Står teknologi i motsetning til natur?

I boken «På naturens skuldre» skriver Anne Sverdrup-Thygeson om Prochlorococcus, som er en mikroskopisk organisme, en bitteliten type blågrønn bakterie som lever i havet. Selv om den finnes over store deler av jordkloden, ble den ikke oppdaget før i 1985. Det geniale med bakterien, som er del av et planteplankton, er at den produserer enorme mengder oksygen gjennom fotosyntese. Så mye at det antas at den er den mest utbredte fotosyntetiske organismen3 på jorda, og det er beregnet at vårt femte pust er produsert av denne lille organismen.

Av de over to millioner artene som finnes i havene våre, er hvalene de største, og den nest største av dem alle er finnhvalen, som kan bli over 20 meter lang. Den produserer ifølge Sverdrup-Thygeson over 900 liter urin hvert døgn, som i sin tur gir næring til bakterier, plankton og alger.

Denne sammenhengen skriver Thomas Hylland Eriksen om i boken «Syv meninger med livet», der han fasineres av hvordan det han kaller «unnselige» kryp er nødvendige for at verdensveven ikke skal rakne.

Hylland Eriksen skriver videre at «det som holder verden gående, er langsomt og regelmessig, men moderniteten er rastløs, oppfinnsom og hensynsløs. Den går raskt frem og får ikke nødvendigvis øye på det grønne knøttet eller finnhvalens tissing når målet er å øke brutto nasjonalprodukt. I vår tid er det en overhengende fare for å glemme noe mennesker visste i tidligere tider, at ingen kan eie naturen, og at vi skal nærmes oss våre omgivelser med respekt og ydmykhet».

Så spørs det om dette er hva vi gjør i dagens samfunn – med respekt og ydmykhet? Er vi fanget av det Hylland Eriksen kalte «øyeblikkets tyranni»? Evner vi å se de lengre linjene, konsekvensene av at vi mennesker har gått fra å tilpasse oss naturen til å tilpasse naturen til oss? Og når er nok nok? Hva trenger vi egentlig av energi? Hva trenger vi den til, og hvor mange veier, næringsparker og hytter trenger vi? Og finnes det en slags endelig tålegrense for natur og naturmangfold?

Spørsmålene er mange når vi tar for oss sammenhengene mellom teknologi og natur.

Fra organisk til sosial avhengighet

Den lille historien i innledningen kan stå som en illustrasjon på at i naturen «henger alt sammen med alt», og at det i praksis er umulig å peke på noen organismer som unyttige i verdens økosystemer. Oksygen produseres både på land og i havet. Og begge steder bindes karbon. Prosesser som foregår i Amazonas og Stillehavet er livsnødvendige også for oss som bor i Norge. De biologiske økosystemene kjenner ingen landegrenser, selv om forvaltningen av natur gjør det. Derfor er vi avhengige av hverandre, også som nasjoner.

På sett og vis er det mangfold som skaper og opprettholder liv i evige biologiske sykluser, styrt av tilgang til næring og mulighet for formering. Tidsperspektivet på disse syklusene er uendelig, mens vi mennesker gjester denne uendeligheten i et svært lite, men for oss viktig tidsvindu.

Det er ikke så veldig lenge siden mennesker og natur var ett, da vi som art måtte lære både å beskytte oss mot naturen og hvordan vi skulle leve i og med den. Naturen var i balanse fordi vi som art ikke var mange nok og ikke hadde teknologi nok til å forstyrre den.

Men den industrielle revolusjon endret alt. Da startet kappløpet mot det som ble beskrevet som fremskrittet, og vi gikk fra å tilpasse oss naturen til at naturen i stadig større grad ble tilpasset oss mennesker. Nøkkelen var utvikling av ny teknologi og tilgang til ressurser som gjorde oss uavhengige av tid og sted. Fra den industrielle revolusjons spede begynnelse, der vannkraft skapte energien som drev de første maskinene, skapte først dampmaskinene og senere forbrenningsmotoren nye muligheter. Med forbrenningsmotoren kunne en bygge nye transportveier og utvikle nye transportmidler som tog, biler og fly. Og båtene ble både raskere og sikrere da de gikk fra seil til motorisert fremdrift.

Figur 1. Et moderne samfunn er avhengig av gode transportveier. Samtidig krever transportveier naturinngrep (foto: Pixabay).

Dette, sammen med overgangen fra prestestyrte til vitenskapelig funderte samfunn, har ført oss inn i en tid der mennesker har inntatt dominerende posisjoner over det meste av kloden på det vi må kalle eventyrlig vis. Gjennom innovasjon på det medisinske området har vi fått kontroll med sykdommer folk vanligvis døde av for bare tiår siden. Mange sykdommer er utryddet eller brakt under kontroll.

Takket være kunstgjødsel produseres det mer enn nok mat i verden, selv om tilgangen til den er skjevt fordelt.

Da Russland ble forsøkt utelukket fra verdens viktigste betalingsløsninger etter invasjonen av Ukrainia i 2022, oppdaget vi hvor vanskelige det er å utestenge et land fra det globale fellesskapet. De transnasjonale avhengighetene er rett og slett for omfattende til at total isolasjon er mulig.

Selv i tider med økt fokus på nasjonal uavhengighet, noe vi ser spesielt i forholdet mellom USA og Kina, er verden fremdeles preget av globaliseringen.

Der vi tidligere var avhengige av naturens organiske prosesser, er vi nå i større grad avhengig av sosiale relasjoner ikke bare på det lokale, men også på det globale planet.

Det er godt dokumentert at våre utslipp av klimagasser fører til en varmere klode. Og siden utslipp av klimagasser ikke kjenner noen nasjonale grenser, er vi spesielt avhengige av at de store utslippsnasjonene reduserer sine klimaavtrykk i henhold til internasjonale avtaler.

Det er stort sett global enighet om at særlig forbruket av fossilt drivstoff i transport- og energisektoren må reduseres kraftig, og over tid fases helt ut, mens det er stor uenighet om hvem som skal gjøre hva og hvor mye. Uten at verdens mest folkerike nasjoner, som Kina, India og USA greier å redusere sine utslipp dramatisk, vil temperaturen på jordkloden fortsette å øke. For å kunne realisere «det grønne skiftet» er en derfor ikke bare avhengig av forpliktende internasjonale avtaler, men også av sosial solidaritet på tvers av landegrenser, noe som trues av økende nasjonalisme og søkelys på egen nasjonale utvikling.

På sett og vis har vi som art frigjort oss fra avhengighet av natur og organisk liv, men skapt nye sosiale avhengigheter som av mange grunner er svært vanskelige å håndtere.

Konsekvensene av endringene er drastiske nedganger i bestander av ville dyr, fugler og insekter, det som er drivkraften i økosystemene. Det er illustrativt at den samlede biomassen av ville dyr nå utgjør bare 4 % av den totale biomassen av alle verdens pattedyr. Husdyrene våre utgjør 60 %, mens vi mennesker utgjør 36 %.

En helhetlig tilnærming til miljøutfordringer

Industrisamfunnet i Norge nådde sitt høydepunkt på 1970-tallet, da over en fjerdedel av alle sysselsatte jobbet i industrien. Det var på denne tiden Arne Næss utformet dypøkologien, en filosofisk retning som satte søkelys på naturens egenverdi og verdien av alt liv, uavhengig av hvor nyttig det måtte være for oss mennesker. I et slikt perspektiv står tradisjonelle økonomiske modeller som prioriterer vekst og forbruk på bekostning av natur i motsetning til naturens behov for å ta vare på alle levende vesener og deres økosystemer.

Med støtte fra Arne Næss skapte reklamemannen Erik Dammann det som skulle bli den største miljøbevegelsen i moderne tid, «Fremtiden i våre hender». Dammann var ikke bare opptatt av hvordan stadig mer natur ble ødelagt på bekostning av økonomisk vekst og overforbruk av ressurser, men også av at fordelingen av den nye rikdommen var urettferdig. De rike landene i vest ble rikere, mens de fattige i sør forble like fattige.

Femti år etter har Fremtiden i våre hender nesten 50 000 medlemmer, og det folkelige miljøengasjementet er større enn det var på 1970-tallet. Samtidig er kompleksiteten når det gjelder miljøspørsmål høyere, og komplekse problemstillinger, slik som elektrifisering av sokkelen, skaper mer splittelse.

Det positive sett fra et dypøkologisk perspektiv er et økende internasjonalt fokus på vern av natur, blant annet gjennom FNs Konvensjon om biologisk mangfold, som «pålegger alle medlemslandene å jobbe sammen for å sikre naturmangfoldet på kloden.» Denne konvensjonen har tre formål, som altså er å bevare klodens biologiske mangfold, å fremme bærekraftig bruk av ressursene, og å dele godene av genetiske ressurser rettferdig.

Økofilosofien har gjennom denne konvensjonen fått globalt gjennomslag. «Problemet» er at den ikke er bindende for de enkelte nasjonene som har sluttet seg til den på samme måte som klimaavtalene.

Norge kritiseres internasjonalt for flere forhold knyttet til naturvern, slik som forvaltning av ulvestammen og gruvedrift med dumping av avfall på havbunnen. Vi kritiseres for planer om mineralutvinning på store havdyp uten at det foreligger godt nok kunnskapsgrunnlag.

Likevel fortsetter nedbyggingen av natur i stor skala. NRK har dokumentert 44 000 naturødeleggende tiltak i Norge i løpet av bare fem år, og mange av de store inngrepene har gått under radaren politisk. 2752 arter i Norge er truet med utryddelse som følge av inngrep i spesielt verneverdige områder. Det bygges nye industriparker, nye veier i tidligere uberørt natur, nye hytter og hus i tillegg til vindmøller på land og til havs, samt nye kraftlinjer. I tillegg er det heller ikke slik at «vern er vern», for det er lov med jakt, fiske og husdyrhold i nasjonalparkene våre, og det tillates både bunntråling og teine-fangst i de marine nasjonalparkene. Og om striden står mellom vern og utbygging, vinner ofte utbygging, selv i vernede områder, slik en opplevde da Regjeringen opphevet vern av Lågendeltaet ved Lillehammer for å bygge ny motorvei gjennom området.

Rent politisk har økofilosofien imidlertid satt lite spor etter seg i Norge. Nye arbeidsplasser vinner ofte i kampen mellom vern eller utbygging av natur lokalt. Dette er også planleggernes dilemma, for hvilke verdier skal stå i førersetet i fremtiden? Skal vi prioritere økofilosofiens vekt på vern av natur og naturmangfold eller den klassiske økonomiens vekt på økonomisk vekst der natur ses som en av innsatsfaktorene? Og hvordan greier vi å håndtere slike utfordringer globalt når stadig flere nasjoner setter egen vekst over global forvaltning av natur? Hvilket ansvar har «vekstselskapene» for den videre utviklingen, og er de villige til å ta ansvaret? Og hva med «oss» – folk flest?

Figur 2. Planlagt ny bru over Lågen etter at Regjeringen opphevet vern av området. Den nye brua kommer to kilometer nord for dagens bru. (Kilde og illustrasjon: Nye Veier).

En sammenvevd verden

Opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet la grunnlaget for en kultur der vitenskapelig kunnskap ble verdsatt, systematisert og brukt til å forstå og forbedre verden. Dette la grunnlaget for moderne vitenskaps dominans i samfunnsutviklingen, og skapte nye rammer for offentlig debatt og utveksling av kunnskap.

Mens opplysningstiden la grunnlaget for dagens kunnskapssamfunn og teknologiske utvikling, har big tech-selskapene videreført og forsterket disse idealene i en digital tidsalder. Begge epokene viser hvordan kunnskap og teknologi kan være frigjørende, men også bidra til å konsentrere makt, skape nye etiske utfordringer og omforme samfunnet på grunnleggende måter. Under opplysningstiden var det presteskapet som mistet makt, mens det i dag er big tech som overtar dominerende posisjoner i samfunnsutviklingen mens universitetene er under press.

I boken «The Big Nine: How the Tech Titans and Their Thinking Machines Could Warp Humanity» beskrev Amy Webb hvordan ni selskaper stod i sentrum for KI-utviklingen i verden. Seks av dem er amerikanske (Amazon, Google, Facebook, IBM og Apple, Microsoft) og tre kinesiske (Tencent, Baidu, Alibaba).

Siden boken kom ut i 2019 har vi sett at flere spesialiserte selskaper, som OpenAI (chatgpt) og NVIDIA (lager datamaskiner spesialdesignet for KI-oppgaver), også har entret arenaen.

Problemet med denne dominansen av private aktører er at de er i besittelse av makt uten ansvar. De har som formål å tjene penger for sine eiere og opptrer ofte i etisk grenseland for eksempel i måten de håndterer persondata på.

Harvardprofessor Shoshana Zuboff har beskrevet denne utviklingen i boken «Overvåkingskapitalismen» som handler om hvordan plattformselskapene arbeider med å predikere og modifisere vår atferd. Noe av det mest skumle i dag er hvordan big tech også tar kontroll over mediekanalene. Jeff Besos i Amazon kjøpte Washington Post i 2013 og nedla for første gang i historien forbud mot at avisen kunne anbefale en kandidat til presidentvalget i 2024 (de ville anbefale Kamala Harris). Elon Musk kjøpte Twitter/X, og bruker tjenesten rått til å fremme egne politiske agendaer. Mange ble også forbauset da Musk teamet opp med Donald Trump gjennom valgkamp og senere seier ved valget i 2024. Trump svarte ved å gi Musk ansvar for «effektivisering av offentlig sektor».

Noe av det urovekkende ved denne utviklingen er at makt overføres fra demokratisk valgte organer til tech-gigantene og at denne makten ser ut til å utøves uten et etisk fundament bygd på humanistiske verdier, noe vi blant annet ser i den stadig mer hatske retorikken som omgir flere av disse aktørene.

Står teknologi i motsetning til natur?

En av utfordringene med big tech er at det kreves mye energi for å drifte serverparker og utvikle nye modeller for kunstig intelligens. Datasenteret som Google bygger i Skien i Norge, vil for eksempel ha behov for hele fem prosent av Norges totale strømforbruk.

Datasentre er energikrevende, men nødvendige i en digital infrastruktur. I tillegg til at de er energikrevende, er de også arealkrevende. Google beslaglegger om lag 2000 dekar i det som blir ett av verdens største datasentre. I tillegg kommer areal som er nødvendig for å dekke energibehovet med vind- eller solenergi tilsvarende 245 km2. Til sammenligning er Dovre nasjonalpark på 289 km2.

Jørgen Randers, kjent blant annet for boken «Limits To Growth» omtalte prosjektet i Skien som et ran! Han spurte ... «Er det virkelig sant at utenlandske eiere får lov til å bygge et industrianlegg i Norge som vil lede til høyere strømpriser for flere millioner nordmenn i 30 år fremover? Uten å legge igjen annet enn lønn til noen hundre (forhåpentligvis norske) arbeidere? Uten å betale full skatt til Norge?»

Ikke bare energibruken, men også arealbruken skaper konflikter, spesielt i mange lokalmiljøer som blir berørt av slik utbygging, slik som i Jørpeland i Rogaland der selskapet Green Mountain ønsker å bygge to store datahaller på 44 000 m2 med 20 meters høyde på det som i media betegnes som bygdas «indrefilet».

Datasenterindustrien skaper, sammen med planlagte batterifabrikker og annen kraftkrevende industri, konflikter knyttet til både lokal arealbruk og naturavtrykket som utbygging av vind- og solkraft fører med seg. Argumentet fra utbyggerne er at dette er nødvendig på grunn av «det grønne skiftet», mens skeptikerne peker på Norges forpliktelser knyttet til FNs naturkonvensjon, der vi har forpliktet oss til å verne 30 % av all natur både på land og til sjøs.

På mange måter står vi overfor et klassisk «wicked problem», med komplekse problemstillinger som ikke har enkle løsninger.

Det er kanskje ikke bare i biologien at «alt henger sammen med alt» og når det kommer til stykket er det etter hvert også et spørsmål om hva vi kan tro på.

Så er det et spørsmål til som må analyseres, og det handler om makt. Hvem er det som vil tjene på disse prosjektene? Hvem vil tape på dem? Hva er de eksterne effektene, både positive og negative, av alle tiltakene som gjennomføres under paraplyen «det grønne skiftet»? Og hvilke historier kan vi egentlig tro på?

Hva er egentlig problemet?

Det er vanskelig å ha oversikt over alle mulige valg som må gjøres og hvilke konsekvenser de vil ha når vi samtidig skal løse både klima- og naturproblemet og skape en bærekraftig verden. En analogi kan være historien om de seks blinde som ønsket å forstå hvordan en elefant så ut. De undersøkte hver sin del av elefanten: én kjente på siden og sa den var som en mur, en annen på støttannen og mente den var som et spyd. En tredje tok i snabelen og sa den var som en slange, mens en fjerde kjente på kneet og sammenlignet det med et tre. Den femte fant øret og sa det minnet om en vifte, og den sjette tok i halen og kalte den et tau. Så begynte de å krangle – for alle hadde rett, men tok samtidig feil.

Helheten er ikke bare en sum av delene, slik historien om elefanten viser. Helheten er noe annet og noe som det er vanskelig å forholde oss til, derfor analyserer og kartlegger vi den stykkevis og delt. Men heller ikke kartene vi lager viser helheten. Peter Senge med flere skrev at ... “What we map depends on where we look, what factors we choose to focus on, and what aspects of the terrain we decide to represent. Since these choices will shape the kind of map we produce, there is no perfect map of a terrain. Therefore, making sense is more than an act of analysis; it’s an act of creativity.”

Dette bringer oss inn på Karl Weicks begrep om «sensemaking». Hva vil det si å forstå utfordringene vi står overfor? Ifølge sitatet over handler det om hvor vi ser, og hva vi velger å legge vekt på.

Sensemaking i komplekse systemer

Sensemaking handler om hvordan vi skaper mening i situasjoner preget av usikkerhet og tvetydighet. Når vi står overfor en virkelighet som er for kompleks til å forstås i sin helhet, organiserer vi erfaringene våre gjennom retrospektiv tolkning – vi ser tilbake på det vi har gjort og opplevd for å forstå hva som skjer og hva vi skal gjøre videre. I slike prosesser er det ikke bare fakta som teller, men også hvordan vi rammer inn, deler og gjenforteller erfaringene våre for å gjøre dem håndterbare. I konteksten av det grønne skiftet innebærer dette at aktører kontinuerlig må justere sine oppfatninger og handlinger etter hvert som ny informasjon og nye perspektiver blir tilgjengelige, og det er gjennom denne prosessen at meningsfulle valg kan gjøres.

Det er mitt håp at vi kan bidra til en slik «rejustering» av oppfatninger og skape gode grunnlag for handling. De store valgene vi står overfor er i hovedsak politiske, noe som gir våre politikere et stort ansvar. Da bør vi som minimum kreve at viktige beslutninger tas på grunnlag av så god innsikt som mulig og at en forstår konsekvensene av å balansere «umulige» valg mot hverandre.

Et mangehodet troll

Vi kan velge å legge vekt på nye arbeidsplasser, eller på hvordan vi kan senke vårt CO2 avtrykk, på hvordan vi skal greie å bevare 30 % av norsk natur og i tillegg restaurere 30% av natur som er nedbygd. Men greier vi å ha alle disse faktorene i hodet samtidig? Og er vi kreative nok til å greie å balansere disse perspektivene på måter som skaper best mulige resultat for oss som bor i dette lille landet langt mot nord? Vi som utgjør mindre enn en promille av jordas befolkning, og som bor i et land med store geologiske, geografiske og klimatiske utfordringer?

Gjennom biologisk/økologisk innsikt, filosofisk analyse, fysikk, økonomi, samfunnsfag og humaniora, er det mitt håp at vi ikke bare ser elefanten stykkevis og delt, men også får et inntrykk av hvordan den ser ut i hele sin majestetiske virkelighet.