Foredrag for NTVA, Trondheim 30. september 2008 

Regulering og kontroll av et moderne kjernekraftverk 

Fridtjov Øwre
Forskningsdirektør, IFE sektor Sikkerhet MTO (Mennesker-Teknologi-Organisasjon)
Fridtjov.owre@hrp.no

Bakteppe
Kjernekraft til sivile formål ble utviklet fra prototyper på midten av 1950-tallet til storskala industri i løpet av
60-årene. Utviklingen skjedde i hovedsak i USA og Sovjet, men land som Tyskland, Frankrike, England,
Japan og Sverige startet også konstruksjon, produksjon og oppføring av egenutviklede reaktorer.  

I parallell utviklet landene som tok i bruk kjernekraft nasjonale lover og regler som skulle sikre sikker og
pålitelig konstruksjon, drift, vedlikehold og dekommisjonering av kjernekraftverkene. Internasjonale
institusjoner som OECD Nuclear Energy Agency (NEA) og FN’s International Atomic Energy Agency
(IAEA) ble opprettet som overbygg til nasjonale myndigheter for å sikre harmoniserte nasjonale regelverk,
at lover og regler ble fulgt på tvers av landegrenser, og ikke minst at design og driftsrelatert erfaring og
kunnskap ble delt mellom kjernekraftlandene. 

Kjernkraftindustrien hadde stor framgang på 1960 og -70 tallet. Dette varte helt fram til mars 1979 da det
skjedde en ulykke på reaktor 2 ved Three Mile Island (TMI) verket nær Harrisburg i Pennsylvania, USA.
Granskingen viste at det var svakheter både i design og konstruksjon av selve anlegget, i design og bruk
av prosedyrer – og ikke mist viste ulykken hvilken rolle driftsoperatører kan ha i en negativ retning hvis de
ikke forstår hva som er i ferd med å skje når de havner i komplekse eller uoversiktlige driftssituasjoner.  

Den store ulykken på reaktor 4 ved Tsjernobylverket i Ukraina 26.april 1986 var imidlertid den enkelt-
hendelsen som satte stopper for kjernekraftens videre ekspansjon i mange land. Det radioaktive nedfallet
fra Tsjernobyl var, og er fortsatt, tydelig målbart her i Norge blant annet på rein, sau og ferskvannsfisk, og
var ikke kjernekraftdebatten død før, så ble den gravlagt i Norge etter Tsjernobyl ulykken. Granskingen av
ulykken viste med all mulig tydelighet at de russiske RMBK reaktorene hadde grunnleggende svakheter i
design, at opplæringen av driftsfolkene var mangelfull, at grunnleggende sikkerhetskultur manglet og at
organisering og ansvar var mangelfull. Ulykken viste også at kjernekraftulykker er internasjonale, utslippene
kjenner ingen landegrenser og for det store publikum i mange land ble kjernekraft sett på som uønsket. 

Etter Tsjernobylulykken ble den positive interessen for kjernekraft borte i de fleste land med unntak av
Frankrike og Japan som målbevisst fortsatte sin nasjonale satsning på kjernekraft med nye forbedrede
designs og nybygg utover på 1990 tallet. I USA ble det ikke bygd nye kjernekraftverk etter TMI ulykken.
Etter 2000 har interessen økt i land som bl.a. Korea og Kina. Vårt naboland Finland satser for fullt på
kjernekraft og bygger nå verdens største kjernekraftverk og de planlegger å bygge flere verk. 

Foredraget
I tidsrommet fra 2005 og fram til nå har en internasjonal kjernekraftdebatt blusset opp med en positiv
undertone for kjernekraft. Debatten har nå gått over i handling: det har på disse få årene blitt undertegnet
en rekke intensjonsavtaler om bygging av nye kjernekraftverk og likedan er en rekke kontrakter om nybygg
undertegnet. 

Foredraget starter med en diskusjon om årsakene til denne dramatiske endringen blant beslutningstakerne
og i opinionen i mange land. Deretter beskrives grunnkonstruksjonen i de kjernekraftverkene en vil bygge nå,
med eksempler fra utbyggingen i Finland. Så følger en kort orientering om hovedtrekkene i kjernekraft-
prosessen, brenselssyklusen og lagringen av avfallet.  

Deretter diskuteres sentrale begreper som sikkerhetsfilosofi, sikkerhetskrav og sikkerhetsbarrierer for
deretter å vise hvordan slike overordnede krav overføres til en overordnet kontroll og styringsfilosofi for de
nye kjernekraftverkene som planlegges. Eksempler blir gitt på hvordan en koreansk leverandører bygger opp
sikkerhets- og styringssystemet etter en slik overordnet filosofi. 

Et viktig tema i IAEAs internasjonale sikkerhetsarbeid å hindre spredning av atomteknologi til land som
kan tenkes å bruke kunnskapen til ikke-fredlige forhold. Et annet viktig tema er sluttforvaring av det radioaktive
avfallet.  Selv om dette er to fundamentale sikkerhetstemaer blir de ikke tatt opp i dette foredraget. Ikke
fordi de ikke er sentrale, men fordi det i foredraget fokuseres på sikkerhet ved drift av kjernekraftverk. 

Tilsynsmyndighetene i de fleste land har etablert grundige prosedyrer og prosesser for å sikre at anleggenes
komponenter, systemer og prosesser har høy kvalitet. Tilsvarende prosedyrer og regler gjelder for data-
systemene for kontroll og overvåkning, selve kontrollrommet og kontrollromsutrustningen, og grunnleggende
opplæring og kontinuerlig trening av driftsoperatørene. Med et moderniseringsprosjekt på reaktor 1 på
Oskarshamn i Sverige som eksempel vil det bli anskueliggjort hvordan myndighetene i samarbeid med
kraftverket, gjennom en nitidig verifikasjons- og valideringsprosess, sikrer høy kvalitet og sikkerhet på anleggene.

Tilslutt blir Norges plass i dette bildet omtalt. Norge var, kanskje nokså ukjent for de fleste, en av pioner-
nasjonene innen kjernekraft, men vi drev det aldri lengre enn til å bygge tre forskningsreaktorer. Norge har
imidlertid spilt en sentral rolle innen sikkerhets-forskningsområdet i 50 år (1958-2008) ved å være vertsnasjon
for Norges største internasjonale forskningsprosjektet, Haldenprosjektet. Her utføres grunnleggende og viktig
sikkerhetsforskning innen brensels- og materialområdet med basis i Haldenreaktoren, og gjennom simulator-
studier, med deltagelse av sertifiserte driftsoperatører, studeres menneskelig atferd og prestasjonevne i
komplekse situasjoner på kjernekraftverk. Forskningen er også rettet mot å bedre samspillet mellom
mennesker og (data)teknologien, og ved Haldenprosjektet utvikles flere typer innovative brukergrensesnitt
som testes med driftsoperatører i simulatorlaboratoriet til IFE/Haldenprosjektet.