Minneord – Arve Johnsen
Med Arve Johnsens bortgang den 6. desember 2023 har den aller største industrilederen Norge noen gang har fostret, gått bort. Hans virke og betydning for det norske samfunn vil være der i generasjoner fremover, like mye som han i mer enn 50 år har vært helt instrumentell og sentral i å utvikle olje- og gassnæringen i Norge, men også i å endre store deler av både denne og tilgrensede industrisektorer.
Arve Johnsen ble født på Hamar i 1934, hvor han tok examen artium på Hamar Katedralskole, og deretter studentfag ved Hamar Handelsgymnasium. Han tok deretter siviløkonomeksamen fra Norges Handelshøgskole i 1957. Senere fulgte en mastergrad i sosial økonomi fra University of Kansas i 1958 og juridisk embetseksamen i 1960 fra Universitet i Oslo. I 1958 tok han Hærens befalsskole.
Arve Johnsen hadde hele sitt yrkesliv (med unntak av et år som dommerfullmektig ved Nes Sorenskriverkontor) sitt virke innenfor industri og næring, politikk og med et fast blikk på konsekvenser og verdier dette skaper for selskaper og samfunn. Arve ble valgt inn i NTVA i 1986.
På 60-tallet var han ansatt i Norges eksportråd og i Norsk Hydro. Som medlem av Arbeiderpartiet fra 1965 ble han sentral i å legge til rette for det som skulle bli den norske olje-og gassnæringen. Dette skjøt fart fra slutten av 1969 da Phillips fant olje i det som i dag er Ekofisk-feltet. Som statssekretær i Industridepartementet under statsråd Finn Lied stod han helt sentralt da Norge etablerte sitt eget statseide oljeselskap, Statoil, et selskap der han ble første ansatte og administrerende direktør.
På sin første arbeidsdag som leder av Statoil, som da hadde fått kontorer på Lagårdsveien i Stavanger, så dro han, som den praktiske og nøkterne personen han var, ut og kjøpte seg en sovepose og sov sin første natt i Stavanger på gulvet i det som må kalles enkle omgivelser. På dette kontoret var det satt in et sentralbord av militær type (som han kjente fra sin tid i Forsvaret), og den første som ringte ham denne første arbeidsdagen i Stavanger var byens ordfører Arne Rettedal. Dette glemte Arve aldri. Og dette første døgnet i sin nye jobb som administrerende direktør for det statlige Statoil, fremstår i ettertid som mer enn en tilfeldig handling, -dette er et glimt av den nøkterne og målbevisste lederen, som samtidig var bevisst på å verdsette og forstå betydningen av relasjoner.
I sine tre bøker, to om sin tid i Statoil og en om norsk olje-og gassvirksomhet, tar Arve et dypere blikk på hendelser som formet denne næringen generelt og Statoil spesielt.
Den første store oppgaven som kom på Arves bord, var knyttet til rørledninger, og om og i hvilken grad Statoil skulle delta i det som senere ble selskapet Norpipe. Det var nok i disse drøftingene at hans medarbeidere og styret, for ikke å nevne andre oljeselskaper, fikk føle hvem de møtte i Arve Jonsen. Styret var forsiktige og nevnte at det kanskje var tilstrekkelig med at Statoil tok en mindre eierandel, Arve var uenig og sa at her burde Statoil ha 50%, og 50% ble det. Ikke uten sverdslag, men tospannet Arve Johnsen og Jens Christian Hauge som styreleder for Statoil var nærmest et uslåelig lag.
Troll-avtalen som sikret avsetning for gass ikke bare fra Troll feltet, var og er helt uvurderlig for Norge og Europa den dag i dag. Overføring av operatørskap for Statfjordfeltene fra Mobil til Statoil krevde mer enn gode forhandlingsevner. Som tidligere industriminister Finn Kristensen sa ved en senere anledning: hadde vi ikke hatt Arve som leder av Statoil, hadde vi ikke klart å få dette på plass.
Selv om Statoil i dag med navnet Equinor er det mest ragende resultat av hans livsgjerning, så bidro han på så mange området i samfunnet. Han var alt fra styreleder i Oslo Filharmonien til styreleder for Institutt for Energiteknikk. Han var ikke utdannet innenfor naturvitenskap eller teknologi, men var unikt interessert og bidro sterkt til utvikling på en lang rekke felt der teknologivalg er helt avgjørende. I et utvalg han ledet og som var nedsatt av to departementer, fremmet han forslag om hvordan en kan samle alle relevante data i Nordområdene, i dag er dette programmet Barents Watch. Han stod sentralt i å få etablert selskapet Norsk Helikopter (i dag er dette den norske del av Bristow Helicopters). Dette selskapet fikk introdusert Sikorsky sine maskiner til bruk i personelltransport til og fra olje- og gassinstallasjoner. Uten dette fremsynte grepet ville Norge i dag stått uten egnede helikoptere for denne tjenesten. Han ledet og styrte oppdeling av familieselskaper ved generasjonsskifter, slik som for Uglandfamilien, da Andreas K L Ugland og hans bror Johan Jørgen Ugland delte virksomheten mellom seg, og senere ved å dele den delen som tilfalt Andreas K L Ugland til sine tre sønner.
Da det ble bestemt at Arve måtte tre ut av Statoil etter kostnadsoverskridelsene på Mongstad-raffineriet, var det Finn Kristensen som fikk i oppgave å ringe Arve og informere ham om regjeringens beslutning. Og på statsråd Finn Kristensens gode måte fikk han sagt: «Statoil-toget kommer til å gå fra stasjonen, men du blir ikke med videre». Arve sa senere at det han da tenkte på var noe som en fenrik på befalsskolen hadde sagt til ham: «Johnsen, når De går på et nederlag, så påse at De gjennomfører en ryddig retrett».
Fra tidlig i høst, da han merket at helsen skrantet, så valgte Arve å flytte ut av sitt kontor på Drammensveien. Han ringte dem han hadde aktiviteter sammen med og sa helt enkelt: «det er en tid for alt». Da han så ringte meg for 14 dager siden og takket for samarbeidet vi hadde hatt, så fornemmet jeg at det var som om fenriken fra befalsskolen igjen snakket: «Johnsen, gjennomfør en ryddig retrett».
I Norge ble det funnet og foredles olje- og gassressurser. Og det vil fortsette i mange år fremover. For Norge sin del var det helt spesielle at samtidig fikk vi Arve Johnsen.
Kjetil M. Stuland
Stavanger 8. desember 2023
