Realfag i norsk utdanning og samfunn

Kronikk Dagbladet, 21. januar 2003
Svein Sjøberg <svein.sjoberg@ils.uio.no>

 Norge er verdens rikeste land, men vi lever av å selge råvarer. Det er greit å være bananrepublikk – så lenge prisen på bananer er høy, og så lenge vi har bananer nok. Men kanskje vi skulle investere i utdanning?

Eksport av olje, gass og fisk gir Norge penger til å kjøpe produkter og velstand, og norsk ungdom kjøper seg den beste og nyeste teknologien. Men de vil bare bruke teknologien, de vil ikke forstå grunnlaget for den, de vil ikke jobbe med den og de vil ikke bidra til å utvikle den. Vi er konsumenter og ikke produsenter av framtidas produkter. Og politiske myndigheter ser ikke ut til å ville tenke særlig lengre enn sine valgperioder når det gjelder satsing på realfaglig utdanning, kunnskap og kompetanse. I en tid da stikkordene er internasjonal konkurranse og kunnskapsbasert teknologi framstår Norge som en rik sinke som satser alt på andre skal bygge vår framtid.

Norske politikere har oppfattet at FN-rapporten over Human Development har konstatert at 'Norge er verdens beste land å bo i'. Politikere gjentar dette i tide og utide, slik at ingen, aller minst de selv, skal glemme det. De har imidlertid 'glemt' det som faktisk var hovedtemaet for FN-rapporten som laget rangeringen. Tittelen på rapporten var "Making new technologies work for human development". -- og her var slett ikke Norge 'verdens beste land'. Vi ligger langt nede på en rekke av de indikatorene for vitenskap og teknologi som kjennetegner andre moderne industriland.

Her er noen fakta fra denne og andre rapporter:

Norge har OECDs laveste timetall til naturfag og teknologi i den obligatoriske skolen.

I norsk videregående skole er det langt færre elever enn i de fleste andre land som velger naturfaglig fordypning, spesielt grunnleggende fag som fysikk og matematikk.

Andelen studenter innen naturvitenskap og teknologi i Norge er langt lavere enn i andre industriland, f.eks. om lag halvparten av Finland. Norske ingeniørhøgskoler har tomme studieplasser, og søkningen til realfagene har sunket dramatisk.

Norge ligger stadig langt bak OECDs gjennomsnitt når det gjelder satsing på forskning og utvikling, til tross for mange vedtak og fagre løfter om bedring. Sverige og Finland bruker for eksempel nesten dobbelt så stor andel av sin BNP til FoU.

Antall norske internasjonale patenter er svært lavt, for eksempel halvparten av Finlands.

Sverige og Finland tjener 7-8 ganger så mye som Norge på lisenser fra oppfinnelser.

Andelen av norsk eksport som kan kalles høyteknologi er lavere enn i andre land. Bare 15 pst. av norsk eksport er teknologiprodukter, i Sverige er det 51 pst., i Finland 42 pst. og i Danmark 28 pst. Og mens de andre landene har øket denne andelen de siste årene, så står Norge bom stille.

Bare på to teknologiske indikatorer kommer Norge på topp: Norge er nemlig det land som bruker mest elektrisk energi per innbygger, og Norge er et av de land der utbredelsen av nye teknologier er størst. Norsk ungdom er blant de mest teknologifrelste i hele verden. Norsk ungdom bruker gjerne mobiltelefoner som er laget i Finland og Sverige. Der står realfagene mye sterkere enn i Norge både i skole, forskning og høyere utdanning – og på den politiske dagsorden!

NIFU (Norsk Institutt for studier av Forskning og Utdanning) laget nylig en rapport til Nordisk Ministerråd om rekrutteringen til realfag og teknologi. Her framgår det at Finland ikke har noe problem på dette området, men likevel satser de stort på å øke rekrutteringen ytterligere (LUMA-prosjektet), og den finske presidenten har tatt initiativet. Finnene vet at samfunnets velstand og verdiskapning må baseres på kunnskap, forskning og utdanning. I de store internasjonale skoleundersøkelsene (OECD/PISA) ligger de finske elevene i verdenstoppen, og langt, langt over Norge.

Også Sverige ligger brukbart an, både når det gjelder rekruttering og elevenes faglige prestasjoner. Svenske skolemyndigheter karakteriserer likevel sine egne elevers resultater som middelmådige, men de ligger altså langt bedre an enn de norske! Deres ambisjoner er å ligge i den internasjonale eliten. Til tross for bra statistikk har Sverige likevel et stort nasjonalt program for å stimulere interessen og øke rekrutteringen til realfag. Det såkalte NOT-prosjektet har gitt gode resultater. Gode, men ikke gode nok, for nå har de satset på en ny femårs periode for dette prosjektet. Det er bred politisk enighet om at dette er noe av det viktigste for Sveriges framtid.

Rapporten fra NIFU til Nordisk ministerråd sier klart at "der problemet med sviktende rekruttering synes å være minst (Finland og Sverige), synes satsingen å være sterkest og mest systematisk. … Danmark og Norge står overfor en utvikling som i hvert fall på noen områder er klart mer negativ, i disse landene er det tilsynelatende gjort mindre, og tiltakene synes mer spredt." Etter denne nokså alarmerende rapporten har Danmark satt realfagenes stilling på dagsorden, dels har de gjennom sitt formannskap i EU og dels gjennom egne danske initiativ.

Hva skjer i Norge? Foreløpig ikke så mye rent konkret, men vi har på norsk vis vært flinke til å utrede saken, og det har ikke manglet på komitéinnstillinger. Dusinvis av forslag til tiltak ligger på bordet. Og det holdes mange møter. Interessentene er mange: næringsliv og norsk industri, forskningsmiljøer, universiteter, høyskoler og skoleverk. Til tider også Utdannings- og Forskningsdepartementet. Ved slike anledninger opplever man en rørende enighet om at saken er av største nasjonal viktighet – og at noe må gjøres – snarest!

Kristin Clemet har flere ganger signalisert at hun ser denne saken som viktig, og rett før årsskiftet kom hennes departement med en "Strategi for styrking av realfagene 2002-2007". Det er vel ikke usannsynlig at statsråden har møtt problemstillingen i sin tidligere jobb i kompetanseavdelingen i NHO! Planen er ambisiøs, og den har innarbeidet en rekke av de mange gode forslag som har hopet seg opp gjennom utallige komitéinnstillinger. Men det gjenstår å se planen realisert – og måten planen ble lansert på, lover ikke spesielt godt. En pressemelding brakte nyheten, og noen aviser nevnte den pliktskyldigst. Men det var verken statsminister eller utdanningsminister som lanserte planen. Planen er faktisk ikke en gang signert eller har noe forord av ministeren. Men realfagsplanen inneholder mange bra forslag, så nå må vi bare håpe at ikke også den havner i skuffen sammen med tidligere planer om samme sak.

Norges framtid som en moderne industrinasjon er helt avhengig av både bredde og spisskompetanse innen realfagene, altså innen naturvitenskap, teknologi, matematikk. Men det dreier seg om mer enn konkurranseevne i et globalt marked, det dreier seg også om sentrale forutsetninger for vårt demokrati og kulturutvikling. Realfagene er nødvendige for å forstå den verden vil lever i, en verden som i stadig større grad preges av teknologiske produkter, en verden der vern av natur og miljø står sentralt. Nye teknologier åpner nye muligheter, men skaper også nye utfordringer, både av teknisk og etisk karakter. En befolkning som ikke kan forholde seg til de nye utfordringene kan bli lette bytter for enkle populistiske løsninger.

Det vi ofte hører om, er næringslivets akutte behov for kompetanse. Men på noe lengre sikt er det skolens realfag som blir viktig, både for demokratiet og for rekrutteringen til forskning og industri. Skolens viktigste ressurs er og blir godt kvalifiserte lærere. Også her foreligger det utredninger og statistikk som gir grunn til bekymring. I norsk videregående skole har vi alltid hatt godt kvalifiserte lektorer med hovedfag. I dag er de fleste av matematikk- kjemi- og fysikklektorene i slutten av 50-åra – og tilgangen har helt stoppet opp. I en fersk NIFU-rapporten til departementet konkluderes det slik: "Dersom denne utviklingen ikke snus, vil disse utdanningsgruppene komme til å forsvinne helt ut av skolen."

Nå ligger statistikken og rapportene på bordet, og Kristin Clemet har kommet en ambisiøs plan. Vi venter spent på at den skal bli realisert. I andre land, også der situasjonen er langt bedre enn i Norge, ser vi at statsministere og presidenter står fram og legger sin tynge bak denne saken. De sier at realfagene er sentrale for nasjonens framtid som kunnskaps- og industrinasjon og for demokratiet. Hvor lenge må vi vente for at en norsk statsminister skal si noe slikt?