Norsk forskning i et internasjonalt perspektiv: Evne og vilje til samarbeid gir resultater

For å lykkes med forskning kreves internasjonalt samarbeid. For Norge er EUs rammeprogrammer den klart viktigste internasjonale forskningsarenaen. For å ha suksess må vi ha tett inngrep med beslutningsprosesser og beslutningstakere i Brüssel. Historien viser at Norge har klart seg godt i konkurransen.

Denne artikkelen utgjør kapittel 9 i boken «Natur og teknologi». Artikkelen uttrykker forfatterens mening.

Nasjonale laboratorier spiller en avgjørende rolle for kvaliteten på norsk teknologisk forskning og for at norske forskningsmiljøer kan delta i internasjonal forskning. Bildet viser SINTEF Energy Lab (foto: Geir Mogen/SINTEF).

Forskning handler om å utvikle og dele kunnskap. Norge har en lang tradisjon for internasjonalt samarbeid i alle fagområder. En viktig person er Fridtjof Nansen. Hans forskning og ekspedisjoner viste hvordan norsk vitenskap kunne påvirke verden. Nansen var en internasjonal vitenskapsmann som samarbeidet med forskere fra mange land. Hans grundige empiriske studier av havstrømmer og polarområder la grunnlaget for moderne hav- og værforskning. Gjennom sitt arbeid viste han hvordan forskning kan bidra til å løse globale problemer. Nansens evne til å knytte vitenskap til samfunnets behov, både gjennom humanitært arbeid og naturvitenskap, viser hva internasjonalt forsknings­samarbeid kan oppnå.

Fagdisiplinene blir stadig mer spesialiserte, noe som gjør samarbeid avgjørende for å sette kunn­skapen inn i en større sammenheng. Ulike sektorer blir også mer knyttet sammen, noe som øker be­hovet for samarbeid for å bruke forskningsresultater på en effektiv og helhetlig måte.

Et eksempel på dette er arbeidet med karbonfangst og -lagring, som i SINTEF går tilbake til midten av 1980-tallet. Rundt 2002 tok SINTEF og NTNU initiativ til og fikk gjennomslag for at EU skulle finansiere FoU-prosjekter innen dette feltet, som en tidlig anerkjennelse av teknologiens betydning for å redusere klimagassutslipp. Dette arbeidet utviklet seg raskt til omfattende samarbeidsprosjekter mellom flere europeiske land. I 2007 tok NTNU og SINTEF et nytt skritt ved å etablere felleseuropeiske laboratorier for karbonfangst, -transport og -lagring. Dette har styrket det internasjonale sam­arbeidet og lagt grunnlaget for utviklingen av bedre teknologier på området.

Figur 1. Ved SINTEFs laboratorium på Tiller i Trondheim forskes det på CLC (Chemical Looping Combustion). Ved hjelp av CLC lages damp som kan brukes til varme i industrielle prosesser eller til strømproduksjon. Teknologien har innebygd CO₂-fangst, og kan gi et viktig bidrag til avkarbonisering av industrier som står for en betydelig del av verdens CO₂-utslipp. (Foto: Geir Mogen/SINTEF).

Møtet med internasjonale miljøer – Norges styrker og svakheter

Å utvikle og lede samarbeidsprosjekter handler om å navigere i kompliserte landskap for å danne gode partnerskap, noe som er viktig for å lykkes med prosjekter som får støtte fra EU. Det krever at forskningsmiljøer har tett inngrep med industrien, også internasjonalt. SINTEFs satsning innenfor karbonfangst er et godt eksempel som har hjulpet oss med å lage løsninger som er relevante for industrien.

Et annet viktig punkt er samarbeidet mellom forskningsinstitutter og universiteter, som i Norge har skapt en plattform for innovasjon og deling av kunnskap. Dette har vært avgjørende for å styrke forskningen og utviklingen innenfor mange fagområder som energi, medisin, kjemi, petroleums­teknologi, skipsbygging, fiskeoppdrett etc.

"Team Norway" er et godt eksempel på hvordan norske aktører jobber sammen for å lykkes i EU. "Team Norway" er et nettverk av norske aktører som samarbeider for å påvirke utlysningstekster og prioriteringer i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, som Horizon Europe. Gjennom arbeid i Brussel og i Norge sørger dette nettverket for at norske interesser og kompetanser blir representert i utviklingen av EUs forskningsagenda. Ved å delta aktivt i ekspertgrupper, komiteer og strategiske fora i EU, jobber nettverket med å bidra til at norske forskningsmiljøer får muligheter i relevante utlysninger.

Samtidig bidrar "Team Norway" til å bygge partnerskap mellom norske og europeiske aktører, noe som styrker Norges evne til å delta i konkurransen om EU-finansiering og til å bidra med løsninger på store samfunnsutfordringer. Dette samarbeidet har vist seg å være en styrke i å samle ressurser og kompetanse for å møte EUs utfordringer.

En av de største utfordringene for norske aktører har vært at de ikke har vært tett nok på hva som skjer i Brussel, spesielt ved endringer i rammeprogrammet. Dette har gjort det vanskelig å forstå hva som skjer og hva utlysningene betyr. For å håndtere dette, opprettet NTNU, UiB og SINTEF et kontor i Brussel i 2015.

Å være til stede i Brussel er en stor fordel for norske aktører som ønsker å delta i disse euro­peiske prosjektene. For å lykkes i Brussel må de som er der bygge nettverk og relasjoner, og holde seg oppdatert på både kortsiktige og langsiktige prosesser. Konti­nuerlig arbeid og jevnlig kontakt med hjemmeorganisasjonen er også viktige faktorer for suksess. Dette gjør at fagmiljøene kan sikre seg relevante partnerskap og muligheter, og bidra effek­tivt til utviklingen av europeisk forskning.

En utfordring ved deltakelse i EUs rammeprogram har vært finansiering, spesielt for de teknisk-industrielle forskningsinstituttene, som har lavere grunnbevilgning enn i mange andre land. Dette har blitt bedre gjennom Retur-EU ordningen, som ble etablert i 2012 for å kompensere for dette. En annen utfordring er at Norge ikke er fullt medlem av EU, noe som har gjort at norske aktører har måttet være ekstra aktive for å sikre seg innflytelse og tilgang til ressurser. Dette krever kontinuerlig oppmerksomhet og strategisk planlegging.

Hva kjennetegner fagmiljøene som lykkes?

Vellykkede fagmiljøer har en tydelig og planlagt tilnærming, som kan variere avhengig av fagområdet. I EU-prosjekter som støtter nysgjerrighetsdrevet og utfordringsdrevet forskning, trengs ulike metoder. Felles for alle suksessfulle fagmiljøer er at arbeidet må være langsiktig og godt planlagt.

I nysgjerrighetsdrevet forskning er høy vitenskapelig kvalitet viktig. Forskningen må være av høy standard, og fagmiljøet bør fokusere på å utvikle ny kunnskap. I utfordringsdrevet forsk­ning er samarbeid og nettverk avgjørende for suksess. Spesielt innen teknologiområder som bioteknologi og digitale teknologier er samarbeid med europeiske industrifolk og forsknings­miljøer nødvendig. Dette gjelder ikke bare teknologirelaterte prosjekter, men også utford­ringer knyttet til verdikjeder og samfunnsfunksjoner, som energi og bruk av hav­ressurser. EU finansierer forskning som er viktig for hele Europa. Derfor må norske aktører delta aktivt i utviklingen av EUs forskningsprogrammer for å fremme temaer der Norge kan bidra.

Internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for å styrke forskningens kvalitet og relevans. Blant de mest verdifulle formene for slikt samarbeid er forskningsopphold ved utenlandske institusjoner. Gjennom slike opphold får norske forskere en unik mulighet til å arbeide tett med ledende fagmiljøer, tilgang til avanserte ressurser og laboratorier, samt at de kan bygge nettverk som varer lenge etter oppholdet er avsluttet.

Jeg har personlig erfaring fra slike opphold ved universitetet i Stuttgart og ved Sandia National Laboratories i Livermore, California. Disse oppholdene har gitt verdifulle erfaringer, både faglig, menneskelig og kulturelt. Faglig sett har de bidratt til å styrke min kompetanse innen vitenskapelig metode og gitt meg innsikt i nye perspektiver på forskningen. Jeg har også lært hvordan forskning kan knyttes tettere til samfunnsnyttige anvendelser gjennom samarbeid med brukere av forsknings­resultatene.

På et menneskelig plan har jeg fått en dypere forståelse av ulike arbeidskulturer og hvordan tverrkulturelt samarbeid kan berike både prosjekter og personlig utvikling. Samtidig har disse oppholdene vært en påminnelse om betydningen av å bygge broer mellom akademia, industri og samfunn for å skape bærekraftige løsninger på globale utfordringer. Det er denne type samarbeid som gjør forskning virkelig grenseløs, og som gir oss muligheten til å bidra på et globalt nivå.

Hvorfor internasjonalt forskningssamarbeid?

For Norge gir deltakelse i EU-prosjekter mulighet til å samarbeide med ledende forskere og institusjoner i Europa. Et eksempel er COREu, et EU-prosjekt ledet av SINTEF Energi i sam­arbeid med NTNU. Prosjektet samler forskere og industripartnere fra hele Europa for å jobbe med karbonfangst og -lagring, en teknologi som reduserer klimagassutslipp. Målet er å frem­skynde bruken av denne teknologien, spesielt i sektorer med høye utslipp som energi, sement og stål.

Deltakelse i slike prosjekter gir Norge tilgang til kunnskap, teknologi og nettverk som styrker både forskning og næringsliv. SINTEF og NTNU viser hvordan samarbeid med andre land både kan føre til nye løsninger som hjelper Norge med å nå klimamålene og gir fordeler til andre land.

Det har også stor verdi at utenlandske forskere kommer til Norge på kortere og lengre opphold. En av effektene er at noen av disse etablerer seg i Norge. Et eksempel er at SINTEF i dag har medarbeidere fra 80 ulike land. I tillegg til å ta med seg kunnskap og innsikt til Norge har de et nettverk av relasjoner av stor verdi.

Det er mange faktorer som spiller inn når forskere vurderer hvilke land de helst vil dra til. En begrunnelse jeg har hørt fra mange som har valgt å dra til Norge er at vi har fagmiljøer med laboratorier på høyt internasjonalt nivå.

I en global verden er samarbeid mellom land viktig for å løse store problemer og forbedre forskningen. For et lite land som Norge, er dette spesielt viktig. Ved å samarbeide med forskere fra andre land får vi nye ideer, ressurser og teknologi, som gjør oss bedre rustet til å konkurrere internasjonalt.

Et eksempel er forskningssamarbeidet innen havvind. Gjennom deltakelse i EU-programmer samarbeider norske forskningsinstitutter, universiteter og bedrifter med ledende internasjonale aktører. Dette har gitt Norge tilgang til den nyeste teknologien innen flytende havvind, en sektor der Norge har utviklet en globalt ledende posisjon. Teknologier utviklet gjennom dette samarbeidet har gjort norske selskaper som Equinor konkurransedyktige i havvindmarkedet, spesielt med prosjekter som Hywind Scotland og Hywind Tampen.

I motsetning til USA og Kina, som har store, sentraliserte markeder, er Europas forsknings­miljøer delt opp i mange land med ulike prioriteringer og regler. Her er EUs rammeprogram for forskning, Horizon Europe, viktig. Programmet samler ressurser og ideer fra hele Europa. Gjennom finansiering og samarbeid bidrar programmet til å bygge sterke internasjonale nettverk og forbedre Europas forskningskapasitet og konkurransedyktighet. Det hjelper også til å overvinne språk- og regelverks­forskjeller, slik at forskere kan jobbe sammen om felles mål, spesielt innen klima, helse og digitalisering.

Norske aktører konkurrerte seg til 15 milliarder kroner fra Horisont Europa i årene 2021 til 2024. Til sammenligning var bevilgningen til Forskningsrådet 12 milliarder kroner i 2024 alene. Det vil si at den årlige bevilgningen til Forskningsrådet er om lag tre ganger høyere enn gjennomsnittet av EU-midler. Det er viktig å merke seg at EU-finansieringen kommer i tillegg til nasjonale midler, og gir norske forskningsmiljøer mulighet til å delta i internasjonale samarbeidsprosjekter.

Betydningen av internasjonal forskning for norsk konkurransekraft

Rammeprogrammene skaper en mer koordinert innsats og bidrar derfor til å redusere problemene med at Europa er splittet. Dette gir Europa et bedre grunnlag for å konkurrere med USA og Kina når det gjelder forskning og innovasjon.

Samarbeid mellom land fremmer forskning ved å samle innsats fra ulike fagområder. For Norge betyr dette at vi kan bygge videre på våre styrker, som bærekraft, havbruk, marin teknologi, energi og helse, samtidig som vi følger med på utviklingen i verden.

Med økende behov for samarbeid mot globale trusler, vil EUs rammeprogram trolig bli viktig for å utvikle løsninger som beskytter samfunnet og styrker Europas sikkerhet. EUs ramme­program for forskning kan bli stadig viktigere for samfunnssikkerhet og beredskap.

Europa står overfor flere komplekse sikkerhetsutfordringer, som cyberangrep, hybride trusler, pandemier og klimaendringer. Disse utfordringene krever samarbeid og tilgang til forskningsbaserte løsninger.

EUs rammeprogram gjør det mulig for land, forskningsinstitusjoner og private aktører å sam­arbeide. Gjennom samarbeid kan ressurser og kompetanse samles for å utvikle teknologi og løsninger som styrker samfunnssikkerheten.

Horizon Europe legger til rette for samarbeid mellom ulike fagfelt, som er viktig for å håndtere komplekse problemer innen beredskap. For eksempel kan forskning innen kunstig intelligens, kommunikasjonsteknologi og medisinske løsninger være viktig for fremtidige beredskaps­systemer.

Horizon Europe har programmer som fokuserer på samfunnsutfordringer, inkludert sikkerhet. Dette inkluderer forskning på grensebeskyttelse, cybersikkerhet, beredskap og motstands­dyktighet mot hybride trusler. Prosjektene knyttet til sikkerhet bidrar til å styrke Europas evne til å håndtere kriser.

Totalforsvaret, som handler om samarbeid mellom sivile og militære, kan dra nytte av EU-forskning. Samarbeid mellom sivile og militære aktører i forskningsprosjekter bidrar til å utvikle løsninger som kan brukes både i krisesituasjoner og i hverdagen, som bedre kommu­nikasjons­systemer og infrastruktur.

Gjennom EU-programmer får vi også tilgang til midler som gjør det mulig å delta i store inter­nasjonale prosjekter. Dette samarbeidet hjelper oss med å løse globale problemer samtidig som det styrker norsk forskning og konkurranseevne. Prosjekter som COREu viser hvordan samarbeid over landegrensene bidrar til bærekraftige løsninger og sikrer at Norge forblir en viktig aktør.

Etter andre verdenskrig begynte Norge å samarbeide mye med forskningsmiljøer i USA. Mange norske professorer tilbrakte sine «sabbatsår» ved amerikanske institusjoner. I de siste tiårene har det norske forskningssamarbeidet i større grad blitt rettet mot Europa. Det ser ut til at denne trenden vil fortsette.

Norske forskningsmiljøer i EU – hvor konkurransedyktige er vi?

Norske forskningsmiljøer har oppnådd en suksessrate på 24 % i Horisont Europa, betydelig høyere enn gjennomsnittet på 17 %. Dette betyr at norske søknader har en høyere sannsynlighet for å bli innvilget sammenlignet med det europeiske gjennomsnittet. I tillegg har Norge hentet hjem 3,29 % av de utlyste midlene i Horisont Europa, noe som overstiger regjeringens mål på 2,8 %. Dette tilsvarer omtrent 1,2 milliarder euro til norske aktører. Disse resultatene viser at norske forskningsmiljøer er svært konkurransedyktige i Horisont Europa-programmet. Det er flere grunner til dette.

For det første har Norge sterke fagmiljøer innen energi, hav, klima, helse, digitalisering og bære­kraft. Norske universiteter og forskningsinstitutter anses som pålitelige samarbeidspartnere i europeiske prosjekter.

Figur 2. Rigging av forsøk i høyspenningshallen på SINTEF Energy Lab (foto: Geir Mogen/SINTEF).

For det andre har norske forskere og bedrifter en god strategi for å delta i Horizon Europe. De er flinke til å lage sterke søknader og bygge gode samarbeid med ledende partnere fra hele Europa. Dette øker sjansene for å få prosjektene godkjent og finansiert.

En annen viktig faktor er den nasjonale støtten norske forskningsmiljøer får. Norges forsknings­råd og andre nasjonale aktører i «TEAM Norway» gir både støtte og veiledning for å hjelpe norske deltakere med å lykkes i konkurransen om EU-midler. Dette gjør at flere kan delta og hevde seg internasjonalt.

Norge har også et sterkt fokus på samarbeid. Norske forskere er flinke til å bygge nettverk og samarbeide med internasjonale partnere, noe som hever kvaliteten og relevansen i prosjek­tene. Gjennom slike samarbeid bidrar norske aktører til å løse store samfunnsutfordringer og får tilgang til viktig kunnskap og ressurser.

Deltakelse i Horizon Europe gir Norge en unik sjanse til å delta i fremragende forskning og innovasjon. Dette styrker landets internasjonale posisjon og bidrar til å løse globale utford­ringer, samtidig som det sikrer at norsk forskning og næringsliv forblir konkurransedyktige i en stadig mer globalisert verden.

Stor tro på norsk konkurransekraft, men også bekymret

Det er en veletablert oppfatning at forskning og innovasjon er en forutsetning for et konkurranse­kraftig næringsliv. Norges posisjon i Horizon Europe og Horizon 2020 viser at våre forskningsmiljøer er ledende på flere viktige områder. Kombinasjonen av sterke fagmiljøer, strategisk tilnærming til inter­nasjonale samarbeidsprosjekter og solid nasjonal støtte gir Norge et godt fundament for å hevde seg også i årene som kommer. Slik sett er det god grunn til å ha tro på norsk industris fremtidige konkurransekraft.

Norske forskere og institusjoner har vist evne til å tilpasse seg en stadig skiftende forsknings­verden. Områder som bærekraft, energi, helse og digitalisering vil fortsatt være sentrale i fremtidens globale utfordringer, og her har Norge en tydelig styrke. SINTEF, NTNU og UiO er eksempler på aktører som både bidrar til å sette Norge på det internasjonale forsknings­kartet og som leder an i arbeidet med løsninger på globale utfordringer, slik vi ser i eksempelet med COREu-prosjektet.

Norsk forskning har også vist stor evne til å tiltrekke seg partnere fra hele verden. Gjennom Horizon Europe får norske aktører tilgang til betydelige ressurser og nettverk, noe som gjør dem i stand til å utvikle banebrytende løsninger. Samtidig legger den norske forsknings- og innovasjonskulturen vekt på samarbeid og tverrfaglighet, som er avgjørende for å lykkes i fremtidens krevende prosjekter.

Edvard og May-Britt Moser fikk Nobelprisen i 2014. Det satte Norge på kartet som en viktig nasjon innen nevrovitenskap. Dette har hatt stor betydning for norsk forskning og økt vår anerkjennelse i verden. Nobelprisen har gjort Norge mer attraktiv for ledende forskere fra andre land.

Norske politikere har gjennom flere tiår kraftig styrket den offentlige finansieringen av forskning og utvikling. Norge er blant de landene som bruker mest offentlig midler i forhold til bruttonasjonal­produktet på forskning og utvikling. Mesteparten av midlene går til grunnfinansiering av universi­tetene, men finansieringen fordeles også på andre aktører.

Blant disse skiller Forskningsrådet seg ut – dessverre på en negativ måte. Mens andre aktører har opplevd vekst, har Forskningsrådet ikke fått den samme økningen i ressurser. Langsiktig forskning er blitt en taper i konkurransen om offentlige midler, i forhold til mer kortsiktige utviklingstiltak i bedriftene. Dette er bekymringsfullt, ettersom Forskningsrådet er en nøkkelaktør i å fremme forskningssamarbeid, som igjen er avgjørende for å styrke Norges konkurransekraft. Både OECD og norske samfunnsøkonomer fremhever Forskningsrådets viktige rolle i å drive frem utvikling og om­stilling i norsk næringsliv.

Selv om konkurransen i Europa og verden blir hardere, har Norge flere fordeler som gir håp. En av fordelene er sterke fagmiljøer, muligheten til å delta i internasjonale prosjekter, og støtte fra staten. Det er også viktig at det er høy tillit i Norge. Norsk industri samarbeider mye med forskningsmiljøer. Universiteter og forskningsinstitutter blir ofte invitert til norske bedrifter, mens forskningsmiljøer i andre land ofte møter hindringer for samarbeid. Dette gjør at norske forskere forstår industriens problemer godt, og kan tilpasse forskningen sin for å gjøre den mer nyttig. Alt dette hjelper Norge med å holde på sin konkurranseevne.