Realfag, naturligvis?

At departementet i 2002 legger fram en strategiplan (7)   for styrking av realfagene er bra. At norsk skole har mange og store utfordringer i forhold til realfag og teknologi ble allerede påpekt av Tveitereid-rapporten i 1997 (5). At det må gå fem år fra behovene er beskrevet og til strategiplanen for tiltakene foreligger, er ikke så bra og vitner om at temaet lenge har hatt lav prioritering. Nå foreligger endelig strategidokumentet, men i motsetning til andre statlige og departementale skriv, mangler dette dokumentet en underskrift som signaliserer om dette er statsrådens plan eller er et forslag fra saksbehandler.

Jeg vil i det følgende kommentere strategidokumentets kapitler

1. Innledning

Her understrekes realfagenes betydning og at store teknologiske fremskritt er avhengig av flere fag som for eksempel fysikk, kjemi, statistikk og matematikk. Ingen er uenig i dette, men det er beklagelig at geofag, som er så sentralt i Norges utvinning av olje og gass, ikke er et eget fag i norsk skole.

Dokumentets statusbeskrivelse er sammenfallende med det som er påpekt andre steder i denne rapporten og blir oppsummert slik (side 15):

Det er sviktende kompetanse og middels resultater i grunnskolen, lite obligatorisk matematikk i videregående og svak realfaglig kompetanse hos begynnerstudenter

Det er manglende opplevd relevans i forhold til yrkeskarriere og selvrealisering for unge spesielt og i befolkningen generelt

Realfag har for mange et kjedelig image. Fagene fremstår som lite spennende og framtidsrettet i formidling i opplæring og i medier

Realfag er et fag med store kjønnsforskjeller. Kvinner har generelt negative holdninger til realfag og velger det bort på alle nivåer i utdanningsløpet

Realfag har et langt perspektiv. Kompetanse med tanke på yrkeskarriere krever innsats over lang tid i opplæring og studier, og det blir opplevd at det gir for lang vei mellom opplæring og karriere, og at det begrenser variasjon i yrkesvalg

Det er sviktende rekruttering på særlige områder (lærerutdanning, ingeniørutdanning og i fagstudier på universitetsnivå)

Utdanningssektoren taper i konkurranse med næringslivet om de godt kvalifiserte realistene

Her framsettes et hovedmål og delmål for følgende satsingsområder:

Grunnskole
Videregående opplæring
Universiteter og høyskoler
Forskning
Samfunnet

Noen av delmålene er tallfestet slik mål bør være. Men her er ingen konsekvent og forpliktende angivelse av antall, andel av årskull, kostnader og tidsfrister. Det settes blant annet opp som mål at " I videregående opplæring skal minst 40% av elevene som tar fordypning i matematikk og fysikk være jenter". Det står ikke noe om at det er et mål at det samlede antall elever som tar disse fagene skal økes. I dag er andelen av årskullet i Norge som tar full fordypning i matematikk og fysikk blant de laveste i Europa. Gutter søker i økende grad over til yrkesfaglige studieretninger, og den allmennfaglige studieretningen er i ferd med å bli en "jentelinje". Dette gjør at departementets mål om 40 % jenter kan bli nådd fordi guttene søker andre fag.

I alt er det formulert tjue tiltak. Disse er inndelt i følgende kategorier:

Tiltak rettet mot innhold i arbeidsmåter i
grunnopplæringen (I – IX)

Tiltak for økt motivasjon (X – XII)

Tiltak rettet mot lærerutdanningene (XIII)

Tiltak rettet mot undervisning og forskerutdanning i realfag ved universiteter og høyskoler (XIV – XVII)

Tiltak rettet mot lærerrekruttering (XVIII – XX)

Av de tjue tiltakene er det bare ett som indirekte har angitt kostnadsramme. Dette er punkt XX. "Utvikle stipendordning for etter- og videreutdanning i realfag" under "Tiltak rettet mot lærerrekruttering" (side 25). Her står det at det kan gis stipend på inntil 100 000 kr. for videreutdanning på 20 vekttall, og at ordningen skal omfatte minimum 600 lærere høsten 2003. Ut over dette er tiltakene stort sett uten angivelse av omfang. For flere av tiltakene er tidsrammen angitt med formuleringene "Iverksettes avhengig av budsjettbehandling", "Avhengig av Kvalitetsutvalgets innstilling" eller "Løpende".

I Norge skulle det vært en bevilgning på mellom 50 og 100 mill. kroner som fulgte som årlig ramme for å gjennomføre nødvendige tiltak for å øke rekrutteringen til utdanning i realfag og teknologi. Vi burde i likhet med Portugal få et nasjonalt program. Nå henger det hele i løse luften slik det har gjort tidligere. Det er ikke noe vesentlig nytt i strategidokumentet av 2002 i forhold tiltakene som ble forslått i Tveitereid - rapporten av 1997.

Av de tjue formulerte tiltakene vil jeg her kommentere tiltak I og II som er økt timetall i matematikk i henholdsvis grunnskolen og i videregående. Forslaget har vakt protester hos enkelte matematikklærere som sier at mange elever plages nok i matematikktimene i dag. Med økt timetall i matematikk mener disse lærerne at elevene vil bli enda mer plaget. Denne motstanden mot økt timetall skyldes at de aller fleste skolene har en organisering som forutsetter at alle elever skal lære det samme samtidig. Norsk skole kommer ikke videre med tunge fag som matematikk og fysikk før skolene får anledning til å differensiere undervisningen etter elevens forutsetninger for læring. Mange lærere opplever i dag at de hverken har tid til å hjelpe de svake eller de flinke elevene.

I Portugal samles tiltak for økt interesse for realfag og teknologi under en "merkelapp" som heter "Ciência Viva" – Leve vitenskapen. Dette åpner mulighetene for å satse tungt og bredt på ulike tiltak fordi disse lett kan samordnes i ulike deler av landet. Med støtte fra president, satsminister og minister for vitenskap og teknologi er "Ciência Viva" et kjent begrep i Portugal. I Norge går vi motsatt veg. UFD splitter ansvaret for gjennomføringen av tiltakene opp i syv "bokser":

1. Team for realfag i Utdannings- og forskningsdepartementet

2. Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen

3. Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen

4. Nasjonalt senter for kontakt med arbeidslivet om realfag

5. Norges forskningsråd

6. Læringssenteret

7. VOX – Voksenopplæringsinstituttet

En slik oppdeling av ansvaret betyr at det ikke er ett styre og ett råd som skal bidra til styrking av realfag og teknologi i Norge, men i verste fall syv ulike styrer og råd. Alle med sine prioriteringer og behov for å synliggjøre sine aktiviteter og markere egne behov overfor de bevilgende myndigheter i den årlige budsjettbehandlingen. Dette er uheldig av minst to grunner:

Didaktisk

Realfagenes utforming i lærebøkene for det meste av grunnskolen og den videregående skolen er studieforberedende og tilpasset teoriflinke elever. Etter å ha undervist i mer enn tjue år i videregående skole kan min erfaring fra forskjellen mellom gutter og jenters møte med realfagene kort oppsummeres slik: Mens mange gutter liker å beherske teoristoffet som en annen idrettsøvelse, har jenter størst tiltrekning mot teoristoff de ser har en praktisk anvendelse. En undersøkelse om fysikkutdanning i Norge, FUN (4) sier noe av det samme i sin oppsummering. Her stilles spørsmålet om fysikkfaget bør endres slik at for eksempel helsemessige og samfunnsmessige aspekter kommer tydeligere fram i undervisningen for at jenter skal bli tiltrukket av faget. Her er teknologifagenes fokus på miljøhensyn viktig. Altfor mange elever får ikke oppleve gleden ved å se den praktiske anvendelsen av teoristoffet fordi avstanden mellom lærestoffet, presentert ved lærebok og læreren, og virkeligheten blir for stor. Mange elever blir oppgitt når de ikke får svar på sitt spørsmål om hvorfor de må lære teori. Matematikk, fysikk, kjemi og biologi er som isolerte fag interessante for mange, men ikke for alle. Virkeligheten er flerfaglig og en kombinasjoner av to eller flere av de nevnte fagene kan utgjøre lærestoffet i et prosjekt. Men når fagene er fordelt på egne organisasjoner slik UFD gjør i strategiplanen, svekkes mulighetene for at det faglig legges til rette for slike prosjekter.

Organisatorisk

Det opprettes nå et koordinerende team sentralt i departementet og tre nye senter:

Team for realfag i UFD

1. Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen i Trondheim

2. Nasjonalt senter for naturfag i opplæringen i Oslo

3. Nasjonalt senter for kontakt med arbeidslivet om realfag i Trondheim

Etter min mening er det ikke enda flere fagmiljøer vi trenger. Ved våre universiteter og pedagogiske høyskoler bør det være mer enn nok fagkompetanse innen hvert av de aktuelle fagområdene. Det vi har behov for er tilbud til skolene i form av undervisningstilbud for å øke lærernes kompetanse og opplegg som støtte for undervisningen. For å hente denne hjelpen bør det være en adresse å henvende seg til.

Nå kan vi risikere at tilbudene splittes opp og presenteres i små pakker på minst tre ulike adresser. I stedet burde det være et samlende nasjonalt program der trådene var samlet og det var lett å finne fram. Programmet kunne hete "Realfag naturligvis!" og være en samlende merkelapp på alt fra kurs for lærere til interaktive vitensentra der barn og voksne kan oppleve nye sider ved realfagene sammen. Alle norske universiteter og høyskoler burde være et "Realfag naturligvis"- senter. På samme måte som disse institusjonene har plikt til å drive utdanning og forskning burde de ha plikt til å hjelpe skoler som ber om hjelp til undervisningen i realfag og teknologi. I Portugal har universiteter og forskningsinstitutter en slik plikt, og ekstra midler til å drive denne virksomheten er lagt inn som et tillegg på 5 % i alle budsjetter. Samlet kostnad for "Ciência Viva" -programmet per år er 13 mill. euro eller om lag 100 mill. NOK. Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen startet høsten 2002 med et årlig budsjett på 6 mill. Tre slike sentra kan i beste fall håpe på 20 mill. til sammen. Dette er for lite dersom Norge skal utdanne tilstrekkelig mange realister og teknologer i framtiden. Skatteinngangen pr. innbygger i Norge er fire ganger høyere enn i Portugal. Norge har råd til å satse på skole, elever og lærere. Nå har vi ikke råd til å la det være.