”Forskningsmeldingen: Grunnlag for en innovasjonspolitikk?”

Foredrag v/Adm. direktør Wiktor Sørensen i Norut Gruppen AS og styreleder i FIFO.

NTVA-møte 18.01.06 i Oslo

Hjertelig takk for invitasjonen. Det er både en ære og en glede å stå på denne talerstol. Selv om det å foredra for en slik meget kunnig forsamling om forskning og innovasjon kan minne om overforing, går jeg til verket med både entusiasme. Det har nemlig skjedd mye positivt de siste par år på begge områder. Først litt om FIFO som jeg er styreleder for. Vi organiserer de polytekniske instituttene og miljøinstituttene, til sammen ca 20 i tallet. Det kan synes beskjedent, men i antall årsverk og omsetning utgjør vi over halvparten av den norske instituttsektoren og derved ca fjerdedelen av den norske forskningen i kunnskapsallmenningen. Våre medlemmene er også med i Abelia som vi naturlig nok har et nært og godt samarbeid med.

Jeg har lagt merke til at mine fremragende kollegaer i kveld kommer fra Norges Forskningsråd og fra U&H-sektoren og jeg tolker da min rolle til å besvare tittelen fra et instituttståsted. Den norske instituttsektorens bredde og mangfold er imidlertid for stor til at jeg tør å tale på alles vegne. Jeg må derfor tilstå at mitt ståsted er ganske nær de medlemsinstituttene jeg nettopp har vist frem.

Overskriften er jo lett å besvare bl.a. fordi den forrige regjeringen behandlet begge tema i to dokumenter lagt frem i 2003/04 og 2005. ”Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonpolitikk”, ”Fra idé til verdi”, beskriver  hovedrammen for Regjeringens innovasjonspolitikk i følgende fem områder:

        1.      Rammebetingelser for næringslivet
        2.      Kunnskap og kompetanse
        3.      Forskning, utvikling og kommersialisering
        4.      Entreprenørskap – oppstart av ny virksomhet
        5.      Elektronisk og fysisk infrastruktur

Størstedelen av pkt 2 og 3 er nettopp FoU, hvordan man får til gode rammebetingelser for næringslivet og utøver godt entreprenørskap er gode forskningstema og forskning vil avgjort være en viktig ingrediens for å få til en god og langtidsvirkende elektronisk og fysisk infrastruktur. Den enkle konklusjon må da bli at forskning sannsynligvis er den viktigste enkeltfaktor for å fremme innovasjon i Norge og for å skape et innovativt samfunn i Norge med innovative regioner. Flere land har oppdaget det: USA som er verdensledende på området og EU som satset 3% av BNP i Lisboa for å bli minst like innovativ som USA. Det er innovasjon og næringsutvikling/konkurranseevne som er hoveddrivkreftene bak satsingen. 

Den norske forskningsmeldingen ”Vilje til forskning” måtte forventes å ville følge opp den foregående innovasjonsmelding. Og det gjorde den. Daværende statsråd Kristin Clemet la frem en forskningsmelding med meget høye ambisjoner og med en klar idé om at norsk forskning skulle bidra til innovasjon. Det er den mest ambisiøse forskningsmelding jeg kjenner til, selv om John Lilletun skal ha all ære og honnør for å være den statsråd som førte fondstanken inn i norsk forskning. Men Kristin Clemet la ikke bare fram en ambisiøs melding, hun fikk regjeringen med på å sikre de to første års nødvendige budsjettvekst for å følge opp ambisjonen om at det offentlige i 2010 skal stå for 1% av BNP til forskning. Det var et stykke politisk håndverk som nærmet seg kunst.

For instituttsektoren og, med spesiell adresse til FIFOs medlemsmasse, var denne forskningsmeldingen særdeles viktig. Årsaken er flerfoldig. Vi har en tid følt oss noe venneløs, selv om vi samarbeider intenst både med U&H, næringsliv og offentlig forvaltning. Det kan selvsagt skyldes vår egne psyke, men noen ganger får vi inntrykk av at U&H mener de kunne gjort den jobben vi gjør minst like godt, og at næringslivet mener de burde få alle pengene direkte slik at det kunne bli ordentlig næringsliv av forskningen på røde rappen. Kostbare er vi også, vi tar jo prisen det koster å forske helt uten subsidiering og nesten uten grunnbevilgning. Etter hvert  fremmet man mer strukturell kritikk: Instituttsektoren i Norge er altfor stor og vesentlig større enn i andre land det er naturlig å sammenligne med. Vi holdt ikke kvalitetsmål, vi var for mangfoldig, vi traff ikke våre målgrupper og vi fraterniserte med de store som kunne betale. Dette toppet seg i Technopolisrapporten i evalueringen av Norges forskningsråd hvor det het at instituttsektoren var for stor og fragmentert, at vi tiltrakk oss dyktige folk som andre i FoUI-systemet hadde bedre bruk for, og at vi var en barriere for samarbeid mellom universitetene og næringslivet. Andre antydet at vi var til hinder for forskning i bedriftene. 

Også myndighetene ved vårt basisbevilgningsdepartement NHD fulgte standhaftig opp denne trenden ved å holde våre grunnbevilgninger på samme nominelle beløp i 2005 som i 1994, ja enkelte sier vi kan gå helt tilbake til 1984. Norges forskningsråd bidro i samme retning bl.a. ved å omgjøre nyskapningen Strategiske instituttprogram fra dialogbasert forvaltning til bruk av konkurransemodellen allerede etter 2-3 års drift. Selv ikke en klar beskjed fra daværende UFD  og Stortinget i forbindelse med den forrige forskningsmeldingen, om at  basisbevilgningene til de teknisk-industrielle instituttene skulle økes, hjalp. Kort sagt: Den forrige forskningsmeldingens overordnede mål om ”å sikre en sterk og levedyktig instituttsektor” har FIFOs medlemmer merket lite til. Snarere tvert i mot, vil jeg si. 

Disse forhold var nok utløsende for at Statsråd Clemet meget prisverdig iverksatte en omfattende instituttgjennomgang i forbindelse med denne stortingsmeldingen. Gjennomgang er oppsummert i flere rapporter. En av de var NIFU STEPs rapport kalt ”De næringsrettede instituttenes rolle i det fremtidige innovasjonssystemet”. Konklusjonene kom i forskningsmeldingen: Instituttsektoren i Norge er stor, men kan sammenlignes med instituttsektoren i flere andre land. Etter min oppfatning kan en av årsakene til omfanget være et særnorsk meget stort oppdragsmarked innen olje/gass/offshore de siste 35 år, en annen årsak: Manglende omstilling i andre deler av instituttsektoren.

Når det gjelder Technopolis påstand om vår barrierefunksjon mellom næringsliv og U&H sier meldingen følgende: ”NIFU STEP har undersøkt denne påstanden ved flere utredninger uten å finne belegg for den.” Tvert i mot ser det ut til at der universitetsforskere jobber med næringslivet der samarbeider man med instituttene. Det er altså motsatt av påstanden.

Hva så med næringslivet og bedriftene? Heller ikke der finner meldingen belegg for påstandene: ”I de siste 30 år har næringslivets andel av total FoU-innsats økt fra 30 til 50 prosent. Instituttsektoren synes ikke å ha hemmet næringslivets vekst.” En forsiktig antydning fra min side kan her være på sin plass: Jeg håper ikke resten av Technopolis-rapporten er like dårlig og udokumentert. Dette særlig siden viktige deler av rapporten, f.eks om vi skulle fortsette med ett forskningsråd og hvordan man skulle organisere ett forskningsråd i Norge faktisk ble implementert. 

Hvilke andre funn og konklusjoner om instituttsektoren finnes i meldingen? ”NIFUSTEP finner at de næringsrettede instituttene spiller en viktig rolle i dagens norske innovasjonssystem, og at instituttenes funksjoner og oppgaver VANSKELIG kan overlates til andre bedrifter og kunnskapsinstitusjoner uten at dette vil svekke innovasjonssystemets totale evne til å frembringe relevant kompetanse og kunnskap”. Jeg håper dere legger dere dette funn på sinnet. Meldingen er klar på at instituttsektoren utgjør et positivt, viktig og ønsket element i norsk forskning og innovasjon og trekker derfor hovedutfordringene for en ny instituttpolitikk slik: 

1)      Instituttenes rammebetingelser må gi rom for fornyelse og oppbygging av langsiktig, strategisk kompetanse slik at de kan møte endrede behov i samfunns- og næringsliv og hevde seg i den økende internasjonale konkurransen.

2)      Instituttene må gis anledning til å videreutvikle seg innenfor et helhetlig FoU-system der virkemidlene stimulerer til styrket samspill mellom universiteter og høyskoler og instituttene.

3)      De økonomiske virkemidlene må ha en utforming som fremmer kvalitet og relevans. Forskningsrådets strategiske ansvar for instituttsektoren må tydeliggjøres og styrkes, og rådet må få nødvendig handlingsrom for å ivareta sitt ansvar.” 

Det foreslås  deretter til sammen 11 instituttpolitiske tiltak og noen av de jeg skal komme tilbake til.

De polytekniske instituttene. 
For å kunne besvare foredragets tittel skal jeg kort vise hva de polytekniske forskningsinstituttene står for og hvilke funksjoner vi utfører. Denne modellen er rimelig heldekkende og viser våre fire hovedroller: Forskerrollen, samfunnsrollen, oppdragsrollen og kommersialiseringsrollen, alle er viktige roller og funksjoner for et innovativt samfunn og næringsliv.  

Forskerrollen er grunnleggende. Vi har forskning som geskjeft på heltid og vi har harde publiseringskrav. Metaevalueringen som ble gjennomført for noen år siden konstaterer at vi holder god forskningskvalitet og overraskende god kvalitet tatt i betraktning vår lave grunnbevilgning. Mye av forskningen foregår i nært samarbeid med våre Universiteter og med utenlandske forskerkollegaer. Vår anvendte karakter tilsier at vi i liten grad er involvert i fri grunnforskning, mens en del av det vi gjør kan karakteriseres som strategisk grunnforskning. Imidlertid – det er anvendt forskning som er vårt hovedarbeidsområde.

Oppdragsrollen
Denne rollen er den vi er mest kjent for. Dette gir oss en intens kontakt med forskjellige deler av næringslivet. Næringslivet har imidlertid enorme forskjeller i betalingsevnen, fra søkkrike oljeselskap til SMB-er i blodbadet. Vår lydige oppfølging av EØS-regelverket har ikke gjort finansieringen enklere for bedriftene de senere år. Det er altså i oppdragsdelen de tidligere nevnte anklager kom om at vi ikke treffer vår hovedmålgruppe som skulle være SMB. Forklaringen er meget enkel: Hvis instituttene skulle overleve måtte vi ha kunder som betalte. Og det skulle bare mangle at ikke instituttene skulle delta i Norges største innovasjonsprosess noensinne, nemlig olje/gass-virksomheten på norsk sokkel.  

Samfunnsrollen
Denne rollen består av flere funksjoner hvorav den viktigste er undervisningsrollen. Vi deltar på campus i forskningsbasert utdanning i ganske omfattende grad. Det foreligger ikke detaljert statistikk på området bl.a. fordi deltagelsen er uformell. Vi fristiller våre forskere for undervisning. Sintef har foretatt opptelling og funnet at ca 500 av deres ansatte deltar i utdanning.

En annen rolle er formidling. Vi publiserer, vi skriver artikler, flere har profesjonelle informasjonsavdelinger og vi gjør vårt beste for at alt som kan offentliggjøres kommer allmennheten til gode.

Vi deltar i offentlige debatter og vi utfører utredninger både for offentlige myndigheter, sentralt, regionalt og lokalt og i næringslivets bransjer og klynger. På den måten er forskningen og vi med og setter den politisk dagsorden.

Kommersialiseringsrollen
Denne rollen er av relativt ny dato, det har alltid vært et krav, men ble vel først eksplisitt som egen kommersialisering etter at forskningsparkene kom på –80 og 90-tallet. Etter dette skal vi bidra med lisenser eller bedriftsetableringer basert på idéer og kunnskap som vi ikke har solgt i forbindelse med oppdrag. Det høres vanskelig ut, men i praksis går dette rimelig greit.  

Når det gjelder referanser finnes det ingen sammenhengende dokumentasjon, summen av våre årsrapporter vil kanskje være det beste informasjonsgrunnlag sammen med summen av våre rapporter til NFR. En indikasjon på hvordan vi fungerer kan leses av en egen studie som oljeselskapet Conoco har på eget initiativ. på eget initiativ. Den viser at selskapet kjøpte FoU i Norge for 900 mill kroner fordelt på 318 prosjekter hvilket ga 64 anvendbare resultater med en samlet gevinst på 16 mrd kroner. Rapporten gir også meget godt skussmål til de norsk forskning. 

Det er viktig å understreke at den norske instituttsektoren alene ikke skal ta æren for denne flotte attesten. Det er den norske kunnskapsallmenningen som er rett adressat.

Også Metaevalueringen og STEP NIFU-rapporten slår fast at vi er i godt inngrep med markedet og at vi er effektive.  

Det er vanskelig å trekke frem konkrete eksempler fordi vi har så mange. Men de polytekniske instituttene har bidratt både til oppbygging av nye næringer og til innovasjon i gamle. Av nye næringer står selvsagt den nasjonale bragd som er gjort på innovasjonsområdet ved å bygge opp en stor norsk oje/gass-offshore-næring helt sentralt. Våre institutt har deltatt i utallige prosjekter og krevende utviklingsoppdrag. En av de største innovasjonene her er nok utviklingen av flerfaseteknologien hvor IFE og Sintef  bidro aktivt. Flerfaseteknologien gjør det mulig å transportere ubehandlet brønnstrøm i flerfaseledninger over lange avstander. Troll-feltet er et eksempel på bruk av flerfasetransport. Dette gir store besparelser i investeringer og drift og teknologien kan derved bidra til å bygge ut mindre og mer marginale felt. Teknologien har bl.a. muliggjort utbygging av Snøhvit og Ormen Lange.  Det blir fort enorme tall og det er vel neppe noen virksomhet som kan vise til slik avkastning som investeringene i norsk forskning i denne sektor.

Et annen ny næring er havbruk. Også her mener jeg instituttsektoren og den samlede kunnskapsallmenning har bidratt vesentlig til en årlig eksport på 13-14 mrd kroner og hvor innsatsfaktorene for en stor del er norske. Vaksineutviklingen er bare et eksempel på en helt nødvendig oppfinnelse i en meget kritisk periode for norsk oppdrett. Og norsk oppdrett er fortsatt bare i startfasen.

Også mer tradisjonelle næringer som maritim virksomhet, IKT, energi, marine næringer, landbruk og bygg og anlegg nyter godt av den norske instituttsektoren og dens forskning. 

En av de viktigste funksjoner den polytekniske instituttsektoren utfører er å spre teknologi på nye anvendelsesområder og nye næringer.  En av våre fremste egenskaper og drivkrefter er altså konvertering av kunnskap. Sett i en innovasjonssammenheng må denne egenskap ses på som særdeles viktig. Et enkelt slikt eksempel kan være da vi brukte radaralgoritmer på røntgenteknologi og utviklet en maskin for detektering og fjerning av fiskeben slik at denne delen av filétindustrien kunne automatiseres.  

Tilbake til forskningsmeldingen. FIFOs hovedinnspill til forskningsmeldingen karakteriseres som følger: Fortsatt opptrapping av norsk forskning, økt satsing på næringsrettet forskning. økt og forbedret basisfinansiering til instituttene, bedre integrering og samarbeid mellom U&H-sektoren og instituttene, økt internasjonal konkurransekraft i norsk forskning, sats mer på naturvitenskap og teknologi. Etter vår oppfatning er alle disse forslag viktige for å fremme innovasjonsevnen i Norge.

FIFO er meget tilfreds med at vi kjenner igjen mange av våre forslag som meldingens forslag og tiltak.

Når det gjelder de tematiske satsinger er vi i store trekk enige med meldingen. Vi er noe  forbeholden når det gjelder helsesatsingen, og vi uttrykte ønske om at olje/gass offshore skulle bli eget satsingsområde i tillegg til energi og miljø. Nullutslipp, nye områder og mer marginale felt vil kreve at samfunnet investerer i slik forskning.  Det er verdt å merke seg at 3 fantastiske teknologier er under sterk utvikling samtidig nemlig bio, nano og IKT. Det i seg selv bør være et insitament til at næringslivet satser sterkt på forskning fremover.

Når det gjelder instituttsektoren kan de viktigste  oppsummeres i denne oversikten. Vi er særdeles tilfreds med det første forslaget om økt samarbeid mellom institutt og U&H, eller på campus om man vil. Etter vår oppfatning var Mjøs I-utredningen en ulykke for norsk forskning. Den kunne ha bidratt til at den fra før erklærte alt for store instituttsektoren i Norge, hadde blitt enda mye større. Vi er derfor særdeles tilfreds med meldingens klare fokus på økt samarbeid på campus og at vi må samle kreftene her hjemme for å ruste oss til den internasjonale konkurransen.

Det viktigste er imidlertid ikke hva som står i meldingen, men oppfølgingen av den

Når det gjelder basisbevilgningene til Miljøinstituttene og de teknisk-industrielle instituttene fremmet vi gode forslag til et virkelig løft til over 30% av omsetning. Oppfølgingen kom i budsjettet for 2006. Men økningen var marginal. Det positive er imidlertid at en 10-20 års sammenhengende nedgang i basisfinansieringen er snudd. En annen del av oppfølgingen foregår ved at NFR sammen med en bredt sammensatt referansegruppe nå utreder et nytt system for instituttfinansiering. Systemet skal også ta hensyn til at suksesskriteriene skal bidra til samarbeid mellom institutt og U&H, og de skal i alle fall ikke virke splittende. Vi er enige om at samarbeid med U&H skal slå positivt ut for grunnbevilgningen for instituttene. Men når vi spør om ikke U&H skal ha tilsvarende suksesskriterium er det foreløpige svar at det ikke er aktuelt. Det er for arrogant? Det må to parter til for å samarbeide. 

Når det gjelder innovasjon er vi selvsagt glade for realfagsfokuset og satsingen på naturvitenskap og teknologi og på næringsrettet forskning. Men vi hadde et enda spenstigere forslag som hadde fortjent en bedre oppfølging. Norge driver naturlig nok ingen omfattende forsvarsforskning. Vi har heller ingen egen romforskning. Begge deler er kostbart og sterkt teknologiutviklende. Norge burde derfor ha råd til en eller flere virkelig tunge satsinger på teknologisk forskning. Det står nemlig ikke så godt til med landets teknologiske forskning. En evaluering av ”engineering science” i Norge i 2004 viser det. Komitéen fremmer flere forslag som innebærer satsing:

1)      ”the Research Council should carefully consider whether adequate support is being given to new research areas, now missing from the research agenda, such as mechatronics, precision engineering, microsystem technology and nanotechnology. Actions to stimulate collaborative, interdisciplinary research including these areas should be started”.

2)      Et annet forslag lyder: “A better organised PhD education system should be established at the universities.”

3)      Og et tredje forslag adresseres direkte til NFR: “ stimuli be applied to increase the level of basic research in engineering science: RCN can contribute by substantially increasing the funding level of engineering research, by creating special programmes that foster cross-disciplinary and cross-institutional research.”

 Evalueringens hovedkonklusjoner er altså at det må satses sterkere på moderne teknologiområder og vesentlig sterkere på grunnforskning og forskerutdanning innen teknologi. FIFOs forslag om omfattende satsing på teknologisk forskning og store teknologiske programmer var derfor godt og burde vært fulgt bedre opp i meldingen. Det er selvsagt fortsatt fullt mulig å implementere dette utmerkede forslag fra FIFO. Når det blir snakk om satsing på teknologisk forskning dukker det opp en underlig debatt i Norge. Noen setter teknologientusiastene i bås med industriutviklerne hvilket visstnok skal være noen gammeldagse greier, nei tjenester er tingen. Det skal vi leve av i fremtiden. La meg derfor minne om at teknologi er et generisk gode for alle næringer, primær-, sekundær som tertiærnæringer. Men det stopper ikke der, teknologi er viktig for all infrastruktur offentlig og privat, så vel som for offentlig sektors drift. Det er da også derfor mange land måler sin innovasjonsevne i teknologiske termer.  

Når det gjelder næringsrettet forskning er meldingens mest ambisiøse forslag at næringslivets FoU-innsats skal opp på 2% av BNP i løpet av perioden. Det er så ambisiøst at meldingens kanskje største svakhet kan sies å være at den ikke klarere fokuserer på hvordan vi skal få det til. Her mangler det en gjennomtenkning av inspirerende virkemidler for hele næringslivet, også tjenesteytende sektor, med siktemål å ta i bruk FoU. Skattefunn har vært en suksess og må videreføres. Men hva hjelper vel det når skattemyndighetene samtidig reduserer mulighetene til direkte utgiftsføring av forskning. Ambisjonen om 2% av BNP tilsier sannsynligvis at vi må utvikle nye, mer forskningstunge bedrifter, bransjer og klynger. Og hvordan får man det til med bedriftsfinansiering, når man forsker for bedrifter som ikke finnes? Her trengs nytenkning og kreativitet på alle områder, også i forhold til EUs regelverk.  

Internasjonalisering av norsk forskning og økt vekt på internasjonalt forskningssamarbeid

har fått berettiget plass i meldingen. Utviklingen i EUs rammeprogram og planene for det 7. tilsier at en del av økningen i norsk forskning vil gå direkte til EU som kontingent for vår deltagelse. For det er vel ganske utenkelig at Norge melder seg ut. Evalueringen av det 5. rammeprogrammet viste at vi, ved å investere knapt 2,5 mrd kroner i programmet deltok i forskningsprosjekter til en samlet verdi av 20 mrd kroner. Det bidrar til norsk innovasjon. Instituttene var også denne gang best i den norske klassen. Det betyr at vi i stor grad henter hjem ny teknologi. Enkelte var så dyktige at de holdt på å gå konkurs, for siden instituttene i Norge statistisk sett regnes som privat virksomhet, måtte vi dekke 50% sjøl. Heldigvis innså våre myndigheter at det ikke kunne gå lengre, og et viktig forslag i meldingen er da også at den nylig innførte ordningen med 25%  nasjonal støtte videreføres.

Hvis det blir slik at Norge må doble sin kontingent til EU vil vi stå overfor to utfordringer: Den ene er hvordan vi skal få kapasitet til å hente tilbake så store forskningsmidler i form av prosjekter. Sannsynligvis må norske myndigheter tenke i retning av mer inspirerende virkemidler i tillegg til god tilrettelegging. Den andre utfordringen er hvordan vi får EU til å ta inn våre prioriteringer og satsingsområder i sin forskning. Vi som var med på å påvirke EU til et eget satsingsområde innen marin og maritim virksomhet vet hvor lett det er. Men for vår fremtidige nasjonale innovasjonsevne er det viktig å sørge for størst mulig overlapping. 

Tilbake til satsingsområdene og vekstforslagene. Vi er tilhenger av at Norge tenker noe mer som EU gjør slik at man i tillegg til meldinger får langtidsbudsjett med store programinndelinger og tilhørende forpliktende beløp. Det ville bidra til den langsiktighet vi alle har snakket om så lenge og ikke gjøre det så enkelt for våre politikere å prioritere andre områder slik det nettopp skjedde i Regjeringens budsjettforhandlinger da 25 MRD til forskningsfondet tapte for andre kunnskapsprioriteringer.  

Til slutt må jeg få trekke frem en aktuell og brennbar sak for instituttene. Mens vi kanskje har savnet interesse fra enkelte deler av forvaltningen, har vi vært utsatt for desto mer fra en annen del. Jeg tenker på Skattedirektoratet og Finansdepartementet. Først fant man på at de norske forskningsinstituttene skulle utsettes for en helt spesiell fortolkning av momsregelverket som ville gjøre det umulig for oss å konkurrere. Det ville også umuliggjøre samarbeid mellom institutt i enkeltprosjekter. Tolkningen var en trussel mot hele instituttsektoren og saken måtte tre ganger til behandling i Regjeringen Bondevik før vi fikk medhold. Denne gangen er påfunnet å innføre ordinær bedriftsbeskatning av forskningsinstituttene. Selv om de polytekniske instituttene, og særlig Sintef, er i interessens sentrum, er det ingen gitt å si hvor langt inn i instituttsektoren en eventuell rettslig avgjort skatteplikt vil gå. Derfor forsøker vi nå å få løst saken politisk, men tiden er knapp. Den 20. mars må Sintef sende sin sak til retten og da er muligheten for politiske løsninger ikke lengre til stede. Vi er meget overrasket over sakens vending. Etter vår oppfatning har verken loven, rettspraksis eller våre virksomheter endret seg. Våre årsoverskudd kan da heller ikke være særlig interessante å få 28% av. Forskningsmeldingens klare beskjed om satsing på forskning og satsing på instituttene kommer i et merkelig lys, man gir og tar med samme hånd. Siden våre europeiske kollegaer ikke betaler skatt vil jo vår konkurransesituasjon forverres mens kravet om økt konkurranseevne inn i EUs programmer består. Mens donasjoner fra private til den norske kunnskapsallmenningen skal premieres med 50%, skal hardt innsolgte kroner fra private beskattes med 28%. Instituttene vil selvsagt heller ikke komme i betraktning for slike donasjoner når giveren får nyss om vår skatteplikt. Gjennom skattefunn skal vi selvsagt sørge for at det fra før lave skatteprovenyet i instituttsektoren skal bli null eller minus. Men da begynner vi jo å utvikle oss for oss selv og vi skal jo være til for andre. Det er da vi fungerer til beste for norsk innovasjon. Det må være lov å stille spørsmålet: Hva er vitsen med dette, det setter en viktig del av vårt innovasjonssystem under press og uforutsigbar endring og vil neppe gi Staten en krone tilbake? Eller: Ønsker Regjeringen Stoltenberg å ta ansvaret for å være den regjering som innførte ordinær skatteplikt på ideelle forskningsinstitusjoner? Og det svaret må Regjeringen gi før 20. mars 2006. 

Jeg har nå snakket mye om forskning, men med spesiell relevans for innovasjon. En liten kommentar direkte til Regjeringens innovasjonsplan må være tillatt. Den har nærmest enefokus på bedriften og bedriftens innovative rolle. Det offentlige skal spille rollen som tilrettelegger og håndtere virkemidler. Det mener jeg er alt for passivt. Det offentlige på alle tre nivåer, med snart 1 mill ansatte, må spille en aktiv og sentral rolle som implementeringsarena for innovasjoner. Det å ha en stor og krevende kunde innenlands som stiller opp som marked er av største betydning. Ordningen med offentlige utviklingskontrakter er utvidet og det er flott. Men den offentlige partneren må jo også ha penger til å delta. Det må være noen innovasjonspenger i det offentlige som ikke går til NFR og Innovasjon Norge hvis systemet skal fungere.  

Mitt hovedsvar er altså at forskningsmeldingen på en god måte vil bidra til å bygge Norge til et innovativt samfunn. Som påpekt finnes det også her flere muligheter for forbedringer, ikke minst ved enda større teknologisatsing. En utfordring for forskningsnorge fremover blir hvordan vi skal ta vare på de 7-8000 flere årsverk innen forskning i 2010, gitt av regjeringen følger opp sin ene prosent av BNP. Næringslivet vil ikke ha plass fordi de skal huse enda flere. Hvor skal alle disse ha sin arbeidsplass? Den utfordringen får vi ta i debatten. Men forskning alene er ikke nok for å skape innovasjon. Det må være en total og gjennomført satsing. Det er for eksempel særlig viktig at vi skaffer oss gode implementeringsarenaer med tilhørende virkemidler for å ta ny teknologi,  nye fremgangsmåter og organisasjonsformer i bruk.  

Helt til slutt. Serviettens betydning for innovasjon er sterkt undervurdert, særlig gjelder det lyst farvede servietter.  Det finnes knapt den idé som ikke har fått sin første presentasjon og gryende utvikling på en serviett. En god idé til Regjeringens innovasjonplan er å sørge for rikelig med lyse servietter i barer, restauranter, kantiner og i de tusen hjem. Dette kan være en spøk, men når man studerer kreativitetens geografi som den svenske samfunnsgeograf Thørnquist gjorde, skal man ikke avskrive noe. Mange vet at Wien og Manchester fra 1850-til 70 blir regnet for å være den mest kreative periode historien kjenner fra noe sted. Det var jo også en veldig utvikling i vitenskap og kunst, men det var kanskje konsekvensen. Årsaken blir påstått å være trangboddhet. Befolkningsveksten var stor og boligbyggingen liten. Det førte altså til trangboddhet, hvilket igjen førte til at folk søkte ut på gater og streder. Kafélivet blomstret og her møttes folk fra forskjellig geskjefter og fag hvorpå kreativitet oppsto.

En annen påstått nødvendig forløper for innovative og kreative perioder er kriser og kaos. Det er i og etter slike perioder at de nye idéene kommer og tidligere ikke tenkte løsninger fremmes.

I Norge lever vi trygt og godt, ingen kriser er i sikte og trangboddheten er avgjort avtagende.

Det gjør utfordringen med å skape et innovativt samfunn i Norge enda større!   

Takk for oppmerksomheten.

Referanser: 

St.meld. nr 20 (2004-05) ”Vilje til forskning”

St.meld. nr 39 (1998-99) ” Forskning ved et tidsskille”

St.meld. nr 36 (1992-93) ” Forskning for fellesskapet”

”Fra idé til verdi” – Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, 2003/2004

Norges Forskningsråd – “Evaluation of research in engineering science in Norway”, 28.07.04

Forslag til EUs 7. Rammeprogram

NIFU STEP ”De næringsrettede instituttenes olle i det fremtidige innovasjonssystemet”, 2004

Forskningsinstituttenes Fellesforum ”Uttalelse til St.meld. nr 20 ”Vilje til forskning”, 2005

Abelia ”om den norske instituttsektoren – En nøkkel i innovasjonssystemet”, 2005

NIFU, STEP, Technopolis, ”Evaluation of Norway´s participation in EU´s 5^th Framework

Programme on RTD, 2004

1