et solid faglig fundament, opparbeider helhetlig og integrert kompetanse, herunder bærekraftkompetanse og digital kompetanse på høyt nivå»[5].

En framtidsrettet ingeniørutdanning har et systematisk og systemorientert perspektiv på miljø- og bærekraftpåvirkninger. Teknologiutdanningen skal legger til grunn et livsløpsperspektiv og gi kompetanse til å se miljøkonsekvenser eller ressursbegrensninger på systemnivå. I forarbeidet til FTS, i en workshop med næringslivet, kom det frem klare forventninger til at NTNU skal levere kandidater som sitter med en forståelse for systemperspektiv, og med ferdigheter til å vurdere og analysere bærekraft lokalt og globalt. De skal også kunne utforme løsninger der bærekrafthensyn inngår i designspesifikasjonene[6]. Denne forventningen har åpenbart vært retningsgivende for hele prosjektet.

Bærekraftkompetanse

FTS beskriver i alt 12 kompetanser som fremtidens teknologikandidater skal ha. Vi kan kort ta opp to av disse, som særlig gjelder bærekraft. Kompetansekrav 3 gjelder design og implementering av bærekraftige, tekniske løsninger, det vil si utvikling, leveranse og drift av løsninger for gitte brukerbehov som samtidig støtter økonomisk, sosial og økologisk bærekraftig utvikling. Det står videre at en bredere samfunnsmessig forståelse er naturlig for enhver teknologikandidat. Kompetansekrav 9 gjelder bruk og refleksjon over normer og helhetstenkning rundt etikk og bærekraft, altså avveininger der man forventer integritet og handlinger i tråd med samfunnets etiske normer. Etiske problemstillinger som nevnes er avveininger mellom økonomiske, sosiale og kulturelle hensyn, og hva de betyr for miljøet, den enkelte, organisasjoner og samfunn lokalt, nasjonalt og globalt.

Et arbeid som FTS lener seg på er de såkalte nøkkelkompetanser for bærekraft[7], som også er innlemmet i CDIO-rammeverket[8] som NTNU har besluttet å benytte i ingeniørutdanningene. De fleste av FTS kompetansekravene faller innenfor én av disse nøkkelkompetansene. Samarbeid, samhandling og integrert problemløsning kan sees som en kjerne, i tillegg til de etiske refleksjoner og systemperspektiv som allerede er nevnt. Innenfor evne til samarbeid ligger også forståelse for andre perspektiver og behov, som man kan forstå som medfølelse, eller empati.

Et medfølende ingeniørfag

Hvis systemperspektivet og verdikjedeforståelse er det andre stadiet i utvikling av bærekraft i teknologiutdanningene så er medfølelse og interessentforståelse et tredje stadium. Et medfølende og samfunnsmessig bevisst ingeniørfag ligger også mellom linjene i FTS når man peker på normer, helhetstenkning og etikk. Videre utvikling av bærekraft-utdanning må gi en bredere forståelse for de relevante, som oftest samfunnsmessige, aspekter ved bærekraft, og forankring av disse innenfor det spesifikke fagfelt.

NTNUs internasjonale masterprogram i industriell økologi tar opp studenter med svært ulik bakgrunn og er slik et eksempel på et tverrfaglig studietilbud. Faglige og internasjonal bredde i studentgruppen er et viktig bidrar til læringsutbyttet for studentene. Foto: Geir Mogen/NTNU

Det finnes tilfeller der det som begynte som bærekrafthensyn i dag er å anse som en del av selve fagfeltet, eksempelvis når vannkraftanlegg har krav om minstevannføring[9]. Det som kan kalles miljøtilpasset drift er i dag normal drift og derfor noe som studenter møter gjennom hele utdanningen. Ikke dermed sagt at anleggene er konfliktfrie, men det finnes et sett av lovhjemlede krav for plan og drift av vannkraften og et begrepsapparat som kan brukes mellom interessenter for å identifisere og diskutere mangler og avbøting. Dette er et eksempel på en fagdisiplin som tar innover seg miljø- og samfunnsmessige hensyn og bruker de som rammer for egen utvikling.

Vi har også eksempler på det motsatte. Jeg er selv oppvokst i Máze, en liten samisk bygd i Finnmark som i over 50 år har vært formet av konflikt og mangel på et (bokstavelig talt) felles språk mellom den norske teknologen og det samiske lokalsamfunnet. Hvis navnet er ukjent så er Máze altså bygda som i den opprinnelige utformingen av Altadammen skulle havne under vann. Det var denne frykten som startet det store samiske engasjement, der sultestreik, demonstrasjoner, og kulturaksjonisme kulminerte i en nordisk, samisk bevegelse, Kongens beklagelse, Sametingets opprettelse, og nå sist Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i 2023.

Dagens Fosensak er en direkte parallell til Altasaken. Det er mange likhetstrekk, med den store forskjellen at når Høyesterett i Altasaken i 1981 felte dom til fordel for staten, ble det i Fosensaken i 2021 konkludert at vindmøllene representerer et menneskerettighetsbrudd. Der man etter dommen i 1981 ikke ventet en hel dag med å fjerne demonstranter som hindret videre utbygging, har man i Fosensaken i to år trenert konsekvensene av dommen.

For mange kan nok det samiske spørsmålet virke som en typisk norsk utfordring. Men det er bare et speil for en global utfordring, der sosiale hensyn eller menneskerettigheter ofres for andre miljøhensyn. Slik ligner det når barnearbeid, svært problematiske arbeidsforhold og krigsprofitering er følger av koboltutvinning[10] til produksjon av batterier for en raskere og mer omfattende energiomstilling[11]. Fremtidens teknologer burde problematisere bruk av konfliktmineraler i ingeniørfaglige løsninger også når de forsøker å løse klimautfordringen.

Fosensaken viser en generell manglende forståelse for konsekvenser av ingeniørfaglige løsninger og hvordan disse kan, eller ikke kan, avbøtes. Enhver som ser et oversiktsbilde av anleggene på Storheia ser at store arealer er tapt til ikke bare møllene, men til veier og anlegg. Storheia-området er preget av berggrunn og spredt vegetasjon. En arealeffektiv utbygging kunne sett veldig annerledes ut, særlig om det hadde vært en bevisst holdning til plassering av møller og anleggsveier for bevaring av vegetasjon. Noe slikt er sjeldent diskutert når man snakker om sameksistens mellom reindrift og annen arealbruk. Det er også en typisk misforstått forventning at møller og reindriften kan sameksistere på Storheia. Dette området er vinterbeite, noe som betyr at det brukes i perioder der iskast kan være et stort problem[12], og da er sameksistens egentlig bare en illusjon.

På samme måte som en viss forståelse for ferskvannsøkologi og et begrepsapparat som forholder seg til biologiske mekanismer nå er en naturlig del av kompetansen til en vannkraftingeniør, bør en grunnleggende forståelse for reindrift og urfolksrett inngå i framtidig utdanning av energiingeniører. Tilsvarende arealkonflikter gjelder i svært mange deler av samfunnsutviklingen, i utbygging eller drift av infrastruktur for transport[13], mineralutvinning[14], kraftlinjer[15], og energiprosjekt[16]. Norske undervisningsinstitusjoner, også innenfor høyere utdanning, har mye å forbedre når det gjelder kunnskap om egen urbefolkning og hva det betyr for samfunnsbehov og samfunnsutvikling.

Arealbruk er ikke bare forbundet med planetens tålegrenser og miljøkonsekvenser, men også vesentlige sosiale konsekvenser gjennom redusert lokal og tradisjonell ressurstilgang. Fosen-saken er bare ett eksempel. I Norge, Sverige og Finland er det mange pågående, tilsvarende konflikter der samfunnsmessige behov står på en side, og samiske interesser eller lokal naturtilgang står på den andre. Konfliktnivået i saker som gjelder urfolk er kanskje høyere, men megling og avveining mellom ulike hensyn er ikke unikt for slike saker. Lignende navigering mellom ulike interesser og en forståelse for deres egenskaper og hensyn er nødvendig skal vi få til bærekraftig utvikling.

Bærekraft i utvikling

VFF er kjent for sin definisjon av bærekraftig utvikling. Det er mindre kjent at rapporten også har en svært god beskrivelse av bærekraft, der bærekraft ikke er en gitt harmonisk tilstand, men heller en endringsprosess (kap 1).

Bærekraft er altså tett bundet med utvikling. Dette gjelder også når vi skal sette en undervisningsagenda. Slik miljø- og bærekraftundervisningen ved NTNU har endret seg siden 1996, må en undervisningsagenda for kunnskaper, ferdigheter, og andre bærekraftkompetanser fortsette å utvikle seg i takt med samfunnets behov. Undervisningen sette våre kandidater i stand til å se, beskrive og vurdere samfunnsbehov opp mot økologiske tålegrenser, og mot andre mål for samfunnsutviklingen. Kanskje aller viktigst er at kandidatene også skal kunne aktivt drive frem en slik omstilling. Samfunnsoppdraget til NTNU er ikke best beskrevet som kunnskap for en bedre verden, men å utdanne mennesker som skaper den.

[1]Schoolman et al, 2011: How interdisciplinary is sustainability research? Analyzing the structure of an emerging scientific field. DOI 10.1007/s11625-011-0139-z.

[2]Planetary boundaries: https://www.science.org/doi/10.1126/sciadv.adh2458

[3] Den såkalte bryllupskaken (wedding cake) peker på samme forutsetning. Et søk på ntnu.no viser langt flere treff på wedding cake enn doughnut economy; den kulinariske betydningen av dette er uviss.

[4] Alle rapporter som nevnes her er tilgjengelige på nettsiden https://www.ntnu.no/fremtidensteknologistudier

[5] Teknologiutdanning 4.0 – FTS sluttrapport s. 11

[6] Bærekraftig kompetanse – FTS delrapport 1 s. 95

[7] Key competences for sustainability; Unesco. (2017). Education for Sustainable Development Goals – Learning Objectives. https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000247444. Det er i alt åtte nøkkelkompetanser.

[8]CDIO står for conceive-design-implement-operate, som er stadier i livsløpet til produkter og tjenester. http://www.cdio.org/

[9] Snl.no: https://snl.no/minstevannføring (27.11.2023)

[10]https://www.washingtonpost.com/graphics/business/batteries/congo-cobalt-mining-for-lithium-ion-battery/ (27.11.2023)

[11] Mer av alt – raskere. Energikommisjonens rapport. NOU 2023:3. https://energikommisjon.no/

[12]https://www.nve.no/energi/energisystem/vindkraft/kunnskapsgrunnlag-om-virkninger-av-vindkraft-paa-land/iskast-fra-vindturbiner/ (27.11.2023)

[13]https://www.nrk.no/nordland/ekstreme-snomengder_-469-dyr-togdrept-pa-nordlandsbanen-pa-tre-maneder-1.14983004(27.11.2023)

[14]https://www.nrk.no/emne/gull-og-mineraler-i-sameland-1.2542747 (27.11.2023)

[15]https://sametinget.no/aktuelt/leserinnlegg-folkeretten-gjelder-ved-utbygging-av-420-kv-kraftlinjer.20816.aspx (27.11.2023)

[16]https://www.nrk.no/emne/vindkraft-_finnmark_-1.102005 (27.11.2023)

Artikkelforfatter Johan Berg Pettersen er førsteamanuensis, studieprogramleder for international master in industrial ecology, og programrådsleder for utdanninger i energi og bærekraft ved Fakultet for ingeniørvitenskap på NTNU.