Høringsuttalelse til Kunnskapsdepartementets om

NOU 2006:19 Akademisk frihet

fra Norges Tekniske Vitenskapsakademi, NTVA

Det vises til høringsbrev av 09.10.2006 og til tilleggsbrev av 27.10.2006 der blant annet NTVA
er satt opp som invitert høringsinstans.

Generelle kommentarer
Lov om universiteter og høyskoler fastsetter i § 1-5 den faglige autonomi som institusjonene
under denne lov tilkjennes. I dagens lov er det derimot ikke inntatt bestemmelser som klargjør
den individuelle akademiske frihet som forskere og lærere ved disse institusjonene måtte ha
krav på. Den foreliggende NOU er resultatet av arbeidet til et utvalg nedsatt av departementet
14.10.2005, med mandat å ”[…] vurdere om lovhjemling av en individuell akademisk frihet er
hensiktsmessig og hvordan man eventuelt kan kodifisere og tydeliggjøre den i samsvar med
anerkjente normer og dagens praksis, og innenfor rammen av den myndighet loven legger til
institusjonen selv. […]”.  

Mandatet viser at oppdragsgiver er klar over at det her dreier seg om en balansegang mellom
institusjonell og individuell frihet som ikke nødvendigvis er problematisk, men som definitivt kan
være det. Når spørsmålet reises nå, har det åpenbart sammenheng med at organiseringen av
institusjonene i UoH-sektoren de siste årene har vært under stadig utvikling, fulgt av skarpe
debatter. Som utvalget peker på, har denne utviklingen pekt mot styrking av institusjonene som
organisasjoner, med klarere styrings- og ansvarsforhold enn det som har vært vanlig i sektoren.
Kritikerne har fremholdt farene for at denne utviklingen svekker den individuelle akademiske frihet,
og derved indirekte universitetenes særlige rolle i samfunnet.  

I kortform tolker utvalget akademisk frihet som bestående av tre sentrale komponenter:
1. Friheten til å stille spørsmål, også de ubehagelige.
2. Friheten til å bestemme forskningens metoder og objekt.
3. Frihet til å offentliggjøre forskningens resultater.

Utvalget har kommet til at begrunnelsen for denne frihet i det vesentlige er funksjonell: Friheten
gir antakelig den mest formålstjenlige ramme for søking etter sann kunnskap og forståelse.
Både presiseringen og begrunnelsen er det lett å slutte seg til. I lys av dette blir hovedproblemene to:
Hvordan veie den individuelle kontra den institusjonelle frihet? Er det hensiktssvarende å forsøke
å lovfeste en slik balanse, og hvordan skal en slik lovfesting formuleres?   

Utvalget har mange gode og innsiktsfulle momenter i sin generelle diskusjon av disse
spørsmålene, men to viktige bakgrunnsfakta er ikke tilstrekkelig fremhevet.

• For det første har det siden begynnelsen av 90-tallet vært en prinsipiell forståelse i sektoren at
  med det vitenskapelige personalets forskningsrett følger en forskningsplikt: Friheten forutsetter
  at den blir aktivt og konstruktivt brukt. At denne forståelsen ikke lenger er avtalefestet, er i denne sammenhengen underordnet. Viktigere er det å påpeke at den styringsrett forståelsen åpnet for,
  har ledere på grunnivå i praksis kviet seg for å bruke.
• Det viktigste momentet er likevel at det gjennom de siste 10-15 årene, i Forskningsrådets regi,
  har vært foretatt en lang rekke eksterne evalueringer av norske fagdisipliner. Disse evalueringene
  har gitt både positive og negative tilbakemeldinger, men har avtegnet et tydelig felles bilde:
  Utenlandske eksperter er forbauset og skuffet over at norske forskersamfunn ikke får mer ut
  av de menneskelige og materielle ressursene de faktisk disponerer. Diagnosen har vært
  entydig: Det er for mange ”enmannsgrupper” i norsk forskning. Dette gjelder slett ikke bare
  fagfelt der samarbeid rundt kostbar apparatur er tvingende nødvendig, men også innen felt
  der teori dominerer.

Ut fra en funksjonell begrunnelse for akademisk frihet, skulle dette tilsi at det kanskje ikke er den
individuelle frihet som er det største problemet i norsk akademia, men evnen og viljen til konstruktivt
lagspill innen institusjonelle rammer. For et teknisk vitenskapsakademi er det naturlig å understreke
betydningen av det siste, i full respekt for den individuelle friheten som grunnlag for kreativt samspill.

Arbeidet for en bedre balanse mellom individuell og institusjonell akademisk frihet dreier seg i
vesentlig grad om utvikling av en ledelseskultur tilpasset akademias spesielle rolle og bygd på de
verdier i retning av fordomsfri og uavhengig sannhetssøking som universiteter og høyskoler har
et spesielt ansvar for å hegne om. Det er ikke åpenbart at en lovfesting vil virke befordrende på
en positiv utvikling i denne retningen. En må i alle fall nøye vurdere de foreslåtte formuleringer:
Lovteksten bør som et minimum ikke innby til juristeri rundt vanskelige balanseringsdiskusjoner. 

Utvalget skisserer universitetene og høyskolenes utvikling i retning av et tettere forskningssamspill
med det omgivende samfunn, og diskuterer de utfordringer samspillet fører med seg. For teknisk-naturvitenskapelige fag har dette samspillet ikke bare en lang historie, men er i mange sammen-
henger en forutsetning for den tilsvarende virksomheten i UoH-sektoren. Problemene knyttet til
akademisk frihet, uavhengighet, åpenhet kontra konfidensialitet, og rett og plikt til offentliggjøring,
må diskuteres på bakgrunn av erkjennelsen av dette samspillets grunnleggende verdi. Samtidig
må UoH-sektorens spesielle rolle og ansvar flagges. Siden problemene her er sektorovergripende,
og håndteringen av dem i praksis ikke alltid har vært like ryddig, er dette et felt som i større grad
enn intern kulturutvikling kan ha nytte av klargjøring og grensesetting i lovs form.   

Argumentasjonen ovenfor reflekterer skepsis til lovfesting som kulturbefordrende instrument.
Så langt har universitetene og deres vitenskapelige ansatte demonstrert en ganske så robust
evne til å forsvare de verdier som ligger bak samlebetegnelsen akademisk frihet. Om dette
forsvar har behov for eller blir styrket av en lovfesting, er uklart. Det er imidlertid et faktum at
en rekke andre land har valgt en eller annen form for lovfesting. Utvalgets mandat og utredningens
tekst kan gi inntrykk av at bekymring over det bildet norsk alenegang vil kunne skape, er det tyngste
argumentet for lovfesting, også hos oss.  

Kommentar til lovforslaget

Vi avslutter med noen kommentarer til de enkelte punkter i det konkrete forslaget utvalget
kommer med, til ny § 1-5 i universitets- og høyskoleloven:

1.      Dette punktet inneholder gode formuleringer som det er lett å slutte seg til.

2.      Overtatt fra gjeldende lov, uproblematisk.

3.      Også det tredje punktet er en forlengelse av dagens lov.

4.      Trass i at dette punktet i de fleste sammenhenger sikkert vil virke både rett og riktig, er det her grunn til  kritisk gjennomtenking: Bør det lovfestes at en vitenskapelig ansatt ”…har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.”? For en fast ansatt med typisk 20-30 års fartstid i akademia er ”ansettelsesforholdet” i de fleste sammenhenger av begrenset definisjonsverdi. Også utvalget er klar over at ”..rett til å velge emne og metode..” lett kommer i konflikt med begrensninger i tilgjengelige ressurser og de krav til ledelse dette innebærer. Punktet, slik det nå er formulert, innbyr til kverulerende juristeri der det som trengs er forhandlinger og klok forskningsledelse.

5.      Her har utvalget kommet frem til en viktig klargjøring som det er grunn til å applaudere. I motsetning til forskningsinstitutter (offentlige eller private) har institusjoner i UoH-sektoren, og den enkelte vitenskapelige ansatte i sektoren, en rett og plikt til å offentliggjøre sine forskningsresultater, også de som er fremkommet i samarbeidsprosjekter finansiert av næringslivet eller offentlige etater. Hensynet til patentering kan for en begrenset periode utsette, men ikke forhindre publisering av forskningsresultater.

6.      En grei presisering av lærerens handlingsrom. 

Oppsummert: Etter vår oppfatning vil punkt 5 i den foreslåtte lovteksten kunne ha en nyttig effekt i retning av konkret klargjøring av rollen til institusjoner og enkeltforskere i sektoren, i samspill med eksterne aktører. De øvrige punktene vil neppe være vesentlige fra et operasjonelt synspunkt, og må bedømmes mer ut fra sin symbolverdi. Spørsmålet blir da: Gagner symbolparagrafer de verdier som de er ment å forsvare, og mer generelt: Gagner de respekten for norsk lov? Punkt 4 bør i alle fall revideres kritisk. Slik det nå er utformet, kan det komme til å virke negativt på en balansert kulturutvikling i sektoren.

Med hilsen, for NTVA

Asbjørn Rolstadås
President NTVA                                                                        Hein Johnson
  sign.                                                                                      Generalsekretær
                                                                                                        sign.